Vi har nylig lært av Stiftelsen Kirkens Bymisjon (SKB) at det er helt greit å ansette ulovlige arbeidere med lønninger helt opp mot 30.000 kroner i måneden. Selv om stiftelsen vet at det ikke er tillatt, så fortsetter Kirkens Bymisjon praksisen bevisst under påskuddet av at myndighetene enten ikke gjør noe med det eller kan gjøre noe med det. Fordi arbeiderene er såkalte ureturnerbare asylanter med avslag om opphold, er det liksom fritt fram for Kirkens Bymisjon i «kristen ånd» å sette seg over loven. Årsaken til at asylantene er ureturnerbare er mange, men i hovedsak er utfallet at «hjemlandet» nekter å ta dem tilbake.
Finansiell støtte fra Norge
Det er ingen hemmelighet at de fleste av de «ureturnerbare» kommer fra land i Afrika, Midtøsten eller Asia, og det er her det hele skurrer for oss nordmenn. Det har seg nemlig slik at av samtlige 46 land i Afrika så er det kun syv land som ikke mottar norsk finansiell støtte. I Midtøsten gjelder det alle land bortsett fra Israel og Saudi-Arabia, og i Østen er det samtlige land unntatt Japan, Sør Korea og Taiwan. Ja, sågar atommaktene Pakistan (Kr. 87 mill), India (Kr. 150 mill) og Folkerepublikken Kina (Kr. 83 mill) mottok så sent som i 2017 finansielle midler fra Norge (ref. NORAD).
Tenke seg til at Kina, landet som ikke en gang ville snakke med Norge pga Torbjørn Jagland & co sine famøse Nobel-eskapader, mottok nærmere Kr. 1000 millioner over de syv siste årene. Til sammen delte kongeriket Norge, igjen ihht NORADs data, rundhåndet ut kr. 34 117 millioner (34 mrd.) bare i 2017.
Det er kanskje ikke så merkelig, men heller bemerkelsesverdig at det er enkelt å få land i tale når det gjelder pengegaver, men ikke når det gjelder å ta imot sin egen befolkning. Vi vet av erfaring at flere som skal returneres kommer fra land så som Etiopia, Sør-Sudan, Sudan og Somalia som samlet har mottatt så mye som Kr. 10 820 millioner bare siden 2010. Totalt siden 2010 har Norge faktisk gitt bort nær hele Kr. 251 milliarder, eller kr. 251 000 millioner om en er mer bekvem med den benevningen.
Returer til Somalia
Nå har jo Norge også fått en ny bestevenn i Somalia, nemlig den norske statsborgeren Hassan Ali Khaire, som av alle ting er den nye statsministeren i landet. «Dette er veldig stort, og et stort ansvar som jeg er veldig klar over. Jeg vil gjøre mitt aller beste for mitt land og våre folk som har hatt det så vanskelig i mange år,» sa Hassan Khaire til avisen VG da nyheten ble kjent.
Nå skal man ikke underkjenne problemene som Somalia har hatt og fortsatt har. Tragedien i Somalia er kjent for alle og det finnes knapt noen som ikke unner dem all hjelp de kan få, også fra Norge. Men vi sitter jo med et håp om at statsminister Khaire er eksempelet som går foran og viser at det er mulig å reise tilbake til Somalia. Han spesielt burde nå kunne godkjenne og arbeide aktivt for returer til Somalia. Der finnes jo som ham flere somaliere i Norge som har fått seg utdannelse, som en må anta der er god bruk for i gjenoppbyggingen av landet. Dette er kanskje noe norske myndigheter allerede tenker, hvis vi kan tro det da?
Når vi hører at det kan være så mange som opp til 17 000 mennesker som oppholder seg ulovlig i Norge, så er det underlig at ikke norske myndigheter tar forholdet mer alvorlig og bruker mer ressurser på å få kontroll over disse. Selv om flere av dem sikkert ikke utgjør noen umiddelbar fare for folk og fe, er det likevel betenkelig at myndighetene ikke har kontroll over situasjonen.
NGOer mot norsk lov
Enda mer spesielt blir det når norske NGOer med statsstøtte arbeider i mot norske myndigheter samt forbryter seg mot norsk lov. Det ufattelige er at dette blir stilltiende akseptert av myndighetene. En må spørre seg hva som egentlig skal til for at myndighetene reagerer. Nå vet vi at Politiets Utlendingsenhet (PU) allerede uttransporterer utlendinger i tusentall. Da Sylvi Listhaug regjerte Justisdepartementet hadde hun som målsetning å få ut 9000 i året, et mål som ikke ble oppfylt.
Nylig fikk vi vite at heller ikke i år vil PU klare å nå målsetningen på litt over 8000 transporter. Her er det tydelig at det må mer ressurser til, og med alle de som er arbeidsledige så må der finnes personer med kompetanse som kan få eventuell videreopplæring. Vi vet jo også at ikke alle politistudenter som kommer ut fra Politihøyskolen har jobb å gå til. Her må jo det være mulig å hente inn folk som har både utdannelse og evner som passer jobben.
Men alt i alt så er det et hån mot arbeidsledige, som følger lovens bokstav, at der finnes organisasjoner og bedrifter som totalt overser dem og forbryter seg mot landets lover i Guds navn. Ufattelig men sant!