Trine Skei Grande gikk ut på twitter etter prinsebryllupet i England hvor Meghan Markle til brudekjolen bar et hvitt, gjennomsiktig slør. «Jeg har tenkt på det lenge – og i dag må jeg bare spørre: hva er egentlig denne greia med at damer må skjule ansiktet sitt før de er gift?» skrev hun.
Dette kunne jo forstås som et forsøk på ironi. Det er gjerne slik de urbane på venstresiden prøver å få oppmerksomhet på sosiale medier. Men en påfølgende twitterutveksling hun har med en kritiker, avslører en annen attityde enn den distanserte ironiens.
Vedkommende kritiker ber Grande heller bry seg om hijab-protestene i Iran. Da svarer kulturministeren: «Og du tror at tildekning av kvinner i ulike kulturer er ulike ting, hvordan kan vi støtte kvinner i Iran om vi har slik praksis i vår egen?»
I henhold til NRK – som kulturministeren er sjef for – er ikke betydningen av sløret kyskhet (slik vel hijaben er det), men snarere «etter gammel tro beskytte kvinnen mot onde krefter.» Men muligens har menns vellystige blikk også blitt regnet som «onde krefter» i gammel tid, så den assosiasjonen skal vi ikke latterliggjøre Grande for.
Igjen, her kunne man tenke seg at Grande tar seg en pjolter og har bestemt seg for å bli helt «useriøs» og «tullete». Og la oss for all del håpe at det er tilfellet.
Men det er grunn til å tvile. For hennes relativiserende svar – å påpeke at «vi» ikke er noe bedre enn «dem» – faller inn i et mønster.
Selvkritikk og selvforakt
I etterkant av kulturomveltningene i Vesten på 1960-tallet kom det inn en hang til selvkritikk – om ikke selvforakt – i måten egen historie og kultur ble omtalt. Dette ble drevet frem av venstresiden og fant grobunn i akademiske disipliner hvor «kritikk» jo kunne kamufleres som den mest prisverdige vitenskapelige disiplin.
Det har kommet intellektuelt nyttige perspektiver også ut av en slik systematisk kritisk og dekonstruerende innstilling til sosiale praksiser og kultur, men på et nokså tidlig tidspunkt gikk det helt over styr, og det ble også et politisk prosjekt.
Disse akademiske samfunns- og systemkritikerne klarte heller ikke å applisere metodene sine til annet enn vestlige land og kulturer. Andre, ikke-vestlige land ble idyllisert i en nesten radikal motvekt til den kritikk man rettet mot Vesten.
Dette igjen la til rette for den manglende evne til å forutse hvilke problemer som ville oppstå fra masseinnvandringen. Man tenkte jo som så at de som innvandret hadde en minst like bra, om ikke bedre, kultur enn Vestens egen. Det som altså skjedde var at disse akademiske miljøene blåste opp problematiske aspekter ved egen kultur og bagatelliserte aspekter ved den ikke-vestlige.
Den sosialantropologiske disiplin var allerede fra slutten av 1800-tallet på vei inn i denne fellen, men også sosiologien og psykologien ble drevet i samme retning. Fra 1970-tallet var disse (kulturmarxistiske, postmoderne, konstruktivistiske) innflytelsene på vei inn i den allmenne utdannings- og sosialiseringspraksisen. I Norge ble professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen både et akademisk og politisk symbol på denne tendensen. Han var et barn av 68erne og nådde en voldsom popularitet på 1990-tallet.
Fenomenet i praksis
Trine Skei Grande er født i 1969 og fikk denne venstreorienterte, selvforaktende indoktrineringen inn med full kraft på 70- og 80-tallet. I tillegg utdannet hun seg til lærer, slik mange andre av samme innstilling og under påvirkning gjorde. For noen som ble utsatt for denne selvdestruktive sosialiseringen og ikke gjorde et konservativt og realistisk opprør, sitter det i ryggmargen å finne feil ved egen kultur, mens man bagatelliserer ukultur hos andre.
Trine Skei Grande utviser dette til fulle. For hvordan kan en kvinne som er avslørt for hele Norge som ekstremt seksuelt pågående, og som likevel får fortsette i regjeringen, hevde at de holdningene som (hun mener) sløret i sin tid representerte – det vil kyskhet og kvinnens plass som en vare som byttes mellom menn – fortsatt er eksisterende, eller et problem i norsk og vestlig kultur?
Må vi virkelig minne Skei Grande på at hun føler seg seksuelt frigjort nok til i et bryllup å utbasunere «Æ vil ha kar!» for deretter å beføle 5-10 menn i skrittet, og så ta med seg en 17-åring ut i en åker?
Og må vi virkelig også minne om at norske medier og hennes eget parti Venstre aksepterer dette som akseptabel oppførsel fra en kvinne og stortingsrepresentant på 2000-tallet? Ja, hun ble endog gjenvalgt med trampeklapp.
Hvis altså kulturministeren mener at det i norsk kultur fortsatt er et element av overdreven kyskhet og mangel på seksuell kvinnefrigjøring – gitt hva hun selv har praktisert under offentlighetens stilltiende (og i Venstres tilfelle entusiastiske) aksept – lurer vi virkelig på hva slags (hedonistisk og/eller vulgært) Norge hun egentlig ønsker seg.