Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
annonse
annonse

Nå finner FrP tilbake til seg selv. Slik vi husker dem med Carl I. Hagen. 2.0. versjonen er enda bedre. Det vet selv gamle Carl. Han fryder seg nok, som mange andre. Rett etter at Listhaug trakk seg fikk FrP en måling som viste omtrent samme resultat som på 2000-tallet. Tilfeldig?

Som ung på 80-tallet ble man landsforet med Arbeiderpartiet. Det var Landsmoderen Gro og det var Landsfaderen Gerhardsen. Unge som ikke hadde opplevd Gerhardsen som statsminister kalte ham Landsfaderen med stor L, de hadde lest om fenomenet i O-fagsboken. Etter hvert ble Einar Førde sjef i NRK, etter Bjartmar Gjerde, begge Ap-politikere, og Arbeiderbladet lå tungt på mange av landets kjøkkenbord.

«Er du ikke med i fagforeninga?!» Da satt du alene ved lunsjbordet. Stemmeseddelen gikk i arv. «Stemte du riktig?» var et autentisk uttrykk. Nå var ikke Norge helt CCCP, Ap hadde tross alt aldri flertall alene, men partiet har elleve ganger hatt over 40 prosent oppslutning, nitten om man regner med kommunevalgene. Det gjør noe med tankesettet i et parti.

annonse

Det var ladet positivitet i omtalen av Ap på 80-tallet. Det påvirket unge sinn. Carl I. Hagen refererte til NRK som ARK i valgdebattene. Nesten alle lo, trodde ikke på det. Ap hadde samlet stor makt i Norge, langt utover valgresultatene. Det gjorde de gjennom å innta og videreføre majoriteten av de viktigste samfunnsposisjonene. NRK er i så måte den viktigste, selv om makten til statskanalen er blitt mindre etter den digitale revolusjonen.

Fast forward: 2018

Om det hadde vært valg i morgen så hadde Ap blitt Norges nest største parti. FrP hadde pustet dem tungt i ryggen. Sølv er et nederlag for alle med hybris. Med tanke på hva som skjer med sosialdemokratiet rundt om i Europa, er det ikke gitt at Ap blir en norsk ledestjerne i dette århundret. De er muligens degradert til en rød dverg. Ap gjør nå alt de kan for å snu trenden, men det synes som om maktapparatet ikke er sterkt nok, og at frontfigurene ikke appellerer. Støre: Tåkefyrsten og Giske: Landstafseren. I bakgrunnen lusker Hadia som rene Brutusina; En datter av partiet som dolker hvem som helst i ryggen.

annonse

Stortinget har hatt tidenes krenkefest i mars 2018. Heldigvis er det velgerne som skal dømme «barnehagen» Trademark Listhaug18, i 2021. På veien dit er det noen merkedatoer. Valget i Sverige til høsten og kommunevalget i Norge neste år, vil si mye om veien videre. Hvis Sverigedemokratene og FrP gjør det skarpt, så kan Listhaug være statsministerkandidat allerede i 2021. Så ubehøvlet som mange har oppført seg mot henne, så kan det være at hendelsene i mars 2018 vil fungere som en øyeåpner for intelligente mennesker som i det daglige er mest opptatt med utdanning, jobb og familie, og slik ikke har mye tid til å finkjemme medier (for deres feil).

En fair fight mellom Sylvi Listhaug og Siv Jensen vil bare hjelpe FrP til å definere seg selv. Det blir vanskeligst for Jensen som har tatt den ansvarlige rollen. FrP vokste alltid mest i opposisjon. Tirsdag 20. mars har FrP over 20 prosent på en meningsmåling laget for TV2. Når Jensen nå ønsker KrF velkommen i regjering, så tolker jeg det som et forsvar for seg selv som fremtidig leder i FrP. Det er et trist utspill å lese i VG, 20. mars. FrP med Listhaug som leder blir store. Store og farlige (for dem som er redd for sannheten).

22.07.11 har forandret Norge. (For å stadfeste det åpenbare.)

22.07.11 var ikke først og fremst et angrep på Arbeiderpartiet, slik jeg ser det. Hvis man mener det, aksepterer man ikke da at Anders Behring Breivik var en fullstendig tilregnelig politisk aktivist? Jeg vet at mange mener det. Det er selvsagt en reell debatt.

At han var tilregnelig var det retten (tilslutt) konkluderte med. Terroristen har siden gått tilbake på nesten alle sine ideologier, for få bedre soningsforhold. Et annet pussig poeng er at terroristen har endret navn til Fjotolf Hansen. Hvis terroristen hadde vært tilregnelig, hadde ikke da terroristen holdt på strategien (og navnet), stått på det opprinnelige tankegodset? Terroristen er i dag «pasifist». En ynkelig, forstyrret terrorist som gjør hva som helst, og som vingler fra uttalelse til uttalelse. En svært syk terrorist som ikke burde blitt gitt muligheten til å stevne staten og gud vet hvem, som burde blitt tiet. (Men ok, lenge leve ytringsfrihet i Norge anno 2010-ish)

