Erna Solberg, Jonas Gahr Støre, Jens Stoltenberg og et utvalg av kommentatorer og Ap-folk snakker om «hatet» som visstnok «florerer», er på «fremmarsj», er «mer utbredt enn noensinne» osv. Dernest «advarer» de mot hatet, sier at det må «bekjempes» osv.
De intellektuelt late og ansvarsløse politikerne liker å kunne isolere folks motstand mot deres egen politikk til en psykologisk og emosjonell brist. Folk må skjerpe seg, de er onde som ikke liker samfunnsutviklingen. Det er noe defekt ved nordmenn som ikke aksepterer islam og «mangfold». Ja, folk bør se bort i fra mindre ulemper som økt kriminalitet, flere voldtekter, drap, at norsk ungdom blir banket opp av innvandrergjenger eller at velferdssystemet kneler og skattene må gå opp.
Det er ingen grunn til å «hate» bare fordi livet blir dårligere for en selv og ens etterkommere. Nei, dette må man ta med et smil. Man skal ikke ha noen negative følelser verken mot de som blir tatt i mot i Norge og gitt av ens egne ressurser eller mot Arbeiderpartiet som har lagt til rette for denne politikken og som nå får de fleste stemmene fra de nyankomne.
Hvis du gjør det, er du en «hater».
Hele denne diskursen som etablissementet her har lagt opp til er så enkel og overflatisk at det er en tragedie for oss som samfunn at det durer i vei. Og all kritikk retter seg som vanlig mot egen befolkning, mot det segmentet av befolkningen som reelt sett har kimen til kollektiv selvoppholdelse. Til de som har klart å bevare et fornuftig instinkt om hva som er en nødvendig respons når problemene tårner seg opp.
Det må gjøres noe, og det må gjøres endringer.
Alle hater
De innvandringsliberale forsøker å fremstille politikken som en kamp mellom de gode (dem selv) og de onde (Frp, Resetts kommentarfelt og andre såkalte «hatere»). Og hvis bare alle blir gode, vil innvandrerne føle seg velkommen og de vil respondere med å slutte å tro på islam, opprette gjenger, holde døtrene sine inne og snylte på NAV. Det er «haterne» som er skyld i problemene i Norge.
Dette er selvfølgelig noe vås, men det er slikt vås man slipper gjennom med om man er statsminister og leder for Norges største politiske partier og ikke har en kritisk presse som kan avkle platthetene.
Realitetene
Man kan ikke isolere følelser fra demokratisk politikk. Den menneskelige hjerne er sammensatt og ihopkoblet. Følelser er knyttet til analytiske slutninger. Følelser er ment å mobilisere i overlevelsens hensikt. Når søsken krangler om arv, er det reelle ressurser på spill, men innsatsen forsterker nettopp følelsene. Motvilje og i ytterste konsekvens «hat» er noe som oppstår når det står mye på spill.
Og at det står mye på spill, er nettopp det etablissementet i Norge ikke ønsker å ta inn over seg. Men selvfølgelig er demografi og kulturell sammensetning og hvorvidt man lever i et homogent eller heterogent samfunn, viktig. Det er derfor folk har emosjoner knyttet til innvandring og til Arbeiderpartiet og til Erna Solberg som Norges statsminister.
Det er selvfølgelig også noe vås at «hatet» er noe som er forbeholdt de innvandringskritiske. Hvis vi først skal fordele hatet mellom blokker av politiske sympatisører, virker graden av temperatur i hjernen å være minst like høy hos de de liberale og på venstresiden. Se bare på reaksjonene mot Per-Willy Amundsen som vi rapporterte om på Resett i går.
Til en viss grad kan man si at venstresiden forsøker å gjøre følelser til hovedpoenget med politikken, og at de har gjort det lenge. De har trodd at selve følelsene kan gjøres til hovedsak og at realitetene vil følge deretter. Men det er selvfølgelig å snu det på hodet.
Og så var det effekten da: Når ledende norske medier og politikere beskylder en betydelig andel av befolkningen for å «hate» i et slags irrasjonelt idioti, har det selvfølgelig som konsekvens at folk bare blir enda mer forbannet og «hatefulle» enn de var i utgangspunktet. Alt snakket om «hat» er så meningsløst og kontraproduktivt som det kan få bli.
Politikerne bør snarere begynne å ta tak i samfunnsproblemene enn å kritisere folks motvilje til deres egen katastrofalt feilslåtte politikk.