Øystein Steiro Sr.
Sikkerhetspolitisk rådgiver
Illustrasjonsbilde. Foto: Henrik Montgomery/TT / NTB scanpix
Del saken
  • 1.7K
  •  
  •  
  •  
  •  

Jeg hadde nylig en telefonsamtale med en bekjent. Hun gjesteforeleser ved et universitet i Berlin. Her om dagen ble hun vitne til et heftig ordskifte. Det var åpenbart veldig ubehagelig. Men det som sjokkerte mest var tonen fra establishment og fra etablerte media. De omtaler motparten aldri som annet enn nazister. Uansett om det bare gjelder «vanlige mennesker».

Omfanget av stigmatiseringen, stemplingen og bruken av karakteristikken nazist på alle som er uenige eller kritiske til det etablerte er sjokkerende.

Så fikk jeg et nytt sjokk. Jeg fulgte den svenske valgkampen på TV. Stefan Löfven, den svenske statsministeren, som sammenlikner Stockholm 2018 med Berlin 1933, kalte Sverigedemokratene et «nazistisk parti» på åpen kanal og uten å bli motsagt. Samtidig tar statskanalen Sveriges Television som skal være politisk uavhengig, midt i valgkampinnspurten avstand fra SDs leder Jimmie Åkesson uttalelser og gjør dermed seg selv til en aktiv politisk aktør som kan påvirke valgutfallet.

Vel er SD et innvandringskritisk parti med en grumsete fortid og fortsatt med enkelte tvilsomme elementer, men å kalle SD som fikk 17,6 % av stemmene for et nazistisk parti, er det over hodet ikke dekning for om man leser partiprogrammet. Det ville være som å kalle medlemmene av Vänsterpartiet, den andre store valgvinneren som fikk 7,9 % av stemmene og som har sine røtter i det Moskvatro Sveriges Kommunistiska Parti, for stalinister, eller Løfven selv for nazist pga. hans morfar som var nazist under krigen.

Jeg ringte deretter min gode venn, Giorgio, i Roma. Han kunne fortelle at den nye italienske regjeringen bare blir kalt «nazi-fascista» av opposisjonen, en opposisjon som selv fikk knapt 20 % av stemmene. I Brussel omtales den demokratisk valgte, men EU- og innvandringskritiske italienske regjeringen nå konsekvent med betegnelsen «nemico» (fienden).

Selv fulgte jeg presidentvalgkampen i USA på nært hold og så hvordan det samme fenomenet spredte om seg der. Velgere som slet i arbeidsmarkedet og ikke hadde hatt reallønnsvekst på 23 år, som hadde sett landet kaste bort ufattelige summer fånyttes for å spre demokrati og menneskerettigheter i Midtøsten og som hadde blitt skjelt ut av Hillary Clinton som «white trash»  og «va basquet of deplorables» turte ikke gi uttrykk for at de støttet Trump før de kom inn i stemmeavlukket og ingen kunne se dem.

Det minner om debattklimaet i Norge på 70-tallet. Da maoismen ble implantert i det politiske landskapet sammen med en totalitær marxist-leninisme i ulike varianter. Den gang da AKP-ml, MLF, MLG, KUL og KAG og hva de nå het alle de revolusjonære studentorganisasjonene som herjet universitetene den gang. Det de hadde til felles var at de alle mente å ha funnet den eneste riktige sannhet. De var ekstremt elitisistiske, sterkt totalitære og stemplet alle andre som høyrefascister.

Det er i stor grad de samme menneskene, og første generasjons etterkommere etter disse, som i dag sitter i maktposisjoner og ledende stillinger i forvaltning og offentlig sektor, i statseide virksomheter, i partiene, på universitetene, i utdannings- og forskningsinstitusjonene og i media. De kaller andre som er kritiske til innvandringspolitikken, for rasister, høyrepopulister, fascister og nazister.

Dette er ingen politisk dialog mellom respekterte likemenn for å nå en høyere felles erkjennelse à la Sokrates og Platon eller den ideale talesituasjon à la Habermas. Dette er krig med ord hvor den etablerte eliten går til hysteriske bestrebelser for å opprettholde sitt meningsmonopol ved å stigmatisere og sverte meningsmotstandere. Det er årsaken til at vi alle plutselig er blitt nazister.

Strategien er heller ikke ny. Konseptet ble omtalt av Titus Livius og gjenfortalt av Machiavelli. Når senatsadelen ønsket å svekke motparten i folkeforsamlingen for å frakjenne en ikke-ønsket folketribun deres mandat, stilte de ikke med virkelige alternativ for å diskutere politikkens innhold, men satte inn sine egne «klienter» i folkeforsamlingen til å sverte motparten. Så kjøpte de andre og skremte resten til lydighet og brukte rå makt om nødvendig.

Senatorene i Roma viste på samme måte som Hillary Clinton og Stefan Löfven at dette forutsatte bruk av ekstremer, fra fysiske karakteristikker (deplorables, white trash) til ideologiske skjellsord (rasister, fascister og nazister) til bruk av bøller i gatene.

De første som satt dette i system i moderne tid, var imidlertid Kapp-putschistene som ved hjelp av Reishwehr og andre konservative og monarkistiske krefter forsøkte å velte Weimarrepublikken i 1920 og sette inne et autokratisk styre i stedet, samme taktikk som Goebbels, SS og SA lyktes med noen år senere. Den franske generalen og geopolitikeren Gallois, beskriver også hvordan samme metode ble anvendt opp mot Kosovo-krigen i tidligere Jugoslavia.

Når propaganda, demonisering av meningsmotstandere og massehysteri anvendes som strategiske kommunikasjonsmidler er det sannsynlige utfallet politisk kaos og økende voldsbruk. Slike strategier skaper identitet og samhold i gruppen. Det minsker indre selvkritikk, øker gruppens «eksterne energi» og senker på sikt gruppens terskel mot bruk av vold.

Amerikanske (og etter hvert også norske) universiteter går nå amok i sin prioritering av politisk korrekthet fremfor ytringsfrihet. ’Microaggressions’ blir nå forbudt som det å spørre folk hvor de kommer fra!?! Antakelig i frykt for at de kan komme fra et sted som noen ikke synes det er greit å komme fra? No platforming blir stadig mer utbredt og har nå spredt seg til Norge. #MeToo-bevegelsen, som startet med et legitimt fokus på seksuell trakassering utført av menn i maktposisjoner, tok etter hvert helt av og har ført til et rent feministisk massehysteri i enkelte miljøer.

Amerikanske (og etter hvert også norske) universiteter går nå amok i sin prioritering av politisk korrekthet fremfor ytringsfrihet. Det er nå ikke lenger lov å spørre folk hvor de kommer fra!?! Antakelilg i frykt for at de kan komme fra et sted som noen ikke synes det er greit å komme fra?

#MeToo-bevegelsen, som startet med et legitimt fokus på seksuell trakassering utført av menn i maktposisjoner, tok etter hvert helt av og har ført til et feministisk massehysteri i enkelte miljøer.

Og i innvandringsdebatten ser vi at overgangen fra stigmatisering og demonisering til massehysteri og voldsbruk begynner å bli faretruende kort. At demokratisk valgte politikere ikke viser ansvar og er tilbakeholden med brunbeising, nazikarakteristikker og andre negative betegnelser er et alvorlig varsko.

Det skal ikke mer enn en ny finanskrise til på toppen av det hele før det vil gi se utslag i politisk kaos og vold. Det har skjedd før. Det kan skje igjen.

  • 1.7K
  •  
  •  
  •  
  •  

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]