Albert Camus i 1957, rett etter at han har blitt tildelt Nobelprisen i litteratur. AFP PHOTO
annonse

Jeg hadde en plan om å skrive hovedoppgave i filosofi. Vi snakker 90-tallet, og mitt utvalgte tema var selvmord. Da ikke som et sosiologisk femomen, men som et rent filosofisk spørsmål.

Min idé var basert på at jeg var sjokkert over hvor lemfeldig dette hadde blitt behandlet gjennom filosofiens historie. Noen eksempler: Sokrates sa at vi ikke kunne ta selvmord, for vi var Gudenes slaver. Shakespeare sa at selvmord var en dårlig idé, for det kunne hende vi fikk mareritt etter at vi var døde (To be or not to be).

Men Jesus gikk frivillig til korset, den ultimate martyr. Og Sokrates elsket tanken på sin egen dødsdom, da han mente at å dø uten aktiv handling var akseptabelt. Han fulgte loven når han tømte giftbegeret, så derfor kunne han komme til et bedre sted.

annonse

Albert Camus er blant de som behandler selvmordet på en filosofisk interessant måte. Jeg har nettopp gjenlest hans «Myten om Sisyfos» som starter med følgende setning:

«Det finnes bare ett virkelig alvorlig problem: det er selvmordet».

Men selvmordet er bare et sidespor for Camus. Det boken egentlig handler om, er den absurde virkelighet. Et hovedtema er motsetningen mellom menneskenes higen etter mening og kunnskap, satt opp mot omverdenens totale likegyldighet, brutale grusomhet og mangel på mulighet til å skaffe seg sikker viten.

Elie Wiesel sa en gang: «Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet».

Det absurde fins ikke i menneskets bevissthet, og heller ikke i naturen. Det absurde oppstår i konflikten mellom menneskes søken etter mening og kunnskap, og naturens manglende evne til å tilfredsstille denne søken. Naturen er likegyldig.

Camus peker på ulike måter å flykte fra denne absurditeten. Man kan velge selvmordet, men Camus mener dette er en feig løsning. Det absurde vil fortsatt eksistere, bare ikke for oss. Det er altså et egoistisk valg, for folk som ikke er tøffe nok til å ta opp kampen mot tilværelsen.

annonse
annonse

Man kan – som Kierkegaard – finne håpet i spranget, kaste seg ut i det uvisse og velge troen på Gud. Man kan velge håpet. Men Camus avviser også denne løsningen. Det er et filosofisk selvmord. Et etisk menneske må velge sin sannhet, tro på denne sannhet, og omfavne livets absurditet.

Boken er på litt over 100 sider, og forholdsvis lettlest i norsk oversettelse av Bernt Vestre.

Camus peker på mange absurde skikkelser, f.eks. Don Juan, som elsker alle kvinnene like høyt. Men samtidig påpeker Camus at «alle spesialister på lidenskap forteller oss at den evige kjærlighet bare eksisterer når den forhindres».

Dette er en dyp sannhet som mange lesere nok vil kjenne seg igjen i: Hvor mange av oss har ikke en ulykkelig forelskelse, hvor den personen vi aldri fikk får en opphøyet status som blir sterkere med årene? Siden vi aldri rakk å bli kjent med dette menneskets svakheter?

Myten om Sisyfos

annonse

For å finne en virkelig absurd helt må Camus lete tilbake til den greske sagnfiguren Sisyfos, som ble dømt til å for all evighet trille stenen opp til toppen av fjellet. En meningsløs oppgave, en tilværelse fylt av slit, blodsmak i munnen og en total mangel på håp.

Men Sisyfos omfavner det absurde, og finner glede i det evige slitet. Han har forstått at man ikke skal flykte fra den absurde tilværelsen. Som hos Nietzsches «übermensch» er det viktige ikke evig liv, men å hele tiden være levende. Camus avslutter med:

«Selve kampen for å nå høydene er nok til å fylle et menneskehjerte. Man må tro at Sisyfos er lykkelig».

Å sloss mot vindmøller

Vi som jobber for Resett har brent alle bruer. Vi er alle som Don Quijote. Mange av oss kunne hatt andre karrierer, og holdt oss inne med «eliten». Vi kunne spist potetgull og sett på Skal vi danse.

annonse

Men vi står i en kulturkamp som enkelte av oss mener vi er dømt til å tape. Våre allierte er utydelige og vage, våre motstandere er mange og tydelige. Nære venner og familie er ofte skeptiske.

Dialog med våre politiske motstandere virker umulig. Det er ikke dialog når det eneste som ytres er skjellsord, rasismeanklager etc.

Jeg skal ikke påberope meg noen heltestatus, det er absolutt ikke poenget. Valget var mitt eget. Og jeg er pessimist. Men kampen må kjempes, det gir tilværelsen mening tross alt.

Selv om det er blytungt å våkne opp hver dag for å grave i alt det tragiske som foregår. Uten noe spesielt håp om at det nytter.

Uansett: Støtte fra lesere varmer. Når dere deler våre artikler, tar dere litt av støyten. Eller når dere kommer med saklig kritikk i kommentarfeltet, vi som står for ytringsfrihet setter pris på debatt.

Noen sender inn gode tips til saker vi bør ta opp. Andre sender inn innlegg, ikke alt blir publisert, men mye bra stoff kommer fra folk som bidrar gratis. Det var slik det startet for meg.

Vi slåss mot en enorm overmakt. Bare NRK har et budsjett på 6 milliarder kroner. Vi må klare oss med rundt 6 millioner.

Vi ber ikke om sympati og utmerkelser. Men vi setter stor pris på støtte.

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon