Arbeiderpartiet har nå kommet på banen og selger seg inn som et innvandringskritisk parti. Ja, de ser ut til å prøve å gjøre FrP rangen stridig som det mest restriktive av stortingspartiene.
– Vi må ha en streng og rettferdig asylpolitikk, kontroll på grensen og sørge for at vi hjelper dem som trenger det mest, var budskapet fra APs nye innvandringspolitiske talsperson Masud Gharahkhani på Politisk kvarter hos NRK torsdag.
KrFs Torhild Brandsdal mener Arbeiderpartiet nå foretar et linjeskift. Hun hevder også at AP «krangler med FrP om hvem som er strengest i innvandringspolitikken. Ord og handling henger bedre sammen. Vi har oppfattet en viss form for dobbeltkommunikasjon, men dette er klar tale,» sier hun ifølge NTB.
Helt overraskende er det ikke med denne snuoperasjonen i innvandringspolitikken. Ap er et parti i krise, de har i lang tid blitt assosiert med en innvandringsliberal linje. Det er noe som i stor grad har rammet de lavere klasser og arbeiderne mer enn noen andre. Partiets nonsjalante tilnærming til, og om ikke lefling med islam har også gitt dem det lett ironiske kallenavnet «Allahs Parti» (AP). I 2009 uttalte Jonas Gahr Støre at «hijab burde være tillatt overalt i Norge, både i arbeidslivet og på skolene.»
– Unntaket er politiet slik vi hadde en debatt om, men ellers skal vi respektere at mange muslimske kvinner ønsker å bruke hijab, sa han ubekymret den gang.
Folkeskift
I en kommentar 13. november 2017 skrev jeg at det «har skjedd noe med norsk opinion rundt innvandrings- og asylpolitikken de siste par årene. Årsaken ligger i det enorme antallet som kom opp gjennom Europa sommeren og høsten 2015. Mange begynte å forstå hvilket migrasjonspotensiale som faktisk var der ute i verden, og at vår egen individuelle hjertevarme og empati ikke kan være styrende for politikken på et strategisk, og konkret, nivå.»
En annen årsak er en større oppmerksomhet på og kunnskap om islam de siste årene. Terroraksjoner, fremveksten av IS og stadig mer fokus på særrettigheter og fritak fra å bli «krenket» på grunn av sin tro, har skapt større erkjennelse om at innvandring islamske land faktisk har konsekvenser. Og med et økt antall muslimer i Europa og Norge, så øker også folks kontaktflate med de fremmede impulsene. Innvandringen er ikke lenger bare noe abstrakt som man kan leve i en «fantasi» og utopi om. Det påvirker etter hvert svært mange i skole og på jobb. Og folk liker ikke alt de ser, de nye tilpasningene de må gjøre, og den gryende spenningen som oppstår når motstridene verdier og interesser flytter inn under samme tak.
Ansvaret for uføret
Arbeiderpartiet har vært toneangivende i å påstå at globalisering, fri flyt av mennesker, migrasjon og masseinnvandring var nærmest skjebnebestemte utviklingstrekk. I 2009 sa dagens AP-leder Jonas Gahr Støre til NRK at han ønsket «å bygge «det norske vi» – et multikulturelt Norge». Norge hadde endret seg, sa han og la til at «radikal islam [er] ikke et problem».
– Vi er alle deler av minoriteter, Norge er blitt samfunn med mennesker med ulik bakgrunn. Vi skal slå oss til ro med at slik er det, utfordringen med det er å skape «det norske vi», der vi er del av et felleskap, og der hvert menneske har rett til å bli sett, sa Jonas Gahr Støre den gang til NRK.
Det er slik vi kjenner Arbeiderpartiet. Det er den rollen de har hatt i Norge. De har fremmet en «tro» på at alt blir bra uansett hvor mange som masseinnvandrer. Å påpeke det motsatte har blitt stigmatisert, som ondskap, «grums» og «brunt». AP har som det største partiet drevet gjennom en doktrine om det multikulturelle samfunn som en nødvendighet og noe som var bra for alle. Og de nordmenn som har motsatt seg denne utviklingen, som FrP, har blitt demonisert og frosset ut av det politisk korrekte selskap.
Kimer til realisme også tidligere
Vi har sett tendenser til innvandringsskepsis i AP også tidligere. Det finnes tross alt noen få AP-topper som ikke bor på blendahvite Vinderen blant au pairer fra Filippinene, og noen av dem har i mange år reagert. For eksempel Pål Lønseth i sin tid som statssekretær i Justisdepartementet var temmelig klar både i retorikk og handling.
Det er bare bra at partier finner ut at de har tatt feil og deretter skifter mening. Men da må de også ta inn over seg at deres egen erkjennelsesprosess har vært særdeles treg, og at det er andre som har forstått allerede for flere tiår siden det de – AP – selv omsider innser. Og det er grunn til å tro at den tenkning og de institusjonaliserte prosessene som gjorde at AP-folk tok så feil over så mange år – en semitotalitær tro på statens evne til å forme menneskene (selv klanorganiserte kollektivister med sterk tro på Gud) – er et trekk ved partiet som de ikke så lett vil bli kvitt. AP vil styre, bestemme og kontrollere folk. Vi snakker tross alt om «sosialister».
Arbeiderpartiets snuoperasjon i innvandringssaken virker som så mye annet ved dette partiets dødskramper bare som et kalkulert trekk fra det som i fravær av en realistisk ideologi degenerer til å være en samling opportunister som har mistet enhver integritet. Nå slåss de som de reneste bolsjeviker om rå makt og posisjoner.
Som Roy Vega så mesterlig har beskrevet, er utsiktene til at «Arbeiderpartiet skal overleve i sin nåværende form etter hvert svært teoretiske. Selv det formidable medienettverket, som så ofte har vært i stand til å sette en like masete som enøyd, politisk dagsorden-funksjon i utallige samstemte oppløp i dette landet finnes det nå knapt noe eller noen som kan hjelpe Arbeiderpartiet tilbake på skinnene. Bærebjelkene er råtne.»
Kanskje det er i erkjennelsen av nettopp dette at AP nå trer frem som innvandringsskeptikere. De ser hvor vinden blåser og forsøker å redde seg fra et fullstendig havari.