Dette er femte og siste del av Resetts artikkelserie om Russlands sikkerhets- og geopolitiske utfordringer i forkant av det russiske presidentvalget 18. mars. De fire tidligere delene av serien, kan leses her: Bakgrunnsinformasjon og Putins popularitet; Økonomiske og demografiske utfordringer; Kampen om Ukraina og sosial uro i Russlands etniske republikker; Geopolitiske utfordringer i Sentral-Asia og Øst-Sibir.
Permanent relativ nedgang eller snuoperasjon?
Vladimir Vladimirovitsj Putin kommer i dag til å bli gjenvalgt som president av den russiske føderasjonen, og vil bli den lengst sittende russiske statslederen siden Josef Stalin om han fullfører presidentperioden. Som de tidligere delene av denne artikkelserien har forsøkt å vise, har Russland og Putin store politiske, økonomiske og sosiale utfordringer foran seg. Kreml må gjøre store reformer for å legge til rette for en bærekraftig utvikling nasjonalt, og for å motvirke landets relative nedgang internasjonalt.
Russlands fleste økonomiske og demografiske trender peker i feil retning. Dette er en ikke-bærekraftig situasjon som kan få alvorlige sikkerhetspolitiske konsekvenser for landet innen en rekke områder hvis den ikke snus i tide. En sunn demografi og solid økonomisk utvikling er to viktige forutsetninger for å skape et harmonisk og stabilt samfunn nasjonalt, og for å øke statens makt og politiske innflytelse internasjonalt.
Med mindre Putin klarer å ta tak i disse sentrale problemstillingene, virker det nærmest umulig for Russland å motvirke de ufordelaktige innenriks- og utenrikspolitiske trendene som landet nå står ovenfor. Potensiell sosial uro innenfor landets grenser i tiden fremover, spesielt i føderasjonens etniske republikker, er en reell trussel. Videre kommer Russland også til å ha store problemer knyttet til å opprettholde sin politiske status som den primære stormakt i sin «historiske bakgård» i takt med at andre stater øker sin økonomiske og politiske innflytelse.
Maktforholdet mellom Russland og landets primære geopolitiske rivaler utvikler seg utvilsomt i negativ retning for myndighetene i Kreml. Konkurrerende makter har allerede begynt å utfordre Kremls innflytelse i Russlands «historiske bakgård» av satellitt/bufferstater. Russland blir hardt presset av vestmaktene i Ukraina, mens Kina begynner for alvor å utfordre landets politiske innflytelse i Sentral-Asia. Videre finnes det en reell trussel om «kinesifisering» av Russlands underutviklede østlige provinser som ulmer i horisonten på lengre sikt.
Fremover må myndighetene i Kreml finne den riktige balansen mellom å ha et sterkt forsvar og hindre sosial uro ved å redistribuere landets ressurser gjennom diverse sosiale programmer til den russiske befolkningen. Samtidig må Putin også passe på å ikke tråkke sine politiske støttespillere for mye på tærne. Det politiske systemet i Russland er korrupt og basert på å fordele Russlands enorme rikdom til landets elite ved å opprettholde nepotistiske nettverk rundt presidenten. Putin er i stor grad avhengig av støtte fra det russiske-militære komplekset, oligarkiet og lederne for de statseide firmaene for å beholde makten. Presidenten må således finne en måte å utvikle Russland økonomisk, opprettholde et sterkt militære, fremme sosial stabilitet uten å støte fra seg sin maktbase i den russiske eliten. Dette er en hårfin balanse som ikke er lett å løse.
Ting ser geopolitisk tøft ut for Norges enorme nabo i øst, men Russland har blitt undervurdert tidligere. Landet har stått i stormen før ved flere anledninger og kommet sterkt tilbake. Kommer Kreml til å lykkes med å gjøre om på de negative trendene i tide?