Dette er fjerde del av Resetts artikkelserie om Russlands sikkerhets- og geopolitiske utfordringer i forkant av det russiske presidentvalget 18. mars. Første, andre og tredje del av serien, kan leses her: Bakgrunnsinformasjon og Putins popularitet; Økonomiske og demografiske utfordringer; Kampen om Ukraina og sosial uro i Russlands etniske republikker.
Islamismens fremvekst i Sentral-Asia
De historisk muslimske sentralasiatiske statene – Kazakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan – har vært under Russlands sikkerhetspolitiske interessesfære helt siden tidlig på 1800-tallet, da det russiske imperiet under tsar Nicholas I gjorde sitt inntog i regionen. Under resten av levetiden til tsarist Russland var området dominert av Moskva, noe som fortsatte under sovjettiden. Landene ble innlemmet i USSR som sovjetstater og forble slik helt frem til kommunistimperiets fall i 1991.
Da kommunistregimet omsider kollapset, fikk islam et comeback i Sentral-Asia. Fra å være en undertrykket kraft i samfunnet, tok religionen mer og mer plass i det offentlige rom fra 1990-tallet og utover. På denne tiden hadde jihadistbevegelser for alvor gjort seg gjeldene i regionen fra 1979 som et resultat av hellig krig i Afghanistan mellom Sovjetunionen og mujahedin.
De fleste sentralasiatiske stater grenser til Afghanistan, så islamistiske og jihadistiske tankegods trengte ikke å reise langt for å gjøre sitt inntog i regionen. I denne sammenhengen bestemte styresmaktene i Kreml seg raskt for å støtte russisk-vennlige og anti-islamistiske autokratiske diktatorer i regionen. En borgerkrig i Tadsjikistan mellom islamistiske bevegelser og den tadsjikiske regjeringen fant sted mellom 1992 og 1997. Titusenvis av liv gikk tapt før regimet omsider kom seirende ut av konflikten.
De sentralasiatiske landene deler i dag således mange likheter med Midtøstens feilede stater. De sentralasiatiske diktatorene frykter den alternative ideologien som islamistene representerer. Det er autokratiske sekulære regimer som gjør alt de kan for å klinge seg til makten, som blant annet innebærer å undertrykke islamistisk ideologi og islamistiske revolusjonære bevegelser. For islamistene i Sentral-Asia er målet en politisk revolusjon og innføringen av islamsk lov. Diktatorene vil derfor fortsette å slå ned på islamister med jernhånd, ikke ulikt Midtøstens repressive regimer.
I denne sammenheng har store mengder av jihadister fra Sentral-Asia reist til Syria og Irak for å bli med i terrorgruppen Islamsk Stat og/ eller andre jihadistgrupper. Disse individene kommer nå tilbake i hopetall, men utgjør for øyeblikket ingen eksistensiell politisk trussel for statene i Sentral-Asia. Det er mye større sjanse for at Russland kommer til å betale for dette i form av fremtidige terrorangrep. Mange sentralasiatiske borgere har vært delaktige i terroroperasjoner i Russland og Europa i løpet av de senere årene.
For Russland er det dette en veldig uheldig utvikling. Sentral-Asia er kjent som Russlands svake punkt (soft underbelly) med porøse grenser uten naturlige hindringer. Hvis Sentral-Asia på sikt blir ustabilt med islamistiske opprør og terroristbevegelser som kan true makten til de Kremlin-vennlige diktatorene, risikerer Moskva at disse problemene kan spre seg inn i Russland. For øyeblikket er et slikt scenarioet meget usannsynlig, men dette kan forandre seg i fremtiden.
Den potensielle trusselen fra Kina
Russland har i dag diverse militærbaser i Kazakhstan, Kirgisistan og Tadsjikistan. Russland og de sentralasiatiske statene samarbeider tett innen forsvars- etterretnings- og sikkerhetsarbeid – en arv fra Sovjettiden. Men gitt den vanskelige historiske ballasten mellom Russland og de sentralasiatiske statene, skal ikke tillitten være på topp. Landene blir i større og større grad mistenkelige på hensikten til Russland og ser derfor nå mer og mer til Kina for å ha flere bein å støtte seg på.
For Russland kan dette få negative konsekvenser for landets innflytelse i regionen. Fra å være den ubestridte viktigste økonomiske og politiske makten i området, kan Kina gradvis ta over denne posisjonen – spesielt innen økonomi. Kinas prestisjeprosjekt – Et belte, en vei – er nemlig planlagt til å gå igjennom Sentral-Asia. Dette vil knytte og integrere regionens økonomi til Kinas. Landet er derfor på sikt på vei til å ta over som regionens viktigste økonomiske makt, på Russlands bekostning.
