Rune kommer brått inn døra, han har en eske under armen og setter den ned på gulvet, så tar han av seg jakka, løfter opp esken igjen og går med lange steg hele veien bort til baren.
Der setter han esken på disken, tar frem en penn fra brystlomma, trykker den inn og følger med på at spissen kommer helt ut, så setter han den ned i toppen på esken og deler den opp på midten. Dernest stikker han hånden ned, og tar opp en hel en bunke med rapporten «Norske nynazister i 2018».
Det var en vanlig dag på Valka
Tore Sagen sitter øverst og underholder hele bordet med sin gode humor. Han behøver ikke å si så mye før alle ler, han liker seg så godt på Valka, folk er så hyggelige der. Men så kommer Rune, han setter seg ned rett ved siden av Tore og avbryter.
– Vi ble kvitt nazistene etter krigen, men noen overlevde i Sverige, og nå har de spredd seg helt over til Norge.
Så legger han nazistrapporten på bordet rett fremfor Tore og sier høyt.
– FrP har snytt Antirasistisk senter for millioner, jeg trenger penger.
Tore forsøker å vifte ham vekk, men Rune dunker en spiss pekefinger på rapporten, ser på han med en svett panne og sier:
– IKEA-gründeren var nazist under krigen, og da var han det også etter krigen, nazister slutter aldri å være nazist, de bare skjuler det. Så du må være på vakt, se etter de små tingene, nazister greier aldri å skjule alt.
Senere
Tore våkner opp av naboens hund, den har sett en fugl igjen. På kjøkkenet ligger det igjen en lapp fra kona, hun måtte til frisøren, men hun ville at han går ut med søpla, så skulle han dra på IKEA for å kjøpe en benk, men før det måtte han huske på å sjekke om alle vinduene er lukket, og så trekke for gardinene i stua.
I lyskrysset kommer det en BMW opp på siden, musikken er støyende og inni sitter det en tyrenakke med et gullkjede og treningstøy, han stirrer stygt, men så blir det grønt og BMWen forsvinner i en stor fart. Tilslutt finner han en ledig parkering, men der sitter det to tilreisende tiggere med hvert sitt trekkspill, og en handlevogn med tomflasker. Tore rygger vekk og venter heller til en bil kjører ut. Ved døra står det en gruppe kvinner i utenlandske klær, de snakker høyt på et språk han ikke forstår, og de flytter seg ikke, så Tore går langs veggen, griper tak i karmen og drar seg inn i døra.
Bak skranken står det en svensk mann med blå øyne og et blondt hår, han rister på hodet, og sier.
– Vi har bare brunbeiset.
Tore kjenner at hjertet begynner å slå, pannen blir fuktig og med ett blir han svimmel. Han holder seg fast i disken med hvite knoker, og trekker pusten, tunge pust. Men brått retter han seg opp i ryggen, snur seg rundt og går rett ut, setter seg inn i bilen og kjører hele veien hjem.
Kona sitter foran speilet, og ser på den nye frisyren, men brått spør hun.
– Hvor er benken?
Tore får dype rynker i pannen, og ser på henne langt inn i speilet.
– De hadde bare brunbeiset.
Men da snur hun seg, og stirrer på han med hevede øyebryn. Tore knytter nevene og sier med skum i munnvikene.
– Eieren av IKEA var nazist under krigen!
Kona reiser seg opp, trekker pusten dypt og blåser hardt ut av nesen.
– Hvis du går på Valka en gang til, da møter du en låst dør!
