En av aspektene ved Per Sandbergs reise til Iran var at han dro med Bahareh Letnes, som i sin tid fikk asyl i Norge fordi hun var på flukt fra omstendigheter i Iran.
Mange synes det er et paradoks at folk som har fått asyl i Norge reiser tilbake på ferie til det landet de påsto de trengte beskyttelse fra. Og det er liten tvil om at svært mange som får asyl, uten vesentlige omlegginger av sin egen væremåte kunne fortsette å bo der de var født. De er i realiteten økonomiske migranter.
Det er vanskelig å avdekke asylsøkernes reelle omstendigheter for norske saksbehandlere, og gjennom organiserte nettverk blir asylsøkerne instruert i hvilke historier de skal fortelle som gjør det mest sannsynlig at de oppnår asyl. Noen pynter bare på sannheten, noen lyver rett ut, og de som faktisk har en sann historie om beskyttelsesbehov, blir mistenkeliggjort fordi det er så mange «lykkejegere» blant dem.
I Norge er reglene slik at man ikke kan reise tilbake til det landet man søker asyl fra mens søknaden behandles, uten at det får konsekvenser. Det skulle da bare mangle, for i så fall ville grunnløsheten lyse oss alle opp i ansiktet.
Men når man har blitt innvilget asyl og fått oppholdstillatelse, kan man fritt reise tilbake uten at det gjør at asylet trekkes tilbake. Og mange benytter seg av det. Etter noen relativt få år (minimum 7 år) kan de søke om norsk statsborgerskap og få fulle borger- og reiserettigheter.
Gjør asylet deg tryggere også i hjemlandet?
I noen tilfeller er det nok slik at ens situasjon i hjemlandet endrer seg nettopp fordi man ikke lenger bor der fast. De som eventuelt har forfulgt deg, kan dermed bli mindre oppsatt på å skape ubehageligheter. Man er kanskje ikke like mye av en (politisk) trussel i hjemlandet hvis man bor i utlandet, men er blitt marginal for det miljøet myndighetene i opprinnelseslandet frykter.
Hvis man er på ferie, er man også mer mobil og vanskeligere å lokalisere for et planlagt attentat. Det er dermed ikke automatikk i at en feriereise til hjemlandet er ensbetydende med at man er en «falsk flyktning».
Men omfanget av hjemreiser er likevel en indikasjon på at vi har hatt et altfor liberalt asylsystem i Norge og mange andre europeiske land. Mange/de fleste av de som «flykter» kunne utmerket godt fortsatt å bo der de var. Deres liv var ikke i fare, det var noe de påsto – eller i det minste overdrev – for å få opphold og tilgang til velferdstilbud og støtteordninger i Vesten.
Dilemmaene
Men etter at de har fått asyl og kanskje endog statsborgerskap i Norge, skal vi da kreve som en særordning for disse at de ikke reiser tilbake på ferie? Det vil si: skal vi nekte dem det uansett om det er trygt for dem eller ikke?
Det er et par hensyn som taler for en slik tilsynelatende kunstig begrensning, og noen andre som taler imot.
Det som taler for er for det første at det kanskje vil luke vekk en del av de falske flyktningene fordi de må ta den belastningen det er å ikke kunne reise tilbake til familie og venner. Dermed vil kanskje bare de virkelige flyktningene faktisk søke asyl i Norge.
Det andre er at nordmenn skånes for den provokasjonen de føler ved å høre at noen reiser tilbake dit hvor de liksom skulle være truet. Et slikt reiseforbud til landet man flyktet fra kan muligens opprettholde de opprinnelige innbyggernes opplevelse av rettferdighet og at det økonomiske og sikkerhetsmessige offer de selv gjør i masseinnvandringens navn faktisk har en konsekvens også for de som har fått innvilget asyl.
Særlig det første hensynet kan være tungtveiende. Det burde være i alles interesse å få luket ut de falske flyktningene. De koster samfunnet enorme summer, og det fører også til at menneskelige ressurser tømmes i deres opprinnelsesland. Disse «lykkejegerne» burde konsentrere kreftene sine om å bygge opp sine egne samfunn heller enn å «snylte» på vårt.
Men det byr oss også imot å skulle «straffe» noen individuelt for å oppnå preventive, kollektive effekter. For hva hvis det faktisk er trygt for asylantene å dra på ferie? Kan vi være bekjent av at vi forskjellsbehandler og forhindrer folk fra å holde kontakt med familie og venner uten annen grunn enn at det beskytter resten av oss mot ergrelse og at det har en preventiv effekt på andre potensielle migranter?
Det er ikke noe rett frem svar på dette. Politikken hittil har vært at folk som får asyl skal integreres så raskt som mulig i Norge, og at en innvilget oppholdstillatelse gjøres permanent. Det er rett og slett ikke forventet (i praksis) at folk skal returnere fast til sine opprinnelsesland selv om beskyttelsesbehovet ikke lenger er reelt. Etter kort tid her i landet skal man gjøres til «nordmann» med alle de rettigheter det innebærer. Utlendingsforvaltningen vår er ikke egentlig et asylsystem, det er et gjenbosettingssystem helt og holdent.