Det blir derfor vanskeligere og vanskeligere for Russland å opprettholde «den historiske» kontrollen over regionen i takt med at de sentralasiatiske statene blir viktigere for Kinas økonomiske interesser. Det er opplagt at Russland ikke har nok ressurser for å ta opp den økonomiske kampen med Kina, så landets relative innflytelse i regionen kommer etter all sannsynlighet gradvis til å minke i tiden fremover som en konsekvens av at Beijing rykker inn.
Godzirmirski er mer positiv på Russlands vegne: – Selv om Kina blir sterkere og sterkere økonomisk, tror jeg ikke at landet kommer til å ta over som regionens viktigste makt med det første. Landet har store problemer med sosial ustabilitet i Xinjiang-provinsen, som ikke gjør det lett å eventuelt kontrollere disse landene. Selv om den moderne silkeveien (et belte, en vei) er planlagt til å gå igjennom regionen, og de sentralasiatiske landene kommer til å bli mer og mer avhengige av landet økonomisk, blir det vanskelig å overta rollen som områdets viktigste militærmakt fra Russland. Disse landene kjøper våpen fra Russland og samarbeider tett med det russiske militæret i sikkerhetsspørsmål.
– Det blir ikke lett for Kina å overta denne posisjonen, selv om de sentralasiatiske landene blir mer og mer avhengig av Kina økonomisk, konkluderer Russlandeksperten.
Øst-Sibirs voksende maktasymmetri
Putin har gjort det til en nasjonal prioritet å utvikle Russlands underutviklede østlige provinser økonomisk for å ta del i Øst-Asias eventyrlige økonomiske boom. Men Russlands provinser i øst sliter med en enorm demografisk ubalanse med Kina i sør. Det finnes kun 36 millioner russere som bor i de enorme områdene i Øst-Sibir, mot 1,3 milliarder kinesere i sør. Etter hvert som Kinas nordlige provinser utvikler seg stadig, blir det umulig for Russland å opprettholde den relative økonomiske og militære maktbalansen med landet. Kinesisk migrasjon inn i Sibir har skutt fart i løpet av de siste årene og kinesere blir mer og mer synlig i russiske grensebyer.
Store deler av russisk Sibir var tidligere en del av Kina under Tang og Han dynastiene. Det finnes i dag nasjonalistiske krefter i Kina som ønsker å ta tilbake det de anser som Kinas rettmessige land. Mange russere er bekymret for utviklingen og frykter at Kina på sikt kan forsøke å vinne tilbake territorier som en gang var en del av det kinesiske imperiet.
Den russiske presidentkandidaten Ksenia Sobchak beskriver det godt: «Kina er et stort land på grensen til Russland… Mange kinesere kan med tid komme inn i Russland… Dere [Kina] er enormt store, dere er økonomisk sterke. Og selvfølgelig med en enorm befolkning på vår grense [i Sibir], hvor vi har en veldig liten befolkning. [I denne sammenhengen] finnes det trusler som mange russere tenker på. Dette er bare fakta.»
Den siste utviklingen i denne sagaen er at russiske nasjonalister klager over det de omtaler som en «kinesisk invasjon.» Flere kinesiske borgere har kjøpt opp eiendommer i byen Listvyanka ved den sibirske innsjøen Baikal, noe som skaper bekymring hos de lokale. Victor Shinkov, sjefen for den juridiske avdelingen i Listvyankas fylkesstyre, beskriver det slik: «Folk er virkelig bekymret for at kineserne kjøper opp alt her. De bygger store hoteller. De river ned og bytte fasader. Deres annonser er overalt, henger fra gjerder.»
Godzirmirski forklarer nærmere: Det finnes kretser i Russland som bekymrer seg for dette. Asymmetrien i maktbalansen kommer bare til å vokse og det er vanskelig å komme på noen tiltak som Russland kan gjøre for å direkte motarbeide utviklingen. Selv om dette er en potensiell problemstilling, er det viktig å presisere at man ikke skal undervurdere Russland. Landet har verdens største arsenal av kjernefysiske våpen, og har eksplisitt sagt at landet kommer til å bruke dem hvis det trengs. Dette er noe kinesiske myndigheter er veldig klare over og er et enormt hinder for et eventuelt kinesisk militært eventyr i Øst-Sibir i fremtiden.
Siste del av denne artikkelserien, konklusjonen, blir publisert i morgen søndag 18. mars.