Etter at fregatten KNM Helge Ingstad nylig havarerte utenfor Bergen har debatten om kvinner i Forsvaret blusset opp. På mandag publiserte Resett et meningsinnlegg om kvinner i politiet, som også er et omdiskutert tema. Ifølge en av Resetts kilder i politiet er det ikke problematisk med kvinnelige betjenter per automatikk, det er snarere feminisering av politiets metoder som er ødeleggende for politiets arbeid.
– Jeg opplever ikke at den jevnlige kvinnelige betjenten er et problem på noen måte. Problemet er det synet en del kvinner har tatt med seg inn i politiet, som endrer etatens fokus. Den siste tiden har fokus dreiet seg over på kriminalitet det kanskje er lettere for kvinner å være opptatt av, der offeret er en person fra en påstått svak gruppe, som hatkriminalitet, seksuelle overgrep eller etnisk profilering. Det er klart det er viktig å fokusere på å ta voldtektsmenn, men man må ikke glemme annen kriminalitetsbekjempelse. Fokuset på gjengkriminalitet og organisert kriminalitet har dessverre kommet i bakevja, konstaterer en politibetjent overfor Resett.
Betjenten, som ønsker å være anonym, advarer for at politiet er blitt en værhane, som lar seg presse av politiserte, partiske aktører, til å agere på en viss måte. Han trekker frem rapportering til FN som et virkemiddel de norske særrettighetsorganisasjonene bruker for å presse frem sin foretrukne politikk, noe Resett også har omtalt tidligere.
– Politiet er blitt vingeklippet, fordi man blir presset av et nettverk av organisasjoner, der de fleste som er med er kvinner. Disse særrettighetsorganisasjonene klarer å presse politiet. De bruker også rapportering til FN for å presse igjennom sitt syn. Dette gjør at politiet ikke er i stand til å utføre oppdraget sitt. Det er ikke den jevne politibetjentens skyld. Det er tunge maktstrukturer som ikke er opptatt av at politiet skal være en autoritet, og har helt andre bekymringer enn du og jeg har. FN, norske særrettighetsorganisasjoner og gammelmediene legger premissene for hvordan politiet jobber i Norge. Hvis politiet for eksempel lar være å prioritere hatkriminalitet eller bruker metoder som disse kreftene ikke liker, så får vi hele dette maskineriet etter oss. sier politibetjenten.
Han skildrer en hegemonisk forestilling i politiet, som går ut på å være snillest mulig overfor de kriminelle.
– Det har etablert seg en rådende forestilling om at så lenge vi har dialog med de kriminelle, så lenge vi er snille, så lenge vi ikke diskriminerer, da vil kriminaliteten gå ned. Kriminaliteten eskalerer tvert imot når politiet ikke er på offensiven. Å være snill med de kriminelle hjelper ikke. Det er så mange som vil drive med kriminalitet likevel, fordi det er økonomisk lukrativt og gir status i visse miljøer.
Politibetjenten påpeker at det nettopp er et passivt politi de kriminelle foretrekker. Det er særlig oppdagelsesrisikoen, sjansen for å bli tatt, som virker avskrekkende på de kriminelle. Et mindre offensivt politi er altså ideelt sett fra de kriminelles perspektiv.
– Man må sette seg inn i de kriminelles tankemønster. Som det er nå gjør politiet vårt akkurat det de kriminelle ønsker av oss. Hva vil de kriminelle gjengene sette pris på? De vil så klart ha et politi som lar dem være i fred, som ikke kontrollerer dem, som dimmiterer og slipper deg om du en sjelden gang blir tatt. De ønsker så klart ikke et politi som er offensive, som ransaker, arresterer og kontrollerer dem. Oppdagelsesrisiko er det essensielle. Når den blir lavere, er det godt nytt for gjengene, sier politibetjenten.
De kriminelle må fjernes fra gatene, presiserer han.
– Det dreier seg om en mislykket forebyggingspolitikk der man tar utgangspunkt i hva som hadde vært best for gjerningsmannen før kriminaliteten ble begått, snarere enn hva som kan virke avskrekkende. Man må i stedet fokusere på å ta kapasiteten fra gjengene, ved å putte de hardbarka kriminelle i fengsel.
Han peker på politiske og rettslige beslutninger som har gjort det vanskeligere for politiet å gjøre nettopp dette, redusere de kriminelle gjengenes kapasitet ved å plassere dem i fengsel.
– Den europeiske menneskerettsdomstolen kom i 2014 med en dom som gjorde det mye vanskeligere å putte folk på glattcelle. Det virker som om de tror at politiet putter harmløse, stakkarslige folk på glattcelle, noe som ikke stemmer. De skjønner ikke at de beskytter hardbarka kriminelle. Videre har man strammet inn muligheten for politiet til å varetektsfengsle etter gjentagelse. Nå er det blitt sånn at bakranere slippes ut fra varetekt når politiet er ferdig med etterforskningen. Da blir det flere kriminelle på frifot i gatene, fastslår betjenten.
Han har lite til overs for identitetspolitikk, som han mener oppdrar folk til å bli opposisjonelle, oppviglerske og hatefulle i møte med bestående autoriteter, som for eksempel politiet.
– Identitetspolitikken oppdrar folk til å hate samfunnet, det bestående og autoriteter som politiet. Det er konsekvensen av at man alltid ser til hva samfunnet har gjort galt. Sånn blir det når mangelen tiden kommer med bortforklaringer av typen «den kriminelle blir behandlet dårlig, han har ikke jobb, han blir trakassert av politiet», og lignende.
Politibetjenten ser ingenting galt i å ha kvinnelige politibetjenter, men konstaterer at det må en viss brutalitet til når man som politi skal bekjempe miljøer der brutaliteten er norm.
– Det er ikke slik at den jevne kvinnelige betjent er et problem. Men vi er nødt til å ha en maskulin gjeng i møte med svært maskuline, kriminelle miljøer. De myke, feminine metodene funker ikke da.
– Så du vil si at det er en feminisering av politiet som er problematisk, snarere enn at det finnes noen kvinnelige betjenter?
– Ja. Feminisering av politiet er et problem, ikke den jevne kvinne. Det er klart det at å møte kriminelle med myke metoder er en mer feminin fremgangsmåte. Og det funker ikke. Det er det som gir oss dette hysteriet rundt ting som såkalt etnisk profilering. Det kommer fra dette fokuset på «myke metoder». Men om vi ikke er offensive og kontrollerer, blir det vanskelig å bekjempe kriminalitet.
Denne politibetjenten har ingen problemer med å ha kvinnelige kolleger, men sier at han mener det er problematisk når man begynner med kvotering og resultatlikhet. Det viktigste er å få de beste politifolkene, og ikke hvilket kjønn de har, mener han.
– Bestemmer du deg for å ha 50 prosent kvinner og 50 prosent menn, så er det ingen tvil om at en del menn som hadde vært bedre egnet for politiet blir forbigått av kvinner. Hadde man derimot sagt at man vil ha det beste fra 100 prosent av befolkningen ville man så klart ha fått inn de mest egnede, av begge kjønn. Selvsagt ville det da ha kommet noen gode kvinner. Det er når man begynner med kvotering det virkelig blir problematisk. Kvinner i politiet er i seg selv ikke et problem. Hovedfokuset bør være på disse nettverkene med organisasjoner og ideologien som stikker kjepper i hjulene for politiets kriminalitetsbekjempelse.