Dette er tredje del av Resetts artikkelserie om Russlands sikkerhets- og geopolitiske utfordringer i forkant av det russiske presidentvalget 18. mars. Første og andre del av serien, kan leses her: Bakgrunnsinformasjon og Putins popularitet; Økonomiske og demografiske utfordringer.
Fremveksten av nasjonalisme og islamisme i Russlands etniske republikker
Russland har mange «etniske» republikker hvor den russiske føderasjonens minoritetsgrupper er i majoritet i begrensede geografiske områder. Mange av disse republikkene har enten en muslimsk majoritet, eller en stor muslimsk befolkingsandel: Dagestan, Tatarstan, Basjkortostan, Ingusjetia og Tsjetsjenia. Under Sovjettiden ble den islamske identiteten forsøkt undergravd av myndighetene i Kreml, men forsøket på sosial ingeniørkunst lyktes ei.
Kommunistene var brutale mot personer som identifiserte seg med islam. Det var nulltoleranse mot å vise religiøse symboler i offentligheten og imamer ble satt på dødslister. Gitt Kremls nådeløse linje mot religion, ble den muslimske troen praktisert i det skjulte og ble etter hvert et symbol på motstand mot Sovjetunionen. Den islamske identiteten overlevde således kommunistregimets voldsomme undertrykkelse og har fått en gjenfødelse etter Sovjetimperiets fall. Islam står nå relativt sterkt i mange av Russlands etniske republikker.
Nasjonalistiske trender og islamismen internasjonale fremvekst kan forårsake at mange av disse republikkene vil ønske seg mer politisk selvstendighet i tiden fremover. Det har for eksempel vært konflikter rundt bruk av tatar-språk i skolesystemet i Tatarstan. Ideologier som er fiendtlige til selve eksistensen til den russiske føderasjonen har også gjort sitt inntog i landet. Den ultrakonservative og intolerante islamistiske retningen – wahhabismen – er kjent for å ha slått røtter i mange av Russlands etniske republikker.
Russland har også alliert seg med sjiaene i krigene i Midtøsten – Iran, Assad og Hizb’ollah – på tross av at landets muslimer først og fremst er sunnier. Dette kan ha uheldige konsekvenser på sikt for stabiliteten til Russlands etniske republikker, med risiko for økt terrorisme og separatisme.
Sovjetunionens fall resulterte i at Russlands minoriteter fikk mer spillerom til å dyrke en større form for regional nasjonalisme. Det er lite som tyder på at trenden kommer til å forandre seg med det første. Mange av disse autonome republikkene kan således på sikt by på problemer for myndighetene i Kreml, spesielt med tanke på de store demografiske forandringene som Russland nå går igjennom – forklart i del 2 av denne artikkelserien. I verste fall kan Russland på sikt oppleve økt terrorisme og nye runder med separatistiske bevegelser og kriger som landet opplevde i Tsjetsjenia og Dagestan på 90-tallet.
NUPIs Jakub Godzirmirski roer gemyttene: – Det er sannsynlig at separatistiske bevegelser – nasjonalistiske eller islamistiske – kommer til å få mer vind i seilene i tiden fremover, men denne potensielle trusselen er betraktelig overdrevet. Selv om andelen av etniske russere krymper stadig og andelen av etniske minoriteter vokser seg større og større, samt at nasjonalistiske og islamistiske krefter har gjort sitt inntog i Russland, er det lite sannsynlig at Russland kommer til å ha seriøse problemer med separatistiske bevegelser i tiden fremover.
– Russland er nemlig nådeløs med separatisme, og knuste opprørene i Tsjetsjenia og Dagestan på 90-tallet med jernhånd. Disse erfaringene vil kunne komme godt med i potensielle møter med separatistiske bevegelser i tiden fremover. Russlands svært habile etterretningstjeneste – FSB – er også kjent for å ha god kontroll på potensielle terrorister og separatister, og slår hardt ned på dem. Når det kommer til Russlands intervensjon i Syria-krigen, hvor landet har tatt parti med de sjiamuslimske maktene, er dette selvsagt en faktor som kan bidra til å ytterligere radikalisere russiske muslimer, men dette er ikke noe Russland ikke kan håndtere, avslutter Godzirmirski.
Kampen om Ukraina
Russland har vært Øst-Europas viktigste makt i århundrer og har dominert området helt siden begynnelsen av 1700-tallet. Selv om landet måtte gi slipp på de fleste av sine satellittstater i regionen etter Sovjetunionens fall, klarte Russland lenge å opprettholde en sterk innflytelse på sin slaviske «brødrenasjon» Ukraina.
Ukraina har alltid vært Russlands viktigste satellittstat. Russlands egen sivilisatoriske historie kan spores tilbake til bosetninger i Kiev-regionen på det 9. århundret. Kreml har alltid hatt en stor innflytelse over lillebroren i vest, og har nytt store geopolitiske fordeler ved å ha Ukraina i sin sikkerhetspolitiske interessesfære. Den nå avdøde «legendariske» sovjetologen, Zbigniew Brzezinski, beskriver det godt: «Uten Ukraina, stopper Russland å være et eurasisk imperium.»
Så da oransjerevolusjonen fant sted i landet, og styrtet den russisk-vennlige presidenten Viktor Janukovytsj, mistet Russland sin viktigste satellittstat for å fremme sine geopolitiske interesser på det europeiske kontinentet og i Svartehavsregionen. Et Ukraina som ikke kontrolleres av Russland kan utfordre Russlands dominering av Svartehavet.
Det er også meget porøse grenser uten naturlige forsvarsverk i store områder i grensetraktene mellom Ukraina og Russland. Så hvis Ukraina integreres videre inn i pro-vestlige politiske institusjoner og alliansestrukturer, kommer Russland til å tape stort. Landet risikerer å ha fiendtlige NATO-tropper tett opptil en grense som blir veldig vanskelig å forsvare i tilfelle konflikt. Dette er et geopolitisk marerittscenario for Kreml og virker vanskelig å motarbeide i tiden fremover.
Godzirmirski presiserer: – Ukraina er geopolitisk viktig for Russland på to måter. Kontroll over Ukraina gir Russland så å si full kontroll over Svartehavet. Videre, ved å ha Ukraina som bufferstat holder Russland eventuelle NATO-styrker på god avstand. Hvis Ukraina innlemmes i EU og NATO, kommer Russland til å miste disse meget viktige geopolitiske fordelene.
– Det er derfor Russland gjør alt det kan for å forhindre at Ukraina integreres videre inn i vestlige alliansestrukturer. Ved siden av annekteringen av Krim, og støtten til opprørerne i Øst-Ukraina, gjør Russland diverse økonomiske, diplomatiske og politiske tiltak for å forsøke å hindre at Ukraina integrerer seg videre inn i vestlige institusjoner.
– Å motvirke økonomiske og politiske reformer ved å bruke pro-russiske krefter i Ukraina bidrar til dette. I tillegg kan Russland anvende diverse virkemidler for å påvirke beslutninger og opinionen i Ukraina, som landet har gjort i en del europeiske land. Russisk valginnblanding var for eksempel en viktig faktor for at nederlenderne til slutt stemte nei til assosiasjonsavtalen mellom Ukraina og EU i folkeavstemningen i Nederland i 2016, konkluderer Godzirmirski.
Neste del av denne artikkelserien omhandler Russlands Geopolitiske utfordringer i Sentral-Asia og Øst-Sibir og blir publisert i morgen fredag 16. mars.