Som tilregnelig har terroristen rettigheter som går langt utover de (gode) soningsforholdene man var redd for at terroristen skulle få som utilregnelig. I dag har terroristen en treroms med skjermet bakgård. Det er et betent tema. Men Norge må begynne å snakke om det. For meg kunne vi godt ha ventet. Men nå er det et tema Ap vil bruke frem mot valgkampen i 2021. Ap drar et kort de ikke har sett baksiden av. (Det er avdekket at en PR-rådgiver for Ap linket Listhaugs Facebook-post til 22.07.11)

annonse

Ti år etter 9/11 var Norge, med Ap i regjering, totalt uforberedt på terror. Ikke et helikopter i beredskap. Det er hinsides det forståelige. Hadde terroren skjedd i disse dager, før 19. mars 2018, med Listhaug som justisminister, så hadde hennes hode blitt lagt på et fat. Da også. At det ikke var en jihad-terrorist 22.07.11, har «fredet» og ødelagt mye av debatten i Norge. Det ble et stikk venstresiden «vant», og kan dra herfra til nazismen. Men hvor lenge?

Nå har Støre varslet at tiden er inne for å bruke 22.07-kortet. Avkommet av to Ap-foreldre som ikke evnet å oppdra eller følge opp barnet sitt, blir nå brukt i Tåkefyrstens aller siste politiske kamp. Kan vi si at ABB er et monster? Hvor sammensatt er ikke debatten? Debatten om alt. Vi har ikke engang begynt den og andre viktige debatter på alvor i Norge. De som så på Dagsnytt 18, 19. mars, med Eivind Trædal mot Hans Rustad og Helge Lurås forstår at det er et fiendtlig og fordummende landskap, uten forsoning, på venstresiden, i hvert fall om Trædal er representativ for venstresiden.

Etterlatte sier de ikke ønsker at 22.07 skal være et nasjonalt og mye debattert tema. Også beboere i nærheten av Utøya reagerer på at landskapet skal bli brukt til å lage et minnesmerke de må se på hver dag. Dette innlegget er bare en respons på Støres utsagn. Om Støre sier at han angrer på de uttalelsene, så lar gjerne jeg (og sikkert mange andre med skrivekløe) den siden ved debatten hvile fremover.

At Arbeiderpartiet kynisk og grusomt rører så høylytt i det hverken de eller noen andre forstår fullt ut, er forkastelig. Deres hegemoni er over. Det er de etterlatte som eier tragedien. En og en av dem. De som mistet noen de var personlig knyttet til med sterke emosjonelle bånd er de som har talerett. Nasjonen sørger ikke daglig og i hvert hjerteslag. Det er ikke mulig. Men sørge daglig, det gjør selvsagt de virkelig etterlatte.

Av de 69 døde på Utøya var de aller fleste så unge at det ikke går an å vite om de hadde endt opp som voksne deltagere i et politisk parti. Jeg har dessverre også vært medlem av lag, foreninger og organisasjoner i kortere perioder. Jeg har òg identifisert meg med et norsk parti. Det er ikke meg. Ikke i dag.

De som virkelig sørger er de som kjente dem best. Arbeiderpartiet bør tie. Vi andre òg. Men når det kortet dras, må man fortelle Ap hvor onde de er. Ungdom som søker etter egen identitet er for alltid en del av Arbeiderpartiet, mer enn noe annet, ifølge Arbeiderpartiet. For ikke lenge siden skiftet en håndfull politikere parti fra MDG til SV. Sånt skjer jo. Et parti er ikke en familie.

Terroristens syke «aksjon» traff hele folket. Norge er ikke laget av fjell og stein. Derfor ble det bedyret fra Ap at de ikke skulle spille på den strengen. Derfor har Ap latt «trumfkortet» ligge nederst i strategiskuffen. Til nå. Nå som de er helt ute for telling.

Trædal og hans like

Generasjon snøflaks ypperste og tapreste ridder, Eivind Trædal, mannen som ser rasister på høylys dag, er grei å klassifisere. Han sier rett ut at innvandrere selvsagt vil bo i samme bydel, fordi det er der familie og venner bor. Han promoterer med andre ord gettoer. Trædal har såpass dårlig og manglende argumentasjon at jeg må ta for meg det i et eget innlegg. Han er ikke viktig nok til å ta for mye mer plass her.

Men Trædal var i moralsk harnisk i møtet med Rustad og Lurås på Dagsnytt 18, 19. mars. Han og kumpanen fra Antirasistisk senter mente at Norge støtter dem; at Norge lener seg, og det helt fra Høyre, til deres synspunkter. Derfor føler de, og særlig Trædal, seg på hjemmebane på NRK. Facebook-aktivisten stilte statskanalen skolerett. Hvordan kunne NRK invitere disse marginale rasistene? De som har ødelagt så mye for debatten. Noe sånt gråt han med knyttet neve. Jeg håper Trædal og hans likesinnede snart får åndelig hjelp fra KrF, deres nye allierte kamerater på venstresiden.

