I forbindelse med Metoo-debatten fikk Trine Skei Grande en varslersak mot seg. Den er fremdeles ubehandlet av Venstre og statsministeren. Saken skilte seg sterkt ut fra de andre: Mektig kvinne har samleie i utkanten av en åker med en 16/17 år gammel gutt, vitner var tilstede, selv var hun stortingsrepresentant og nestleder i Venstre (2008). Hun har ennå ikke tatt ansvar for sine handlinger. Jon Hustad var den første som snakket om hendelsen på NRK ukeslutt i fjor i mai 2017. Det er flere år siden jeg første gang hørte om den.
Nå har Resett kastet lys over det som skjedde. Trine har ikke hjulpet til. I Politisk kvarter 12.04.2018 hevdet at hun ikke har sagt noe om saken, til tross for at hun har gitt intervjuer om den i flere medier. Jeg er ingen overgriper, sa hun til VG den 17. januar. Var det bare en generell uttalelse sånn ut i luften?
I intervjuet i VG blander Trine også meg inn og hevder at jeg hadde skrevet på Facebook at hun voldtok unger med Downs. Det ble til en overskrift på Document.no. Jeg skrev ung mann med Downs syndrom, både fordi det ble påstått og fordi han ble fremstilt i media som om han hadde spesielle beskyttelsesbehov. Det passet inn i bildet, og forklarte også hvorfor hun ikke ble angrepet sterkere av media. Trine var offer for en komplisert sosial situasjon, som hun selv ikke var ansvarlig for.
Uttalelsen: Jeg er ingen overgriper, er selvsagt en benektelse av egen rolle i saken. Hadde hun sagt Jeg er ingen morder, hadde media lett etter et lik. Overdrivelsen om voldtekt av unger med Downs er også en benektelse. Ingen har snakket om at det var flere i åkeren enn de to eller om unger. Overdrivelser av andres påstander om en selv er egnet til å skjule fakta. Det er en slu form for utenomsnakk.
Jeg forsøkte å få svare Trine i VG, og korrigert artikkeloverskrift i Document.no, men ga opp. På grunn av et dødsfall i familien hadde jeg ikke energi til overs. Kvelden før intervjuet i VG fikk jeg fem-seks telefoner fra VGs journalist. Da visste jeg ikke at Trine hadde hengt meg ut. Men ettersom jeg har vært utsatt for heksejakt fra media tidligere (spesielt 2009-10, men også senere) forsto jeg at denne telefonen burde jeg ikke ta.
Slik opptrer journalister som vil fremstå som om de gjør den oppringte en tjeneste. Svarer man, klarer de uten det minste problem å vinkle det til slik de selv ønsker det. Røed sendte en sms om at det hastet. For hvem da? Ikke for meg. Journalisten manglet en syndebukk. Røed visste hva jeg hadde skrevet på Facebook. Saken om Trine var tema på bl.a. i Norgesavisen, Finansavisen, Bodøavisen, Resett (og flere?). Istedenfor å angripe en redaktør med makt og midler, velger Trine meg. VG har brukt meg som syndebukk/homofob før.
Den nå 26 år gamle mannen har vært traumatisert etter hendelsen, fortalte han via sin far til Resett . Mannen vil fortelle til statsminister Erna Solberg. Hun avviser ham. Har hun også trodd at han trengte spesiell beskyttelse? Har Erna ikke undersøkt selv?
Det virker som Trine har plantet informasjon om guttens/mannens spesielle situasjon, for å kunne legge lokk på saken. Han skal være enkel og ustabil. Downs brukes nokså vidt, men begrepet beskytter også den enkelte mot vanlig kritikk. I dette tilfelle beskytter det også Trine. Hun ble utsatt for en gutt som ikke forstår helt og som ikke kan styre seg. Av hensyn til ham skal hun ikke fortelle om sakens fakta. Hun fremstår som den som forstår og tilgir gutten. Slik blir hun den som fortjener tilgivelse og medlidenhet. Utsøkt hersketeknikk. Men å fordømme Helge Solum Larsen hadde hun ikke problemer med.
Trine fortjener ingen tillit
Før valget ville ikke Trine samarbeide med Høyre, lovet hun sine velgere. Det tok bare et valg og noen uker så skiftet Trine mening. Trine løy altså i valgkampen. Erna ønsket støtte fra Trine og gjorde henne til kulturminister. Å snakke om sex er neppe Ernas sterke side. Ikke Sivs heller, når man ser hennes reaksjon i forhold til Søviknes saken, og dessuten legger merke til hvor utrolig dårlig hukommelse hun hadde når det gjelder Leirsteins ønske om trekantsex.
Men hvorfor bruke meg i VG-intervjuet 17.01.2018?
Trine og jeg ble kjent i 2005, da jeg ble med i Venstres prinsipprogramkomite, som hun var leder for. Jeg bodde i Bergen. Første helg møttes vi kl. 18, fredag kveld. Møtet varte til kl. 23. Det skulle fortsette neste morgen kl. 09. Trine, lederen for komiteen, inviterte på rødvin hjemme hos selv på Grønland for alle. Jeg takket nei.
Møtene ble holdt på Stortinget, Trine var på flere møter samtidig, vandret ut og inn. Hun ledet ikke samtalen, men kosepratet om kattene sine og spiste svære desserter. Jeg trakk meg fra komiteen pga. en kronisk revmatisk sykdom. Så kom debatten om ekteskapet og den nye barneloven, spesielt § 4a, der homoseksuelle kvinner skulle få donorsæd fra staten og barn miste rett til far.
I Blikk nr. 2, 2008, ble Trine Skei Grande intervjuet om min rolle i Venstre i forbindelse med arbeidet i prinsipprogramkomiteen 05/06. Hun hevdet at jeg ikke var medlem av partiet, jeg hadde trukket meg fra arbeidet i komiteen før den begynte. Jeg ble spurt fordi Venstres ledelse ville ha noen som utfordret dem, for å ”røyke ut meninger som mange har, men som ikke alle tør si høyt”. Espen Ophaug spør hva ”vi skulle med henne”, Håkon Haugli nevner meg blant ”reaksjonære krefter”. Venstre skal være fundamentalt uenig med meg når det gjelder ekteskapsloven, sier Trine Skei Grande, og hun er uenig ikke minst med mine ”religiøse argumenter”.
Jeg meldte meg inn i Venstre 05 etter at jeg ble forespurt om å delta i komiteen. Ønsket om min deltagelse kom fra Lars Sponheim, fikk jeg vite. Jeg var venstrevelger. Jeg holdt innlegg på landsmøtet 29. – 30. april 05. Jeg deltok så på 2 komitémøter: 16.-18. juni og 14.-16. august. Deretter var det Kvinneseminar i Oslo Venstre 16.-17. september, jeg holdt gratis foredrag. Jeg stilte til nok et komitémøte 10.10, bare en kom, det ble nytt forsøk 6.11. Jeg holdt foredrag for medlemmene i Venstre i Bergen, 11.11. deretter foredrag for Hordaland Venstre 25.11. Man ville ha meg på listen til kommunevalget, jeg sa nei takk.
Jeg avlyste ifølge mine notater bare tre møter i komiteen. I tillegg til alle arbeidstimene som kunne vært brukt annerledes, måtte jeg reise til Oslo. På landsmøtet i 2006 ga Hans Antonsen meg fin omtale for min innsats. Men Trine Skei Grande så på meg som en nyttig idiot. Ingen bør gjøre en frivillig innsats for en arrogant partiledelse som ikke verdsetter kritisk tenkning. Jeg ga ut Kampen om ekteskapet og barnet, konsekvenser, argumenter og analyser, 2009 og fikk Fritt Ords pris samme år.
De som har lest mine artikler om ekteskapsloven (Klassekampen, Dagen, Velsignet Helg, VG og BT), vet at jeg bruker semantiske, logiske, filosofiske, idehistoriske og juridiske argumenter. Som filosof arbeider jeg for at viktige begreper skal være klare og tydelige.
Noen takk for min innsats for Venstre fra Trine fikk altså ikke jeg. Jeg stoler på den unge mannen, og forstår hans fortvilelse over situasjonen. Han er ikke den som behøver å skamme seg.