En amerikansk president kan maksimum inneha presidentembede i to fireårsperioder. I den andre perioden, om vedkommende blir gjenvalgt, har presidenten litt friere spillerom og kan uten å måtte tenke på neste valg ta fatt på saker som kanskje ikke er like populære som de i førsteperioden, men som ligger presidentens hjerte nær.
I Norge er det ikke slik. Her kan en innvalgt statsminister bli sittende til Dovre faller, om folket vil det. Men det krever at vedkommende regjeringssjef holder seg med et regjeringskollegium og politikk som er i takt med de som gjentagende kan sende dem til maktens tinde. Ikke minst må statsministeren selv, som regjeringen identifiseres mest med, være på linje med de som har gitt dem posisjon og makt, og helst også kunne trekke til seg flere.
Regjeringen
For mange var det oppløftende at slitne og matte rødgrønne taburetter ble skiftet ut med nye friske og ambisiøse blåblå politikere med «Solberg I regjeringen» i 2013. Nå har vi regjeringen «Solberg II» ved roret etter stortingsvalget i 2017. Dette på tross av at samtlige av de fire «borgelige» partiene fikk juling av velgerne. Den eneste forklarbare grunnen til at Erna Solberg fortsatt kan klamre seg til roret med en mindretallsregjering er at Arbeiderpartiet i sin selvforskyldte forvillelse fikk mer juling enn noen av de andre partiene og at Venstre ble taktisk stemt inn av Oslovelgere, som tradisjonelt ville valgt annerledes. Jokeren er Kristelig Folkeparti, et «antatt» borgerlig parti.
Kulturministeren
Dette er noe kulturminister Trine Skei Grande tydeligvis har glemt eller ikke forstått. Gitt hennes eskapader må hun være usedvanlig blind og lite taktisk på partiets vegne med tanke på neste stortingsvalg i 2021. Det lukter ikke så rent lite av å bruke sin egen posisjon til å innføre diktatoriske lover i den hensikt å hindre offentliggjøring av ubehagelig informasjon om seg selv. Jeg tenker her på den nye medieansvarsloven. Ei heller er det særlig tillitsvekkende å utruste seg med en egen mediehær til å kontinuerlig redigere personinformasjon som allerede ligger ute på internett. Selvskuddet har gått av og det er kulturministeren selv som bestemmer hvor mange kula skal treffe.
Statsministeren
Nå er ikke dette meningsinnlegget tenkt å være noen psykoanalyse av de borgerlige partiene. Det er neppe mulig for noen. Men da det tiltagende ser ut til at Erna Solberg mer og mer oppfører seg som en amerikansk president i sin andre presidentperiode, er det på sin plass å rope ut et varsko allerede nå. Nå skal vi ha først ha et kommunevalg om ca. ett år, og håpet for de blåblå er at de først og fremst vinner tilbake storbyene fra de rødgrønne. Men som oftest vil det lokale gjenspeile det sentrale, så da er det viktig at de blåblå tar stemningen i folket ad notam.
Selv om det virker som at de rødgrønne ved selvhjelp vil snuble og miste styringen i mange kommunestyrer, så synes det å være noe nonchalant at de sentrale blåblå politikerne med Erna Solberg ved roret sitter usedvanlig stille i båten. Over lengre tid har det virket som at regjeringsfartøyet kun er på utenlandscruise og bruker oppsparte penger på andre enn de som bygget båten. Intendanten Jensen, som til og med er partileder for FrP, regjeringens uvartige politikerhus, har blitt tryllet bort og gjort usynlig. Andre regjeringsmedlemmer, som hadde folket i ryggen, har blitt satt på land.
Nå kan nok Erna Solberg påstå at hun er og skal være statsminister for alle. Men det hadde hun ikke vært hvis det ikke var for bare «noen»! Blant flere av disse «noen» som valgte å sende Solberg tilbake til statsministerstolen brer det seg nå en skuffelse. Ikke bare er folk skuffet, men også frykten for hva som vil skje med Norge ligger latent som et onde.
Norges fremtid
Den transisjonen som Norge nå gjennomgår med sterkt økende folketall og utgiftsnivå opplever vanlige folk som en enorm belastning som ikke synes å være adressert av statsministeren. Hun synes mer å være mer opptatt av «andre», som min 82-årige nabo sa. Sant eller ikke, utsagnet bør Solberg merke seg. Det ville dessuten være en løgn å si at frykten er helt ubegrunnet da statsminsterens globalistiske tankegods i økende grad synliggjøres for hver havn hvor skuta hennes legger til.
Solberg trenger nok ikke å bekymre seg mye for fremtiden. Hun har blitt lagt merke til sammen med de andre «toppene» i regjeringen. En karriere utenfor det «nye» Norges grenser er garantert sikret. Børge Brende er allerede godt plassert i Davos. Spørsmålene som reiser seg er hvem som skal styre Norge etter neste valg, og hvilken politikk som vil bli ført. Det blir neppe Erna Solberg og hennes kampaner om hun ikke flytter nordmenn og Norge opp til toppen av prioriteringslisten.
Det er kanskje på tide for Solberg å ta av «hijaben», setter igjen pengebøtta hjemme og heller brette opp armene for Norge slik nordmenn har gjort i årtier. Unnskyldninger og retorisk pjatt har vi fått nok av.