Jeg gjentar med en gang mitt hovedbudskap fra et meningsinnlegg som er delt, kuttet og splintret i kommentarfeltet og på «sosiale» medier: Et svangerskap er privat. Vern godt om det! Gi det nye liv alle muligheter til å bli seg selv, helst uten fotavtrykk i den digitale verden. MDG-ekteparet Trædal og Berg illustrerer en yngre generasjons tilnærming til Internetts problem. De vil leve ut sin ideelle verden midt i en kynisk verden.
Noen få ganger i livet har venner og venninner kommet til meg, litt rare og boblende, sagt at de skal bli foreldre. Hver eneste gang har jeg følt stolthet. Det var en selvsagt ting i det usagte mellom oss at jeg ikke sa det videre.
At Facebook-generasjonen(e) daglig vil gi av sitt indre får være en personlig, myndig vurdering. En graviditet synes ikke før i femte måned. Det er nesten seks måneder til april, som Berg omtaler. Hvorfor fortelle mennesker som ikke har noe med et svangerskap noe om det? Listhaug skjulte at hun hadde et avbrutt svangerskap for offentligheten. I boken Snakker der andre tier, avslører hun det. Det er å gi noe privat og sårt et verdig rom.
Jeg kjenner flere som har lidd Listhaugs skjebne. Jeg gjentar mitt hovedbudskap: Hvorfor skal man annonsere offentlig at man er svanger? Det har ingen offentlig interesse. Og det synes ikke før i femte måned, kan skjules en stund etter det. Er uansett noe man kan svare på slik, om man blir spurt: Ingen kommentar.
Ringvirkningene av Internett
Se på Sverige. Der har Twittratet tatt over loven. Dommene Resett har videreformidlet den siste tiden får meg til å grøsse. Søta bror har solgt ryggraden sin, kjøpt et korsett med EU-spiler og Juncker-border. Et som holder skrømtet oppe. Enn så lenge. Det virker som det er dit Twitteratet av de «gode» ønsker at vi skal ende.
Som en midt i 40-årene har jeg levd halve livet uten Internett, og halve livet med. Det er enn så lenge en unik situasjon som min generasjon «eier», det å ha levd to så balansert ulike liv i ett liv. Man husker godt hvordan det var. Samtidig forstår man at noe bare så vidt har begynt. For yngre er det de lever i altoppslukende.
Å fortelle hele verden om alt som skjer kan synes som en vakker tanke. Men så lenge verden ikke er et ideelt sted er det neppe lurt. På Facebook konstruerer man en glasurverden. Du er ond om du stiller spørsmål ved de potensielt negative ringvirkningene av en slik fordekt verden. Du kan støte mennesker. Det skal du ikke gjøre i dag. Alle har rett til å ha rett.
Hat og hets er glasuren man legger over kritikk og gode spørsmål. Det lyder som en oppskrift på undergang. Det virkelig gode står stødig på et lag av «hva hvis-tanker», vil forsikre seg om at det er trygt. Vil for all del ikke risikere at det virkelig gode ødelegges.
Da Facebook kom ble jeg mast inn av venner som ville fortsette vennskapet der inne. Etter noen år forsto jeg at den voksende bylten ikke var noe for meg. Det var en lettelse å abortere misfosteret. (Blir du krenket av den setningen? Jeg skriver selvsagt ut det bildet med vitende vilje.) Der inne var det ikke noe klart skille mellom det private, det personlige og det offentlige. Sjargongen man førte var udefinert, i hvert fall i oppstartsårene. I dag vet alle hva Facebook er: En skrytebok som hefter ved deg resten av livet.
Facebook ble som sosialister flest: En angiver
Mange behandlet først nettstedet som et useriøst sted hvor man kunne si drøye ting. Gjerne til en krets av digitale venner (de fleste også ordentlige venner) som hadde hørt deg si omtrent det samme mange ganger før. Altså i virkeligheten. De som leste ordene så også gestene du gjorde sammen med dem.
Men Facebook vokste. Mange, meg selv inkludert, forsto ikke vekstraten, tastet et sammensurium av private, personlige og politiske meningsutbasuneringer. De streetsmarte så hva som skjedde, meldte seg av, fant andre steder å være digitalt sosiale. Andre smarte så at siden var perfekt for å skape det beste imaget av seg selv. Linket til Instagram, Twitter og andre glasurer der man kan hylles med applaus, dryss og pynt.
