Tidligere generalsekretær for Islamsk Råd Norge, senere ordførerkandidat for MDG, Shoaib Sultan, ble ikke ordfører i 2015. Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB Scanpix
annonse
annonse

Det er helt vanlig å spille «roller» og ha ulike «ansikter» avhengig av den sosiale situasjonen. I sosiologien var det Erving Goffman som beskrev disse prosessene så mesterlig i flere bøker, blant annet i Vårt rollespill til daglig. Han sammenliknet det sosiale livet med et «skuespill». Noen ganger er vi «på scenen» og andre ganger er vi bak scenen (backstage). Det vi sier og gjør varierer.

Det variere fra person til person i hvilken grad vi må spille en rolle. Og det varierer også fra situasjon til situasjon hvor mye vi må forstille oss. De fleste av oss finner det belastende å skulle spille for mye, og derfor trekker vi mot situasjoner og venner hvor vi kan være mest mulig lik på scenen som vi er bak scenen. Det er da også derfor integreringen er vanskelig. Like barn leker (spiller) best.

For de som kommer til Norge fra en annen kulturbakgrunn er det norske samfunn en «scene» de ikke er vant til. De må lære seg «skuespillet» i Norge. Men det er et fremmed spill. De mestrer det kanskje dårlig, eller det byr dem imot. Men de kan lære det, og ofte er det ikke mer som kreves for å bli ansett som «godt integrert». Man sier og gjør de rette tingene.

annonse

Men hva gjør folk når de ikke er på en offentlig scene? Hva tenker de om det skuespillet som foregår i samfunnet? Har det noen betydning?

Vi kjenner til et aspekt av fenomenet som «krysspress». Muslimske jenter som tar av seg hijaben når de kommer vekk fra familiens syne. Eller de som flørter og drikker som norsk ungdom. Eller motsatt, at man på arbeidsplassen eller som offentlig kjent menneske påstår at man deler norske verdier, mens man i familiene og hos sin egen etniske enklave i Norge sier og gjør noe annet.

Man har et dobbelt ansikt. Kanskje enda flere.

Arbeiderpartipolitikeren og talsmannen for Somalisk nettverk Bashe Musse er nettopp tatt i å ha dobbelt ansikt. Han sier en ting til det norske samfunnet, mens han sier noe annet i sitt somaliske miljø. Han er ikke alene om det, men de færreste blir avslørt så direkte.

annonse

Og som Erving Goffman påpekte, er det helt ødeleggende for et menneske å bli avslørt i å spille roller – selv om vi alle gjør det. For hele hensikten med et skuespill er å overbevise om at det man ser er ekte. Bashe Musse forstår nok det, og derfor blånekter han, selv om hans påstand om at han ikke er riktig oversatt fra somalisk, er så løgnaktig at det gjør helt vondt å bevitne.

Den samme skamløse evnen til lyve fikk vi også nylig demonstrert av legen Attiq Ahmad Sohail, som påsto at det ikke var han som hadde skrevet de sjikanøse meldingene til ulike personer, men at FB-kontoen hans hadde vært hacket.

Grader av forstillelse

Det enkleste er å spille en rolle som er så nær opp til den man «egentlig» er. Avstanden mellom det private og det offentlige spillet er derfor normalt ikke så stor i et samfunn. Det har utviklet seg i takt over generasjoner.

Men for de som kommer som innvandrere, er det annerledes. De må lære seg noe til dels helt fremmed. De må tilpasse seg det norske spillet, de norske verdiene. Og om verdiene ikke synker inn, må de likevel late som om de aksepterer spillereglene til majoriteten. Ellers blir det reaksjoner. Slik tilpasning, eller eventuelt forstillelse, må også nordmenn gjøre om de flytter utenlands, til en fremmed kultur.

annonse

Det er imidlertid ingen garanti for at folk mener det de sier i offentligheten, for eksempel om kvinner, homofile, eller islams plass i samfunnet.

Det er også derfor et samfunn og en gruppe mennesker i det samfunn kan endre sin væremåte så raskt. For hvis motsatte verdier eksisterer i separate spill, for eksempel hjemme, eller i et nabolag, kan det kun være et spørsmål om demografi og antall før de tar med seg det spillet inn i samfunnet for øvrig også.

Er Shoaib Sultan «ekte»?/Hvem er egentlig Shoaib Sultan?

Da den tidligere generalsekretæren i Islamsk Råd, Shoaib Sultan, ble satt opp som ordførerkandidat av MDG i 2015, ble det trukket frem uttalelser han hadde kommet frem med om homofili som en synd tilbake i 2007.

I sitt pakistanske miljø og blant aktive muslimer i Norge, er et slikt syn på homofili vanlig. Skal man delta i deres «skuespill», er det slikt man må mene. Men Sultan skulle nå ha en rolle blant etniske nordmenn også, og der spiller man et annet spill når det gjelder synet på homofili. Så Sultan gikk inn i en annen rolle, og han tok avstand fra det syn han hadde eksponert i sin forrige rolle.

Sultans transformasjon var mesterlig utført. Han hevdet at det han i sin tid hadde sagt mens har var generalsekretær i Islamsk Råd ikke var hans egentlige syn, men noe han måtte si fordi det var synet i organisasjonen om Koranen.

For det er nettopp nøkkelen i å spille roller, de må virke ekte. Og det var nå, som homovennlig ordførerkandidat han var ekte…

Og han fikk bruke Aftenposten til å ikle seg en ny rolle. Dette uttalte han:

annonse

«Da jeg i 2007, på vegne av min daværende arbeidsgiver Islamsk Råd, uttalte at homofili ifølge Koranen er synd, var dette en uttalelse på vegne av medlemsorganisasjonene i Rådet, basert på deres tolkning av Koranen. Det var jobben min å representere dette synet. Det var altså ikke et uttrykk for min personlige mening, På et personlig plan har jeg over tid fått et mer modent og avklart syn på homofili. Ikke fordi jeg har endret standpunkt, men fordi seksuell legning aldri var en sak.»

Videre fikk han spalteplass til å si:

«Det er ikke tilfeldig at jeg går til valg på De Grønnes program. Jeg støtter helhjertet De Grønnes LHBTQ-politikk, som har gjort at Oslokomiteen for LHBT-rettigheter har kåret oss til det beste skeive partiet. Som mange vet, har jeg lenge jobbet for homofiles rettigheter, og for å styrke situasjonen til unge, muslimske homofile. Det vil jeg fortsette med.»

Sultan ble ikke ordfører i 2015.

Nå jobber han i Antirasistisk Senter. Der bruker han tiden til å mistenkeliggjøre nordmenns intensjoner og kalle Resett fascistisk.

Det er ikke så lett å vaske vekk sine innlærte verdier, sin egentlige motvilje mot vertskapssamfunnets verdier. Hva folk som Bashe Musse, Shoaib Sultan og legen Attiq Muhammed Sohail ville ment, sagt og gjort i en situasjon hvor norsk ikke var majoritetskulturen og det «spillet som gjaldt», er ikke godt å si.

Eller er det kanskje nettopp det det er?

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon