Etter fem dagers taushet kom gammelmediene på banen og måtte omtale Tommy Robinson-saken. De gjorde det på sin måte, preget av et forsvar for hvorfor det tok dem så lang tid. De taklet det på litt ulike måter, alt fra svært tørre «belæringer» om hvordan britiske myndigheter handlet riktig (VG), til rene drittpakker av stigmatisering av den fengslede Tommy Robinson (Nettavisen).
Det har vært en interessant prosess. En slags brytekamp om narrativet. Er Tommy Robinson viktig eller ikke? Hvem er han, høyreekstrem eller menneskerettighetsaktivist?
Gammelmediene (MSM) kom på defensiven. De befant seg i en ubehagelig posisjon. Alllerede på lørdag må de ha fanget opp at dette faktisk var en viktig nyhetssak selv i Norge. Saker om folk som fengsles i utlandet og som når opp blant de ti meste delte sakene på Facebook gjennom nye medier er nyhetsverdig per definisjon.
Tidligere kunne ting ties ihjel hvis bare gammelmediene tenkte likt nok eller koordinerte med hverandre. Men det går ikke lenger. Kombinasjonen av HRS, Document, Resett og sosiale medier har brutt opp monopolet.
De kampene om «virkeligheten» som da oppstår har for alle involverte parter karakter av politikk. Man vinkler og utelater (noen ganger bevisst, andre ganger ubevisst), og man skuler til og kommenterer andre medieaktørers valg.
I øyeblikket foregår det nok en «mediekrig», men jeg tror etter hvert de fleste skjerper seg av den mer reelle konkurransen som har oppstått.
Publikum har fått reelle valg.