I dag er Facebook også en gravplass for døde. Den døde er en profil Facebook eier. Det er vanskelig å kritisere; for det mennesker legger igjen av tanker er knyttet til det sterkeste man kan føle. Kanskje er det slik det blir for de fleste i fremtiden? Vi kommer til å ha bruk for gravstøtter like lite som vi trenger papiraviser.
Facebook har endret folks virkelighetsoppfatning, blitt en gigant. En rød kjempe. (Ja, Facebook er en sosialist som bruker seg godt av kapitalismens mekanismer) Vokser så fort at den må bli en hvit dverg en dag. Men Facebook er akkurat så levedyktig som løgnen den gjengir. Oss. Facebook er speilet som viser frem hvem vi våger å være.
Mumler er anonym
Å være anonym betyr ikke at jeg ikke står for det jeg skriver. Siden jeg er ansatt i det offentlige er jeg varsom. Jeg stoler ikke på det offentlige Norge. Det har ikke ryggrad. Alle som virkelig kjenner meg vet hva jeg mener. Vet at jeg er Mumler på Resett. Slik sett har jeg en «Facebook-krets» jeg snakker med, skriver mail og brev til – ja sneglepost. Og hadde jeg ikke måttet være hovedforsørger for en familie så hadde jeg nok stått frem. Det jeg skriver er ikke noe jeg ikke står for. Det er hva jeg vet om samfunnet rundt meg, som gjør meg anonym.
Twitteratet går ikke av veien for å screenshotte og sende, ifølge dem, «avvikende» holdninger til arbeidsgivere med en sterk oppfordring om å sparke mennesker med «uønskede» meninger. Gi meg 12 – 13 millioner og jeg skal stå på Eidsvolls Plass åtte timer daglig og proklamere hva jeg mener. (Performance art?) Eller, jeg kan tjene det samme, minus skatt, de neste 25 årene ved å jobbe for (staten) Norge.
Facebook er blitt et rom som fanger det livet vi viser frem. Potensielle arbeidsgivere og kjærester sjekker profilen din før intervju og dater. Siden fungerer egentlig best for politikere og folk som vil være synlig i samfunnet. Alt som skrives der kan misforstås i verste mening. Kort sagt: Verdens mest brukte «sosiale» medium er ikke blitt PK – det er blitt oss som definerer hva som er PK. Stedet vi bruker når vi slapper av i sofaen er også et sted vi overvåkes. Det tillater vi, vi ønsker å være koblet på tidsånden.
Om man vil hylles og likes i alt man gjør så må man velge ut dem man formidler sine handlinger og tanker til. Om du deler det med kreti og pleti er det garantert at noen ikke vil like deg. Om du vil dele intime tanker er det nok best å ha like mange venner på Facebook som du har i virkeligheten. Om du er kjendis blir det du deler til dine 5000 «venner» uansett delt videre som ild i tørt gress til dine uvenner. Beklager å måtte skrive noe så åpenbart. Men det virker ikke som om det er åpenbart for Trædal og hans generasjon av følgere.
Færre synes å kunne lese for tiden. Man farer opp i harnisk av en overskrift. Særlig hvis ordet barn er i den. Uansett om meningen i et innlegg er at det burde vernes om unge som ikke kan uttale seg. Overskriften trumfer alt. Hva med å lese hele teksten? I klartekst: Barn burde kanskje aldri bli eksponert for media. Særlig ikke i tider der alt blir digitalt klistret til evigheten. Men vi lever i en tid som ikke tror på seg selv, og som derfor setter sin lit til en yngre generasjon som egentlig først burde lære ett og annet av dem som ikke helt tror på seg selv. Det er ikke så rart at det er så lite opprør blant de unge. De blir heiet frem for ingenting. Må ta ansvar for en generasjon av unnasluntrere som levde på nettet.
MDGs idealisme
Jeg har stemt MDG ved to anledninger. Jeg leste om hva partiet kunne være via søsterpartiene i Europa, før partiet ble en maktfaktor i Norge. Stemte på dem av ideell refleks. Men jeg hadde også lest med glede hva Sondre Båtstrand med jevne mellomrom skrev av meningsinnlegg i norske medier. Det var fundert idealisme. Noe å ta på alvor. I dag har han meldt seg ut av partiet. Tatt avstand fra det. Hva Båtstrand faktisk formidlet kan ikke forstås av en digital verden der leseferdigheter, dypere forståelse og evnen til å balansere synes parkert av overskrifter.
Jeg gjentar for siste gang mitt egentlige budskap: Et svangerskap er privat. Vern om det. Gi et nytt liv alle muligheter til å bli seg selv uten fotavtrykk i den digitale verden. Var det så vanskelig å forstå?