Ytringsfriheten er en tilstand. Den er avslappende, man kan si det man tenker, det som faller en inn. Og når man får en tanke, gir det glede å dele den med andre. Ingenting er mer givende enn ivrige mennesker som diskuterer, og som i den prosessen oppdager nye ting, lærer hverandre noe.
Men kunnskap er makt, det er politikk. For nye tanker leder til nye handlinger, dermed blir monopoler brutt og gamle posisjoner mister noe av sin betydning. Derfor har folk til alle tider kjempet mot nye tanker og generelt mot andre tanker enn sine egne.
Vi kjemper vel alle mot tanker vi ikke deler, i det minste hvis disse tankene er på fremmarsj og faktisk kan komme til å true vår egen posisjon, vår dominans. Det er helt menneskelig.
Derfor er ytringsfriheten alltid flyktig, den kan aldri oppnås fullkomment annet enn i situasjoner der alle er helt enige, der de ikke makter å se at det finnes noen alternativer til den måten de selv tenker på.
Lever man på forestillinger som blir mer og mer usannsynlige, som at jorden er flat eller er sentrum i universet, eller at Gud er allmektig og Muhammed hans profet, blir de som forsvarer det usannsynlige mer og mer desperate for å forsvare sine posisjoner og privilegier. I Europa ble kjettere brent, halshugd, hengt og mye annet. Men til slutt vant de nye tankene frem, de var da også sannere.
Men lever man i en slik tid på vei fra et narrativ til et annet, lever man ikke i en tilstand av avslappethet og opplevd ytringsfrihet. Da er det «fare» forbundet med ytringer. Flere og flere lar seg overbevise av det nye, og det merker de som har mest investert i det gamle. Enhver tid og kultur har sine metoder for å bekjempe kjettere.
Man brenner dem ikke lenger i Europa. Men man bruker metoder som folk likevel lar seg skremme av, forståelig nok.
Osloskolen
Det utspiller seg nå et slag om ytringer i Osloskolen, på Ulsrud Vgd. skole. En lektor har beskrevet kaos på en skole som har blitt oppsamlingssted for de «verste» elevene. Vedkommende lektor Malkenes blir ikke brent som heks, men hans overordnede synes å ha konspirert med noen elever og sørget for et påskudd for noe som er vår tids ekvivalent: først tilsynssak, med konsekvens at man blir uglesett, og deretter utryggheten ved å kunne miste jobben.
På Resett har vi påpekt disse metodene siden vi lanserte. Ytringer i Norge har konsekvenser per i dag. Folk er redde. De er redde for å miste jobben, for å miste kontrakter, for å miste venner, for at barna deres og ektefellene skal måtte «stå til rette» for det de er. Og hvor mye er det som skal til? Ikke mye.
La oss ta oss selv. Resett står for realisme. Her jobber det godt utdannede, bereiste mennesker, og også mennesker med ulik nasjonal og religiøs opprinnelse. Allikevel har det vært et kjør mot oss uten like. Resett er en «rasistisk blogg», det fremmer «høyreekstremt» tankegods, det er «brunt» etc. Det har vært en enorm belastning for enkeltes familiemedlemmer å bli utsatt for dette. For hva skal man si eller hvordan skal man oppføre seg etter at ens ektefelle er kalt norsk språks verste skjellsord? Tror folk på det som står i Aftenposten eller NRK? Ja, faktisk. Om ikke annet oppfatter de det som et «signal» om hvem som skal holdes på en armlengdes avstand. Man blir paria, skydd, folk blir brydd i ens nærhet, man blir ikke invitert på julefester.
Det er de som forvalter og tviholder på løgner som må brenne kjettere og opprette tilsynssaker mot folk som beskriver hverdagen sin i klasserommet. Det er de som må stemple og stigmatisere og kaste ut påstander om at folk er rasister. De har alt annet enn argumenter, empiri og logikk å fare med, de har bare trusler, hersketeknikker og maktmidler.
Men de andre – oss – har sannheten, våre egne øyne å se med, og integritet til å fortelle det man vet. Det som utkjempes nå er ikke bare en kamp for ytringsfriheten. For den blir alltid kjempet imot og inngår i en politisk kamp. Skal du ha og bevare makt, må du også eie sannheten. Og det er gjennom sannheten man mest redelig vinner politisk makt.
Vi må ta kampen nå
Det er gledelig at Eivor Evenrud fra partiet Rødt har tatt initiativ til en høring der Utdanningsetaten, skolebyråden, fagforeningene og elevorganisasjonen må svare på spørsmål om ytringsfrihetens vilkår i Osloskolen. Evenrud, nestlederen i Oslo bystyres kultur- og oppvekstkomité, er blitt kontaktet av nærmere 50 lærere etter saken om lektor Simon Malkenes.
– Det går mest ut på at lærerne har opplevd at det ikke er rom for å ytre seg. Når de har kommentert på Facebook eller delt et innlegg, har de fått beskjed om at det ikke er ønsket, sier Evenrud og legger til at mange lærere opplever en fryktkultur i Osloskolen.
Og det er ikke bare i Osloskolen. Det er en fryktkultur i hele samfunnet vårt. Nylig ble en tidligere journalist som har skrevet innlegg for Resett fortalt at han ikke lenger var ønsket som sensor ved en videregående skole som han hadde gjort slike jobber for i årevis. Folk forteller om den samme klamme frykten i politiet, i Forsvaret, i Utenriksdepartementet, overalt. Og det blir verre, nettopp fordi sannheten er i ferd med å velte frem gjennom illusjonene.
Mer modige sjeler opplever at når de deler visse typer innlegg – gjerne av typen innvandringsrealistiske – får de ingen likes, men når de poster bilder av skituppene sine, strømmer det på. Regimets siste dager er blitt en parodi.
Og denne frykten som nå råder, skyldes at en hel gruppe med usannheter og illusjoner er i ferd med å bli eksponert, slik systematiske forestillinger og ideologier også har blitt avkledd tidligere. Og i slike prosesser forstår folk intuitivt at kampen blir «stygg» og at de etablerte kreftene vil mobilisere når de opplever at deres dominans er truet.
De aller fleste mennesker blir i slike situasjoner sittende så stille som mulig. De tør ikke si imot eller med, men de føler fortsatt at det er tryggest innenfor det gamle paradigmet. Men de er redde, de tør ikke snakke, de tør knapt å tenke, de har på ingen måte noen opplevd ytringsfrihet.
Og det er der vi er i Norge i dag. Vi har ikke ytringsfrihet. Det er bare de aller modigste – og de som har minst å tape – som tør.