Å miste en datter eller sønn, bror eller søster, far eller mor, venn eller kjæreste, er vondt, uendelig vondt. Det er et tap så dypt at det vel må oppleves for å bli forstått.
77 familier ble rammet 22. juli 2011. Ingen ord kan gjøre opp for det de mistet.
22/7 er blitt et begrep og en politisk kasteball. Vi kjenner det bare så alt for godt. Det «kortet» som trekkes fra de som er «tolerante» og forsvarer mer innvandring. Frustrasjonen blant de som er imot og som blir stemplet for å ha «det samme tankegodset» som Breivik aka Fjotolf Hansen.
Mange trodde Norge kom til å bli forandret for alltid av Breiviks ugjerninger. Men det har ikke skjedd. På tross av hans syke angrep mot multikulturalismen har motstanden mot den økt. Effekten av 22/7 er retorisk-overfladisk snarere enn reell.
Heller ikke de mangler Gjørv-kommisjonen fant rundt politiets og forvaltningens beredskap og respons har blitt grepet fatt i, synes det som. På ledelsesnivå stikker man fortsatt hodet i sanden og sover på vakt. Politikerne orker ikke å diskutere ut over et vant, inngrodd sirkus. De etablerte medienes prinsipp om «balanse» gjør at ingen problemer trer frem med tydelighet, med unntak av #metoo for en stakket stund.
Og i Skien fengsel sitter en mann med stormannsgalskap og gremmes over sin ubetydelighet.
En mer sviende straff for det han anså som sitt eget «offer» kunne han vel knapt fått.