I de siste dagene har debatten om Helge Lurås’ meningsinnlegg om fregatten KNM Helge Ingstad rast i sosiale medier. På Twitter er venstrevridde debattanter hysterisk forbannede på Resett-redaktøren, av den enkle grunn at Lurås har antydet at det finnes biologiske forskjeller som gjør at menn generelt er bedre egnet til å forsvare landet militært.
Opprøret som er oppstått er vanskelig å tro. Mange av kommentarene bærer preg av fordømmelse, men det er få som adresserer kjernen i det redaktøren har sagt.
– Dette er bånn lavmål av Helge Lurås. Han gir ikke inntrykk av å ha innsikt i hva Forsvaret er i dag, sier diskriminerings- og likestillingsombud Hanne Bjurstrøm i en kommentar til Aftenposten.
Nøyaktig hva Bjurstrøm mener at Forsvaret har blitt i dag fremkommer ikke. Men det er lett å tenke seg hva hun mener. Forsvaret er blitt en del av feministenes radikale eksperiment.
I løpet av de siste tiårene har det vokst frem en kreftsvulst i likestillingsarbeidet, som er i ferd med å overta den norske samfunnsdebatten fullstendig. Kreftsvulsten kalles representasjonshysteri og kvotering, og den truer med å omvandle det opplyste meritokratiet til en bakstreversk, identitetspolitisk farse, der det ikke er hardt arbeid og egnethet som gjelder. Et samfunn der det er etnisitet og kjønnsidentitet som avgjør hvem som utfører ulike oppgaver.
Dette illustreres svært godt med den debatten som nå pågår om kvinner i Forsvaret. Det gjør nesten litt vondt å se at så mange mennesker, tilsynelatende oppegående folk, er så faktaresistente at de ikke klarer å forholde seg til vitenskap.
Det er helt åpenbart at det militære forsvaret av landet er en oppgave menn er best egnet til. Kvinner er og forblir langt svakere enn menn, kun svært unntaksvis er det annerledes. Dette vet alle, og det er litt vanskelig å gjemme seg for akkurat denne sannheten.
Det som er desto vanskeligere for disse opprørte feministiske kreftene å forstå seg på, er at det faktisk også er mentale forskjeller mellom menn og kvinner. Det er ikke like synlig utenpå, men det er lett å tenke seg frem til hvorfor det er slik.
Siden tidenes morgen har mannens oppgaver bestått i å beskytte og forsørge sin kvinne og sin familie. Kvinnens oppgave har vært å føre slekten videre, og ta seg av det meste av barneoppdragelsen. Dette er på sett og vis i endring, uten at det nødvendigvis er dårlig. I dag er menn mer nærværende i barnas oppdragelse, og kvinner er også med og forsørger familien. Ingenting galt i det.
Disse veldig nylige forandringene har uansett ingen påvirkning på evolusjonen som har pågått gjennom tusenvis av år. Det dreier seg tross alt om den sterkestes rett til å overleve, og kriteriene for overlevelse har sett forskjellige ut for menn og kvinner. Derfor har menn og kvinner utviklet forskjellige styrker og mangler.
Derfor er menn generelt sett dyktigere navigatører enn kvinner. Det er slett ikke en myte at kvinner ikke leser kart like godt. Samtidig er kvinner bedre på å lese mennesker, særlig på det emosjonelle plan, og det finnes også forskning som viser at kvinner er bedre på manipulasjon. Det har naturligvis sammenheng med at det stort sett har vært menn som førte familien fra A til B, og som jaktet og utforsket, mens kvinnen tok mest vare på små barn, og måtte ha en evne til å lese mennesker som ennå ikke kunne snakke. Vi har ulike styrker.
Kvotering og representasjonshysteri er problematisk i seg selv, og må bekjempes på alle plan. Det truer med å gjøre oss til en middelmådighetens høyborg. Det er ikke bra for vår økonomi eller konkurranseevne relativt sett til andre land, som ikke er bitt av basillen. Meritokratiet bygget våre vestlige land fra samfunn der det var din fars beskjeftigelse som avgjorde hvor du endte opp her i livet, til rike samfunn der mange menneskers evner kunne komme til sin rett. Det er avgjørende for vår velstand.
Men enda mer alvorlig er det når Forsvaret dras inn i feministenes jag etter resultatlikhet og «lik representasjon». Forsvaret, eller politiet for den sakens skyld, er ikke til for radikale feministers mangfoldseksperimenter. De skal sørge for vår trygghet. Og det er fortsatt sånn at det er menn som best egnet, fysisk og mentalt, for en slik oppgave. Ingen krav skal senkes for å imøtekomme noen.
Det bør absolutt ikke være totalforbud mot kvinner i Forsvaret. Men å insistere på flest mulig kvinner er å gamble med Norges forsvarsevne. Bjurstrøms og de andre radikale feministenes faktaresistens kan koste oss landet vårt.