Europa har nådd et metningspunkt. Endringene som påføres fra masseinnvandringen er for negative. Selv et kontinent preget av kristen ydmykhet, skyldfølelse og nestekjærlighet klarer ikke å opprettholde moralen som tilsier at flere og flere bare må komme.
Ulike land og kulturer i Europa har ulik tålegrense. De har også kommet på forskjellige stadier i omfanget av innvandringen, og derfor også i sine kollektive erkjennelser om innvandringens, og spesielt den muslimske innvandringens, konsekvenser. Men det er et all-europeiske problem. Derfor er det ikke bare i innenrikspolitikken isolert at europeiske land forskyves og til dels revolusjoneres.
Maktforholdene mellom land i Europa påvirkes også av dynamikken som skapes gjennom migrasjonsdiskusjonene i EU. De langt mer innvandringsskeptiske sentral- og østeuropeiske landene påvirker mer idealistisk orienterte vest-europeiske lederes mulighet til å dominere og ha moralsk hegemoni over sine egne befolkninger. En mann som Victor Orban eksemplifiserer til befolkningene lengre vest og nord at man kan være politisk leder og samtidig en sterk forkjemper av nasjonale befolkningers prioriterte interesser.
Orban står med hevet hode, og det legges merke til langt utenfor Ungarns grenser.
Innvandringskritikere i vestlige land kan legitimere egne posisjoner med den sterke folkemeningen i Sentral- og Øst-Europa samt av utviklingstrekk i andre vestlige demokratier. Brexit og valget av Donald Trump, samt «populistenes» seire i Italia og Østerrike fungerer som medvind for tilsvarende tendenser i andre land. Og mer innvandringsliberale ledere mister troverdighet på hjemmebane av å bli utfordret på overnasjonalt, europeisk hold. Angela Merkel vil muligens ikke en gang overleve som tysk leder.
Forslag om asylleire i Afrika blir plutselig legitimt når det fremmes innen EU-kretser, mens det samme forslaget fra «egne» høyrepartier er umoralsk og rasistisk. En slik «importert» tilstramningseffekt kan bli ganske sterk i Norge. Partiet Høyre virker spesielt tilbøyelig til å snu kappen etter hvor den moralske vinden i Europa blåser. Selv Danmark er tilstrekkelig mer fremoverbøyd til å trekke norske politikere etter seg.
EU og Europas fremtid
Mange har trukket den konklusjon at EU dør over spørsmålene om migrasjon og innvandring. Og muligens vil det falle sammen, eller kanskje reduseres til en mer begrenset samarbeidsform. Men det er heller ikke sikkert at «Europa» tar like mye skade som EU.
Kanskje er Europa tvert imot i ferd med å revitaliseres og at «redningen» for det utopisk-idealistiske Vest- og Nord-Europa nettopp er den større grad av realisme og nasjonal tenkning som var bevart lengre øst. En realisme og nasjonalisme som nå siver inn til oss nettopp gjennom det «overnasjonale» EU-samarbeidet, ironisk nok.
Misforstå ikke, det mange mørke skyer samlet over Europa i denne epoken. Men det finnes også en kraft her som ikke skal undervurderes. Det bor mye i den europeiske ånden. Vi er etterkommere av det mest livskraftige og intellektuelt nysgjerrige som noen sinne har eksistert.
Turbulent vil det bli. Ja, det er det allerede. Men vi må heller ikke gi opp.