Hver gang debatten om «norsk kultur» blusser opp, forfaller det umiddelbart i en diskusjon om bunad, kjøttkaker, hijab og alle mulige uvesentligheter. Hvorfor er det så vanskelig å diskutere slike dype problemstillinger saklig?
Problemet er selvsagt at «norsk kultur» ikke er noe firkantet man kan pakke inn i glanset papir og gi i innflytningsgave til alle slags mennesker som søker seg til velferds-Norge. Vår kultur er mangfoldig, bred, dyp, under stadig utvikling – og har vært under utvikling gjennom hele historien. Det er ikke alltid noe «håndfast», men allikevel noe enhver ekte nordmann har en grunnleggende forståelse for.
Den kanadiske filosofen Charles Taylor kaller dette for «social imaginaries» – som jeg velger å oversette til sosiale forestillinger. Han har delvis hentet inspirasjon til begrepet fra Benedict Andersons bok om nasjonalisme: «Imagined Communities» – altså et innbilt eller forestilt fellesskap/samfunn.
Taylor beskriver hvordan man kan forholde seg til de sosiale forestillingene på ulike måter. De fleste tenker ikke så mye over det, men «vet» hva som er riktig og gal oppførsel i de ulike situasjoner de befinner seg i. Noen bryter reglene, men er samtidig klar over at de reglene de bryter eksisterer. De kan endog være enig i reglene, men bryter dem av andre grunner som får høyere prioritet i situasjonen. Man stjeler fordi man er blakk og trenger mat (eller dop), eller man bryter fartsgrensene for å rekke en ferge.
I tillegg fins det en «elite» som funderer og filosoferer over grunnlaget for våre forestillinger, om de kan forbedres, om det er noe som bør tillegges eller fjernes. Noen ganger fører dette til politisk og filosofisk diskusjon som kan føre til endringer som sprer seg utover i befolkningen ellers. Endringer kan skje gradvis, eller veldig raskt. Men byggverket består, det er som om man «pusser opp».
For å ta noen enkle eksempler: en sosial forestilling som har stått sterkt i Norge er at voldtekt ikke er greit. De fleste tenker ikke så mye over det, det kunne ikke falle dem inn å voldta noen. Enkelte forsker på voldtekter, noen kaller seg «sexologer» og påberoper seg en slags kunnskap om årsaker etc. De tilbyr «behandling» som skal få sexforbrytere til å endre seg.
Så har vi de som faktisk voldtar. Inntil nylig var det helt klart at de aller fleste voldtektsforbrytere visste at det de gjorde var galt – og derfor var f.eks. gjengvoldtekt et nokså ukjent fenomen. Man kunne ikke ta for gitt at 4-5 kompiser syns det var en god idé hvis du foreslo å finne en tilfeldig jente for litt voldtekt på lørdagskvelden. Voldtekt var forbundet med skam – også for gjerningsmannen.
Et annet eksempel: vold mot barn. I Norge har det lenge vært regnet som uakseptabelt med fysisk avstraffelse. Selvsagt finnes det norske foreldre som bryter dette tabuet. Men de deler våre sosiale forestillinger, og vil i de aller fleste tilfeller nekte for at de har gjort noe slikt. De vet at i Norge er det «galt» å slå sine barn. De vil så langt som mulig skjule dette for omgivelsene (han falt på sykkelen, ramla i trappa etc.).
Jordan Peterson har et annet bilde som er beslektet når han snakker om spilleregler. Man kan ikke si at reglene for sjakk er «bedre» enn reglene for boksing. Men hvis vi ikke er enige om reglene, så blir det umulig å «spille». Hvis Mike Tyson skal spille sjakk mot Magnus Carlsen og Tyson velger å følge «bokseregler», så går spillet i oppløsning (og Magnus Carlsen havner på sykehuset uten at Tyson kan påberope seg seier).
Så på en måte har «kulturrelativistene» rett: det er vanskelig å si hvilken «kultur» som er best. La oss være rause og si at de har helt rett: afghansk og somalisk kultur er likeverdig med norsk kultur. «Same shit, different wrapping». På samme måte som at reglene for fotball ikke er «bedre» enn reglene for håndball.
