Hvordan forandrer man samfunnet? Hvordan vinner man? Man er konsekvent. Den mest konsekvente vinner. Det har tydelig vist seg i Vest-Europa og Canada, der muslimer står på sine krav, samtidig som vennligsinnede sosialister og liberalister har tilpasset seg.
Jeg skrev nylig en kommentar her på Resett om et besøk på Meny Stovner. Tydeligvis provoserte jeg Shurika Hansen og Maria Zähler, siden de skrev en slags replikk på min kommentar. Deres replikk har overskriften «Vi støtter kritikk av islam og hijab. Det betyr ikke at vi bør gjøre enhver hijabkledd kvinne til vår fiende».
Hver enkelt hijabkledd kvinne er ikke min personlige fiende. Men det er et faktum at hijab representerer islam. Islam er en fascistisk ideologi som poserer som religion. Jeg ønsker følgelig ikke å støtte denne ideologien. Derfor har jeg nå for tiden en ganske lang boikottliste.
Jeg boikotter Prior siden de selger halalkylling uten å opplyse om at kyllingen er halal. Å kjøpe halal er å putte penger i lommene til Islamsk råd Norge, noe som jeg er helt uinteressert i. Jeg boikotter Subway, siden de bøyet seg for islam i Storbritannia, og skiftet ut sine kjøttpålegg til halal. Og jeg boikotter Meny Stovner, siden de virker å ha en policy om å ansette folk som forlanger å få ha på hijab. Hvis de ansatte der hadde hatt på seg SS-uniform, så hadde jeg også boikottet dem. Penger er nemlig et språk som de fleste forstår.
Det er klart at det finnes hyggelige muslimer, akkurat som det finnes hyggelige kommunister. Det forandrer ikke saken i seg selv. Islamiseringen av Vesten er ikke noen myte. Det er en reell virkelighet. Hva skal vi gjøre for å forandre på dette?
Vi må begynne å tydelig si ifra. Fredelig, selvfølgelig, men allikevel tydelig. Å boikotte islam-vennlige selskap er en måte å gjøre det på. Ikke den eneste måten, men en måte som jeg mener at vi bør bruke. Jeg er nemlig tilhenger av Kant i det her spørsmålet: «Man bør handle på en slik måte at din handling kan opphøyes til allmen regel». Hvis alle boikottet Meny Stovner, og lot de vite hvorfor, så ville de forandre sin policy.
Men hva med disse muslimske damene da? Det er jo langt fra sikkert at de har valgt å bære hijab, selv om noen av de sannsynligvis har valgt det selv. Vel, jeg er tilhenger av assimilasjon. Ikke integrasjon, som er et tulleord som ingen helt vet hva betyr. Assimilasjon. Hvis jeg flytter til Norge, så er det min oppgave å tilpasse meg, ikke nordmennens oppgave å legge til rette for meg. Hvilket språk jeg snakker hjemme, eller hvilke klær jeg har på meg, eller hva jeg spiser i min egen bolig kan selvfølgelig ikke andre blande seg opp i. Men da jeg beveger meg ute i det norske samfunn så skal assimilasjon gjelde. Og i Norge er det vestlig sivilisasjon, med dets norske særegenheter, som skal gjelde.
Hvis vi virkelig hadde gått inn for assimilasjon – i forlengelsen assimilasjon eller deportasjon – så ville vi ha fått se assimilasjon. Vestlige mennesker må slutte å være så feige, eller dumsnille med Shurika Hansens egne ord.