Midlertidig opphold
Hvis asylsystemet på noen som helst måte skal kunne opprettholdes, er det nok påkrevd en endring over til midlertidighet i en helt annen grad enn til nå. Det vil også være et viktig bidrag for å skille ut de økonomiske migrantene fra de politiske flyktningene. Hvis omstendigheten dine har endret seg til en slik grad at du faktisk mener at du kan feriere i hjemlandet eller uten problemer kan sende dine barn tilbake dit for «kulturrehabilitering», bør vi kanskje vurdere en ordning hvor oppholdstillatelsen trekkes tilbake og man returneres.
Men i så fall må nok også den svært korte tiden det tar å få statsborgerskap i Norge, opp til revurdering. Og det vil kreve en omlegging av integreringsprogrammene hvis målsettingen skal bli å sende folk tilbake så fort som mulig. Ja, det vil egentlig kreve en omlegging av måten vi tenker på mer fundamentalt. Det legitime utgangspunktet må (igjen) bli at Norge primært er for nordmenn. Asyl kan vi gi midlertidig.
Og asyl var i sin opprinnelse ment å være midlertidig, slik juristen Hanne Sophie Greve ettertrykkelig har redegjort for i en kronikk i Aftenposten fra 2016:
«En flyktning har krav på asyl. Dette er imidlertid pr. definisjon et temporært eller tidsavgrenset opphold utenfor egen stat. Asyl har man krav på så lenge man fortsatt har begrunnet frykt for urettvis forfølgelse, eller det kan være livsfarlig om man returneres til eget land. Man kan, ikke helt treffende, men allikevel med en grad av relevans, sammenligne asyl med sykehusopphold – nødhjelp etter behov», skriver hun.
De to hovedbegrepene i flyktningeretten er derfor asyl og repatriering – det siste betyr retur til eget land, ifølge Greve. Hun kaller det Norge praktiserer for noe annet, en «gjenbosetting».
«Gjenbosetting innebærer permanent opphold i et nytt land. Ingen flyktning har krav på gjenbosetting, men en ordning med gjenbosetting har ikke desto mindre utviklet seg i henhold til gjenbosettingslandenes interne beslutninger. Gjenbosetting hviler på nasjonal lovgivning og er således for nasjonalstaten å definere», skriver hun.
Asyl i internasjonal rett er altså en midlertidig ordning som skal komme folk til gode som er på flukt fra oppståtte omstendigheter. Men utgangspunktet for en stabil verden, må være at man er forankret i det landet man er født, og at man ikke kan kreve eller bør forledes til å tro at man har krav på å bli gjenbosatt permanent i et annet land. I den grad man skal kunne flytte på seg permanent, må det være fordi man har noe positivt å bidra med til det landet man kommer. Massiv økonomisk migrasjon fra fattige land til sjenerøse velferdssystemer i Vesten er ikke bærekraftig.
Og det er nettopp gjenskinnet av denne velferdsmigrasjonen som blir så tydelig når vi observerer feriereiser til det landet man liksom skulle trenge beskyttelsesbehov fra. Det provoserer og bekymrer oss, og med rette.
Asyl-ordningen må tilbake til sitt rettslige utgangspunkt
Dagens situasjon med massiv demografisk endring, etnisk- og religiøst segregerte enklaver og et selvhevdende og fiendtlig innstilt islam er ikke bærekraftig. Et bidrag i riktig retning vil være å klargjøre for alle som søker asyl heretter at det er en nødhjelpsordning. Det kan således gis i enkelte tilfeller, inntil, som juristen Greve skriver: «faren er over». Og når man reiser tilbake på ferie dit man flyktet fra, har man vel i stor grad bekreftet – selv tatt i betraktning de forholdene jeg beskrev over – at faren nettopp ikke lenger er så overhengende at man har beskyttelsesbehov.
Svært mange av dem som har kommet til nå, har reist under den tro at de kunne bli her permanent. Og den troen har det norske samfunnet og myndighetene på sett og vis forledet dem til å ha. Vi har praktisert mer eller mindre automatisk gjenbosetting og tolket Flyktningkonvensjonen langt utenfor det juristene kunne fortalt oss at var tilstrekkelig.
Men fordi vi har bidratt til misoppfatningene blant de som har fått asyl, ligger det også langt inne å skulle snu praksisen med tilbakevirkende kraft. Vårt humanitære instinkt vil grøsse ved tanken på at barn som har vokst opp i Norge i stort omfang skal sendes tilbake til land som Somalia og Afghanistan – uansett om det er «trygt» – så lenge de har levd i den tro at de kunne bli værende permanent.
Men som en forordning som heretter skal gjelde, bør nødhjelpsprinsippet innføres med umiddelbar virkning. Asylretten i Norge må tilbake til sin midlertidige form, under streng praksis. Hvis dette gjøres klart, er de humanitære hensyn fortsatt godt ivaretatt.