Multikultur er allikevel dødfødt
Men alle skjønner at en håndballspiller ikke kan bli med på en fotballkamp og score med et underhåndskast. Derfor er det utrolig frustrerende at så mange ikke forstår at å blande kulturer med til dels diametralt motstridende sosiale forestillinger ikke kan ende på noen annen måte enn katastrofe. Dette ser vi tydelig nok i Europa i dag.
La oss ta eksemplet voldtekt: voldtekt er ikke et tabu i islam. Vi har sett utallige eksempler på gjengvoldtekter i følge av masseinnvandringen fra Midtøsten og Nord-Afrika. Det mest ekstreme er selvsagt det som først ble kjent som «grooming» i Rotherham, men særlig Sverige har sett alt for mange grove gjengvoldtekter. Det at en guttegjeng kan bli enige om å voldta i fellesskap sier noe dypt alvorlig og skremmende: ifølge de sosiale forestillingene de lever under er gjengvoldtekt helt greit, ikke noe å skamme seg over. De live-streamer voldtektene på Facebook mens de ler og koser seg. Ikke akkurat et uttrykk for skam.
En artikkel på rights.no antyder at et flertall av pakistanske menn bosatt i Rotherham enten deltok i – eller visste om – de grusomme overgrepene. Ingen varslet myndighetene. Ikke at det hadde hjulpet, siden myndighetene (politi, lærere, sosialvesenet) visste hva som foregikk men ville ikke «skape rasisme». Bedre med industriell massevoldtekt av hvite, sårbare jenter enn å gi ammunisjon til de «rasistene» som faktisk protesterte. Alt fokus på såkalte «secondary problems» som Douglas Murray kaller det i sin utmerkede bok «The Strange Death Of Europe». Ikke fiks problemene, arrester de som protesterer!
Tar du bilde av en hund som gjør «nazi-hilsen»? Straffbart! 800 pund i bot og registrert som kriminell. Kaster du en bacon-sandwich på en dør til en moskée? 12 mnd fengsel (han døde i fengselet). Oppfordrer du folk til å verve seg for IS? Helt greit, man er jo tross alt en undertrykt muslim. Anjem Choudary har i en årrekke oppfordret til jihad mot Vesten. Hele hans familie lever fortsatt på britiske skattebetaleres regning (p.g.a. de europeiske «menneskerettigheter»). Han sier det rett ut: det er som det skal være – de vantro jobber og betaler jizya til oss muslimer.
«Heldigvis» klarte UK å forhindre at Lauren Southern fikk adgang til riket. Men Choudary klarer de altså ikke å bli kvitt.
Her er et viktig poeng: våre europeiske samfunn er så splittet at vi er i ferd med å miste våre felles sosiale forestillinger. Identitetspolitikk, voldelige antirasister, angrep på ytringsfriheten – dette er bare symboler på en befolkning som ikke lenger er et fellesskap.
Når man så krydrer dette med en stadig voksende muslimsk minoritet, så er hele vårt samfunnssystem under voldsomt press.
Ubrukelige journalister
Fahad Qureshi kan stå på Dagsrevyen og si at «selvfølgelig skal ingen uskyldige drepes» mens han gliser sleskt i skjegget. For ingen journalist i NRK er i stand til å stille det åpenbare spørsmål: var Charlie Hebdo-redaksjonen uskyldige? Er en som spotter «profeten» uskyldig? Quereshi – som er velkjent fra dette videoklippet – har bl.a. fungert som rådgiver for Romerike politikammer angående «bekjempelse av ekstremisme» og «avradikalisering». Hvor mye mer ekstrem kan man bli enn å ønske full sharia? Steining av utro kvinner?
La det synke inn: en person som ønsker å steine utro kvinner er rådgiver for politiet for å forhindre «radikalisering».
Obamas utenriksminister John Kerry klarte faktisk etter Bataclan-angrepet å uttrykke sin sorg over at det denne gangen var «helt uskyldige» som ble drept på en slik meningsløs måte. Som om Charlie Hebdo «fortjente det». Eller de tilfeldige jødene som skulle handle grønnsaker på en tilfeldig kosher-butikk?
Obama hadde kanskje rett når han uttalte: – The future must not belong to those who slander the prophet of islam.
Torbjørn Jagland uttalte i 2011 etter at 7 mennesker (inkludert den norske oberstløytnant Siri Skare, som jeg såvidt kjente personlig) ble slaktet i Afghanistan p.g.a. at en pastor i USA hadde brent en koran:
- Begge deler er like avskyelige.
Å brenne en Koran er like avskyelig som å drepe 7 mennesker. Dette fra en nordmann som har vært statsminister, utenriksminister, stortingspresident, leder av Nobel-komitéen og nå generalsekretær i Europa-rådet.
Ingen oppfølgingsspørsmål fra «journalisten». Kulturrelativisme i praksis. Jeg husker jeg så dette på TV, og det føltes som en drøm der man prøver å løpe, men beina virker ikke. Jeg husker ennå følelsen: min første assosiasjon var filmen «Der Untergang» om Hitlers siste dager. Jagland fremsto som en frau Goebbels som med moralen på sin side delte ut selvmordspiller til sine syv barn.
Våre politikere sier gjerne ting som at «vi alle deler de samme verdiene». Dette er så åpenbart feil at jeg ikke bruker energi på å argumentere mot. Tror virkelig politikere på slikt sludder? At vi deler verdier med folk som dreper sine egne døtre hvis de er for promiskuøse? Som syns dødsstraff for å endre mening om religion er riktig straff? Deler vi verdier med de som steiner voldtektsofre?
Hvis man ser det hele i makroperspektiv, er det dessverre ting som tyder på det. USAs strategi med «nasjonsbygging» i f.eks. Afghanistan og Irak var basert på en idé om at «alle ønsker frihet og demokrati». Men 90 % av befolkningen i Afghanistan ønsker sharia, ikke demokrati.
Bombingen av Libya: hva tenkte de egentlig? Hva forsøkte de å oppnå? Humanitær aksjon, kalte de det. Resultatet ser vi nå: slaveriet er gjeninnført i det som for få år siden var Afrikas mest velstående land. Mafia styrer en massiv industri som i samarbeid med europeiske NGOer (og den norske stat) driver ren fergetrafikk over Middelhavet med en uendelig strøm av migranter.
De ufattelig naive og positive reaksjonene på «den arabiske våren» er et eksempel på det samme. Bare benevnelsen «den arabiske våren» – Orwell kunne ikke gjort det bedre.
Rapport fra fronten
I Frankrike kom det nettopp ut en omfattende rapport om holdninger blant den muslimske befolkningen. Resultatene er mildt sagt skremmende (jeg vil ikke bruke ordet sjokkerende, da vi er mange som har advart mot dette i en årrekke). Den danske Weekendavisen skriver omfattende om denne rapporten. Ingen norske medier tar i dette med ildtang, med unntak av rights.no. Et par eksempler: et flertall mener at man ikke kan fordømme massakren på Charlie Hebdo. 80 % mener man ikke kan tulle med religion (les islam). Hele 20 % er villige til å gripe til våpen for å forsvare islam. 20 % er altså en kampvillig hær på ca 2 millioner bare i Frankrike.
Vi er i en unik situasjon: vi kan faktisk se inn i fremtiden. Fremtiden er Frankrike, Belgia, UK eller Sverige. Hvorfor vil vi velge en slik fremtid, når vi faktisk fortsatt har muligheten til å velge noe annet? Det ER mulig – se hva som skjer i Ungarn, Polen, Tsjekkia. De er ikke i ferd med å begå nasjonalt selvmord. Det er kanskje derfor globalistene i EU (Merkel, Junker, Lövfen) hater dem så intenst. De viser hva som er mulig, men som «våre» politikere (inkludert FrP) i sin impotente godhet ikke kan få til.
Som Sisyfos velger jeg å trille stenen opp fjellskråningen. Jeg tror neppe det hjelper. Men jeg har barn, to flotte gutter med håp og drømmer for livet. Vi har ikke lov til å gi opp. Medier som resett.no er ekstremt viktig i denne kampen. Jeg skulle gjerne bidratt mer, men som alle andre må man forsørge seg og holde hodet over vannet. Jeg håper virkelig mange følger redaktør Lurås sin oppfordring om å støtte opp om arbeidet som gjøres, for å kanskje gi muligheter til enda bredere og dypere dekning av den meget alvorlige situasjonen vi befinner oss i.