Jeg registrerte at noe vibrerte da Shurika Hansen gjorde storeslem på Eidsvolds plass, søndag 19. mars. Hun var i sitt ess foran folkemengden, fordi hun sa hva hun trodde på, og snakket om noe som hun vet mer om enn de fleste i Norge. Det er en oppskrift på suksess: Vite mer enn de andre, ikke skjule noe, si det med overbevisning, ikke være flau eller feig. Den genuine troen hun, uten minste tvil, viste i argumentasjonen vokser frem av det mellommenneskelige. Hun fikk svært bra respons fra de fremmøtte som storkoste seg i solen.

I tillegg hadde markeringen et unikt innhold: Tre innvandrere fra muslimske land, i hvert fall to av dem med personlig bakgrunn fra islam, tar total avstand fra den norske stats møte med islam; og det med argumenter som er dyptloddende, gjennomtenkte og gjennomlevde. Ikke at MSM gjengir innholdet i det som skjedde.

Jeg vil faktisk ikke en gang gi kreditt til Dagbladet (selv om jeg er enig med Helge Lurås i at deres referat var best av et falskt MSM-bilde), for en journalists virkelige oppgave er å gjengi det som faktisk skjedde. Hvordan er det da mulig å ikke gjengi hovedpoengene i så sterke og funderte argumenter som det Knudsen, Hansen og Bandehy talte om? Forsto de dem ikke?

Cemal Knudsen kom med en saklig, innholdsrik og poengtert redegjørelse som er å lese på Resett. Hovedpoengene om at ytringsfrihet bare blir gjengitt av dem som har MSMs gunst gjallet langt inn i Spikersuppa. Han har med sin bakgrunn «inside information» som MSM har lukket ørene for, noen ganger samtidig som de pakket sammen kameraene mens han snakket om sannheter de fornekter.

Lily Bandehy var emosjonell, snakket om at politikerne har mistet grasroten av folket, sa rett ut at hun ikke brydde seg om hva «islamvenstre» kalte henne. «Jeg kan fortsatt stå her toppløs og støtte Sylvi Listhaug,» sa hun, selv om toppløskommentaren bare var en referanse til en tidligere meningsmarkering. Hun viste til at Norge som nasjon ikke var noen helgen (bombingen av Libya), men hun holdt i et Norsk flagg gjennom innlegget; viste kjærlighet til landet hun har ytringsfrihet i. Ad hoc-talen ble vanskelig å referere fra for globalistene og islamliberalistene i MSM. Bandehy er en av Norges mest informerte om hva som skjer i Iran i disse dager. Ikke at de spør henne.

Shurika Hansen gav et menneskelig bilde av Listhaug. Hansen roste Listhaug for å være den eneste som har invitert og lyttet til hennes og likesinnedes erfaringer og innspill. Omskjæring, æresdrap og sosial kontroll. Vi snakker om noen av vår tids største utfordringer. Ordene tårer og Listhaug kom i samme setning flere ganger i Hansens gripende appell. Ikke et ord om det i MSM.

Hansen avdemoniserte aksjonen. Hun viste til realitetene, nemlig at det ikke fantes naziblomster å kjøpe, og at det Listhaug har stått i er vondt og umenneskelig. Men at det tydeligvis er «ok», så lenge den som utsettes for det er på høyresiden. Hansen viste frem det åpenbare: at det var en fredelig markering, med blant andre, tre fargede norske innvandrere som alle tar avstand fra islam, som alle har førstehåndserfaring med islamske krefter, og som alle ikke blir invitert tilstrekkelig inn i den offentlige debatten, i hvert fall ikke på lik linje med andre muslimer (med hijab) på NRK og i andre store medier. Shurika Hansen gjennomførte appellene med det som ikke kan kalle annet enn genuin sjarme.

Støttemarkeringen var en unik begivenhet i Norge. Neste gang møter garantert flere opp. Nå vet mange at Shurika Hansen ikke bare har ordets makt i pennen. Hun er faktisk en enda bedre taler. Som Høyrekvinne burde hun bli invitert til å bli integreringsminister nå som Listhaug ikke er i regjeringen. Jeg kan ikke tenke meg en bedre kandidat. Jan Tore Sanner, den smilende akrobaten, kan bli justisminister. Han vil ikke gjøre hverdagen vanskelig for Stortinget.

Rødt setter agenda i Norge. Gratulerer Støre! Ap har nærmet seg til AKP-ml med partiets første mangemillionær som leder. Rødt (en gang Rød Valgallianse) stilte til valg sammen med en litt omskrevet variant av AKP-ml: Norges Kommunistiske Parti, så sent som i 1989. At KrF danser stilledans med semikommunistene er unikt, for å si det hymnisk og mildt. Da hater du Listhaug. Da sitter tilgivelsen dypt. Hvordan var det budet igjen? Du skal ikke hate din … Og Senterpartiet er nå offisielt Norges bløteste parti. Som traktorspor i regnet kan også de synke dypere. Fordi de ikke har ett eneste viktig argument de står for, bortsett fra: Utrydd ulven!

Jeg gleder meg til valget i 2021! (Og om noen er i tvil: Tvi, tvi Sylvi!)

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon