Den tidligere ordførerkandidaten for MDG i Oslo, Shoaib Sultan har også en fortid som generalsekretær i Islamsk Råd Norge. Nå er han rådgiver for den statsstøttede NGOen Antirasistisk Senter.
Antirasistisk Senter skal angivelig arbeide «for å bekjempe rasisme og diskriminering i Norge.» Det heter videre at «Antirasistisk Senters visjon er et kulturelt mangfoldig og sosialt rettferdig samfunn.» Og dette siste, denne visjonen om et «kulturelt mangfoldig» samfunn, må åpenbart ha fortrinn over det å faktisk bekjempe rasisme etter den definisjonen av rasisme som de selv legger til grunn, det vil si at enhver diskriminering på bakgrunn av kultur også skal forstås som «rasisme».
Tendensen til å gruppere mennesker, og det å anse sin egen gruppe som viktigere og gjerne også bedre enn andre, er meget menneskelig. Det er da blant annet derfor fotballkamper og olympiske leker mobiliserer så voldsomt – vi heier på våre «egne» eller de vi innbiller oss at er våre egne.
Vi kaller det inngruppe-tenkning. Den er utbredt. Men i noen ideologier og tradisjoner er den mer utbredt enn i andre.
Islam
Islam er ingen eksplisitt raseteori, selv om det i den tidlige praksis av islams utbredelse var et betydelig rasehierarki. De arabiske erobrerne tok koner fra undersåttene, men barn fra disse blandingsekteskapene fikk lavere status enn barn av helarabiske foreldre. Det var kun splittelsene i makteliten dette førte til som fikk slutt på denne praksisen etterhvert.
Ifølge Store Norske Leksikon oppsto det moderne rasismebegrepet, nyrasisme på 1970-tallet «som en «rasisme uten raser», hvor det ikke er biologisk opphav, men kulturell tilhørighet som er grunnlag for diskriminering. Da kan rasisme forstås som at noen mennesker med en annen kultur påstås å være av mindre verdi enn andre.»
Det er i fremhevelsen av muslimer over andre at islam blir et lærebokeksempel på en rasistisk teori, ideologi og praksis. Det vil si i den utvidete definisjonen av (ny)rasisme som har utviklet seg de siste tiår.
I islam er denne formen for rasisme gjennomsyrende. Muslimer har alle de fremste privilegier, ikke-muslimer lever på nåde og under ekstra skattebyrder osv. Man har et eget, nedsettende begrep på ikke-muslimer, kafir.
Hele verdensbildet i islam deles inn i oss og dem. Som SNL skriver har vi «Dar al-islam, (‘islams område’), land som er under islamsk styre og lov, i motsetning til dar al-harb (‘krigsområdet’), som brukes om den del av verden som ikke er under islamsk styre og lov.»
Og disse grunnleggende læresetningene i islam har aldri forlatt den religiøse praksisen. Islam er en religion som innprenter sterk gruppetenkning i sine tilhengere. Det er «oss» (muslimer) mot «dem» (de vantro/kuffars). Det er altså nyrasisme i praksis vi her snakker om.
Antisemittismen som rår i mange islamske miljøer i dag er ikke uten historisk og ideologisk grunnlag.
Kristendommen er på sin side langt mer inkluderende, tolerant og raus.
«Antirasistene»
Denne selvmotsigelsen i venstresidens såkalte anti-rasistiske agenda har de aldri tatt inn over seg. I multikulturalismens navn har de åpnet armene for en ideologi som er den sterkest overlevende formen for nyrasisme fra menneskets fortid som vi vel har.
Folk som er opplært i islamsk teologi – som vi må anta at den tidligere lederen i Islamsk Råd Shoaib Sultan er – vil ha med seg en nedvurdering av (om ikke forakt for) ikke-muslimer som de kun kan komme over ved å ta avstand fra hoveddelene av islams lære.
Sultan viser denne forakten for andre mennesker støtt og stadig. Han utviser det i sin omtale av Resett som «fascistisk». At Shoaib Sultan, en tilhenger av islam og denne politiske ideologiens en gang fremste talsperson i Norge, jobber i Antirasistisk Senter er et paradoks så stort at det bare er norsk venstreside som i sin blindhet ikke ser det.
Hvis Antirasistisk Senter virkelig var interessert i å «bekjempe rasisme og diskriminering» i Norge er det liten tvil om hvor de burde legge inn ressursene.
I moskeene.