I en kronikk i Dagsavisen skriver Noor om Resetts og «ytre høyres» påståtte kvinnesyn, som hun sier at «mang en konservativ imam vil nikke anerkjennende til». Det er tomme floskler. Noor ser ut til å trenge en liten påminnelse over hva disse konservative imamene mener og hva islam formaner.
Ifølge islams lover skal en kvinne arve halvparten av det hennes bror arver. I en del saker må det to kvinnelige vitner til for et mannlig i retten. Kvinner og menn separeres i islam, har ulike innganger i moskeer, og kvinnene forvises til de bakre rekkene. Kvinner utsettes for en negativ sosial kontroll mange norske kvinner ikke kan forestille seg, med helt andre restriksjoner på sin livsførsel enn sine brødre.
Muslimske land er noen av de aller verste landene å være kvinne i, sett til rettigheter. Alt dette kan umulig være en hemmelighet for Noor. Hun lider antagelig ikke av noen desillusjonert forestilling om at disse tingene er noe «konservative imamer» arbeider imot, tvert om. At hun antyder at Resett er enige med slike religiøse ledere, blottlegger hennes mangel på kjennskap til sine motstandere.
Linda Noors gir inntrykk av å mene at enhver kritikk av dagens likhetsfeminisme er like kritikkverdig som å angripe kvinners rett til likhet for loven, og det å mene at kvinner bør være annenrangs borgere. Å stille spørsmålet om menn og kvinner kanskje generelt sett er egnet til ulike ting her i livet, fordi kjønnene tross alt generelt er forskjellige, både i fysikk og mentalitet, er altså like ille som å nekte kvinner de samme rettighetene som menn, tillate at menn har flere koner, bedrive kjønnsapartheid og godta at en mann slår sin kone for å disiplinere henne. Alt dette er godtatt oppførsel hos «konservative imamer», og praktiseres av muslimer. Det er oppsiktsvekkende at Linda Noor ikke klarer å skille mellom Lurås’ kommentarer og det som formanes av reaksjonære muslimer.
Helge Lurås har påtalt noe helt åpenbart, nemlig at det er forskjeller mellom menn og kvinner, og at disse generelle forskjellene gjør at vi agerer og reagerer forskjellig, igjen generelt. Det er ikke det samme som å si at ingen kvinner er egnet for militær tjeneste. Med tanke på disse forskjellene er det helt legitimt å stille spørsmål ved om ikke det vil finnes sted endringer i Forsvarets kultur, når det blir mange flere kvinner i militæret.
Det er ingen som sier at kvinner er dårlige, men generelt er kvinner annerledes, og da er det betimelig å stille spørsmål til hva det innebærer. Vi vet at kvinner er svakere fysisk, vi vet at kvinner generelt har sterkere kontakt med følelseslivet sitt. Selvsagt er det riktig å også stille spørsmål til på hvilken måte vanlige kvinner best kan bidra på dette området. Det er ganske langt mellom dette og det å frata kvinner likhet for loven, Linda Noor.
«Nordiske likestillingsverdier» er i Linda Noors øyne, en vrangforestilling, om at menn og kvinner er helt like, og at en drastisk endring av et profesjonelt miljø i favør av kvinner ikke vil utgjøre noen forskjell. Mange i Norden er nok ikke enige i dette veldig smale synet på likestilling.
Det er underholdende å lese Noors betraktninger om min noe private avsløring forleden dag. Det er alltid like spennende hver gang radikale skal fortelle meg at alt det jeg har gått igjennom er LHBTI-bevegelsen eller feministenes fortjeneste. Som om jeg skylder de menneskene som i dag går i Pride en eller annen form for lojalitet. «LHBTI» med sine 1000 kjønn og seksualitetsparader er altså de jeg har å takke? Nei, takk.
At jeg er fri i dag er på grunn av en helt annen bevegelse, som så helt annerledes ut. Det er delvis også min egen fortjeneste. At jeg har kunnet ta skrittet ut og leve slik jeg mener er riktig, er en rettighet som vi i Norge fikk for lenge siden, lenge før det ble aktuelt å indoktrinere studenter i politisert liksomkunnskap, også kjent som kjønnsstudier, der det påstås finnes flere enn to kjønn. Igjen er det viktig å lære seg dette med å ha to tanker i hodet samtidig. En kan akseptere at noen lever som det motsatte biologiske kjønn som det man var født med, uten å svelge dagens transaktivisters fullstendige agenda rå.
At man synes det er så så forferdelig at jeg kaller kjønnsdysfori en sinnslidelse er også komisk. Det virker som om noen legger altfor mye i de negative konnotasjonene ved ordet. Men det er en sinnslidelse. Det sitter i hodet, og det er vondt og tøft. Det er en lidelse. Hva er det ellers?
Det betyr ikke at man er et dårlig menneske, eller at man er dømt til å mislykkes. Åpenbart ikke. Jeg er ikke et offer, og jeg har aldri vært undertrykket.
Om det er en ting som er blitt klart siden mandag, så er det at norske konservative, de Linda Noor kaller «ytre høyre», er langt mer tolerante enn det Noor og hennes likesinnede vil ha det til. Jeg våger å påstå at jeg ved å stå frem gjør mye for å bygge bro og bryte ned folks fordommer. Jeg har kun fått positive tilbakemeldinger. Enkelte av tilbakemeldingene jeg får er fra folk som tidligere ikke hadde et godt inntrykk av mennesker som har slitt med kjønnsdysfori, nå har de et mye mer nyansert inntrykk av personer med en slik bakgrunn.
Resett, Helge og jeg har fått massiv støtte. Kanskje synes folk det er befriende med kommentatorer som snakker fra levra, som kan tenke to tanker samtidig, og som ikke er redd for ubeleilige sannheter, også når det handler om seg selv?
Sannheten setter deg fri.
Innlegget er opprinnelig publisert i Dagsavisen.