Noen sier at kvinner ofte er sine egne verste fiender. Jeg kan ikke si meg helt enig. Jeg kjenner for mange, gode og beundringsverdige kvinner til å gå god for en slik uttalelse. Derimot mener jeg at de radikale feministene, sammen med islamistene, er de frie, tenkende individenes verste fiende, uansett kjønn.
De radikale feministene kan også kalles SJW (social justice warriors), og støtter en slags feminisme som kalles interseksjonalisme, som i grunn handler om å understreke at kvinner er ofre på flere måter, det dreier seg da selvsagt om hudfarge, legning eller transeksualitet. Et slags opprør mot det som anses for å være den hvite kvinnens feminisme, den mer individualistiske retningen fra tidligere. Undertegnede har tidligere utdypet i en artikkel hva det vil si å være en SJW. Den som ikke har hørt dette begrepet før anbefales å lese denne.
De radikale SJW-feministene hevder å støtte kvinner som høres og synes, men så fort en kvinne (eller en mann) har en mening som ikke passer deres ører er det fritt frem å stigmatisere vedkommende.
Det trenger ikke engang handle om en mening om noe politisk. Rene konstateringer av fakta og observasjoner innynder også til provokasjoner, trusler, ja til og med vold.
Eryn Pizzey, den britiske kvinnen som startet det første krisesenteret for mishandlede kvinner tilbake i 1971, fant at minst 60 prosent av kvinnene ved hennes fasiliteter var minst like voldelige som deres ektemenn.
Responsen hun fikk på å simpelthen konstatere denne ukomfortable informasjonen var massive protester fra radikale feminister som møtte opp og demonstrerte der Pizzey var invitert for å tale. De bombarderte henne med trusler, mot henne selv, og mot hennes barn og barnebarn. På et tidspunkt ble hun beordret av politiet til å delegere posten sin til politiets bombeenhet først, så de kunne sjekke den før den ble åpnet. Hun måtte ha politibeskyttelse i årevis.
Da hennes families hund ble skutt, flyktet hun omsider fra Storbritannia og gikk i dekning i USA.
Tenk det, noen ekstremistiske feminister ble altså så krenket bare av tanken på at kvinner kan fremsette trusler og begå voldelige handlinger, at de svarte med trusler og voldelige handlinger.
For en god stund siden raste en diskusjon rundt feminismen og menns rettigheter i Canada. Ved en debatt satt et panel bestående bare av kvinner og diskuterte om menn som gruppe nå er avleggs. I stedet for å sementere for publikum hvor utrolig avhengige vi er av menn, klarte feministene å overbevise faktisk å overbevise en del av dem.
Litt etterpå samlet en gruppe menn seg, deriblant Jordan Peterson, og drøftet kvinnenes debatt om mannens rolle. Mennene ble umiddelbart kritisert for å ikke ha invitert inn noen kvinner i debatten.
“Konservative” Høyre har sin egen kvinnegruppe. Jeg er sikker på at om man foreslår å opprette en mannegruppe, så ville det blitt mye bråk. Selv om vi ser det som den største selvfølgelighet å la kvinner diskutere kvinnesaker uten menn til stede, syns vi ikke at menn fortjener retten til å diskutere sine roller som menn, blant menn. Jeg kaller det systematisert diskriminering. Kvinners status som offer forårsaker, som jeg har omtalt tidligere, at det i dag ofte er menn som trekker det korteste strået.
Menn (og kvinner) må noen ganger til og med i retten dersom de kritiserer SJW-feminismens agenda eller hvordan noen feminister agerer.
Gregory Elliot i Ontario ble tiltalt for kriminell trakassering fordi han kritiserte feminister på Twitter. De tre feministene dette skal ha dreiet seg om planlagt på Twitter å trakassere en annen mann, også fordi han hadde meninger som de anså for å være upassende.
Elliot twitret sin misnøye med feministenes plan og kritiserte feministene for måten de agerte på. Han risikerte seks måneders fengselsstraff. Han ble heldigvis frikjent. I dommen heter det at hans Twitter-meldinger var “obskjønne og homofobiske”.
Jeg syns det er ironisk at så mange feministiske debattanter utroper seg selv til ofre for menns trusler og trakassering når de uttaler seg offentlig, men når noen uttaler seg på en måte noen av de ikke kan svelge, så bærer det av sted til retten.
Det er ikke vi konservative som bygger våre karrierer som samfunnsdebattanter på å spille offer og sippe over netthets og slike ting. Jeg har aldri møtt Sumaya Jirde Ali personlig, men jeg har hørt mer om den voldsalarmen hennes (samt alle ukvemsordene hun hevder å bli kalt) enn jeg har hørt om Shurika Hansens voldsalarm og det hun får av hets. Og det er en person jeg har møtt flere ganger og arbeider sammen med, som jeg vet er under hardt press utenfra og må være veldig forsiktig.
Det er de ekstreme SJWs, meningspolitiet, som forsøker å spille på folks empati. Kan man få seg selv til å se ut som en underdog, vinner man mange hjerter. Mange liker en underdog.
Mange tenker nok at det ikke er noe vits å være redd for disse ekstremistene, da de uansett representerer et lite mindretall av befolkningen. Jeg er derimot veldig redd for at SJW-ideologien allerede har et godt grep rundt mange viktige offentlige institusjoner, og verre kan det bli, dersom det ikke snart kommer et paradigmeskifte. Det anslås at om lag 10 prosent av den tyske befolkningen var enig med nazistene. Resten hadde ikke noe de skulle ha sagt.
Det må settes en stopper for krenkelseshysteriet. Det er vanskelig når ideologien så lett kamuflerer seg som de svakes stemme. Desto viktigere er det å avlive deres myter. Du har ingen rett til å ikke bli krenket i et fritt samfunn. Du skal ikke ha krav på noe spesielt på grunn av hva du har mellom bena eller hvilken farge du har i huden. Og om det irriterer norske feminister at jeg ikke tror på det at kvinner får ulik lønn for likt arbeid, eller at jeg ikke tror vi lever i en voldtektskultur i Vesten, så er det synd for dem. Jeg har fortsatt lov til å si dette, og jeg kommer til å fortsette med det til jeg får kniven på strupen.