I siste nummer av Forsvarets Forum settes fokus på trakassering av kvinner i Forsvaret, Under tittelen «Bryter tausheten. Lenge har kvinner i Forsvaret tiet om seksuell trakassering og motarbeidelse. Nå snakker de ut,» går man gjennom erfaringene til fire kvinner. Men Forsvarets Forum mener det som kommer frem er representativt for mange kvinners møte med norsk militær kultur. Det er utbredte problemer med seksuell trakassering, og skaper en betydelig friksjon i Forsvaret.
Artikkelen kommer like etter en debatt om kvinner i Forsvaret, som ble startet av Resett-redaktør Helge Lurås etter forliset av KNM Helge Ingstad. Han skrev blant annet:
«For Forsvaret i den politiske korrekte tidsalder har det å øke antallet kvinner i etaten blitt et mål i seg selv. Det blir tatt for gitt at kvinner gjør Forsvaret bedre. De som skulle mene noe annet, får klar beskjed om at deres meninger er uønsket. (…) at kvinners inntreden i Forsvaret kan påvirke organisatorisk og systemisk, kan ikke utelukkes på et slikt stadium. For én dimensjon er den mye omtalte forskjellen på menn og kvinner i utholdenhet, utøvelse og kvalitet i arbeidet. Den andre dimensjonen er psykologisk og sosial: Hva gjør kvinner i svært operasjonelle team med dynamikk og samhandling – bevisst eller ubevisst – i en operativ setting?»
I ettertid kom det er ras med motinnlegg og fordømmelser. Flere personer i Forsvaret og utenom mente det var meningsløst å påstå blant annet at menn kunne bli distrahert av tilstedeværelse av det annet kjønn. Men spørsmålet er om ikke Forsvarets Forums artikkel nettopp bekrefter det Lurås påpekte. Det synes som om mange menn i Forsvaret ikke klarer å holde sine seksuelle og emosjonelle følelser under kontroll. Og dette får betydelige konsekvenser ikke bare for enkeltindivider, men også for samhold, flyt i organisasjonen, konflikter og hva ledelsen må fokusere på.
Resett bringer derfor utdrag fra artikkelen i Forsvarets Forum slik at leserne kan bedømme selv. Spørsmålet som deretter kan reises er om Forsvaret reelt sett kan bøte på dette med «holdningsskapende» arbeid, eller om nettopp denne innsatsen som kreves for å håndtere og begrense seksuell trakassering, ikke også tar bort fokus fra operative behov?
Under følger historiene som fortalt i Forsvarets eget blad.
«IDA»
«Uoppfordret melding fra syv år eldre kollega: Går du uten truse? Håper du ikke har hår der nede… Er ingen som liker hår i maten!»
«Utdraget over er fra dagboken til en kvinne vi kaller Ida. Hun har drømt om en karriere i Forsvaret siden hun var liten. Vokst opp med jakt, friluftsliv og fortellinger om 2. verdenskrig. Nå har hun lagt bak seg åtte år. Karrierestigen har vært hard å klatre,» skriver Forsvarets Forum (FF).
Deretter følger en beskrivelse av de utfordringene Ida har møtt. Hennes problemer starter allerede på befalsskolen med en veileder som oppfører seg «rart» og «upassende». Da Ida holder litt avstand, synker karakterene.
De neste fire årene skal vise seg å bli minst like utfordrende. Noe av det som går Ida mest på nervene, er «mansplaining» – et uttrykk som brukes når menn nedlatende forklarer det åpenlyse for kvinner.
«Jeg henger greit i, men dagene er ekstremt lange og stillingen ensom. Det er vel slik det er å være leder, og jeg er garantert ikke alene om å ha det sånn. Jeg blir bare ikke anerkjent som en […] Ræva mi har også blitt god venn med veggen i baren, de er uadskillige etter kl. 23.00 – ikke røre, bare se! Lurer på hva som får folk til å klå så fælt. Jeg har prøvd det meste på eskaleringsskalaen, fra å vennlig fjerne hender fra rumpe og lår, til å si i klartekst at det ikke er greit at de tar på meg […] Gikk tidlig fra julebordet i går fordi det ble for plagsomt. Tenkte for meg selv at kveldens lærdom er at man ikke skal ha på seg kjole med små hull rundt øvre del av magen. Så ble jeg sint på meg selv, for det er jo en tullete lekse å notere for seg selv – er da vitterlig ikke min feil! Kjolen var på ingen måte dristig eller utfordrende, og selv om den hadde vært det, så «ba» jeg jo ikke om å bli tatt på. Det er ikke jeg som burde lære noe, selv om det var meg det gikk utover. Det var skikkelig ubehagelig å få så mange fingre stukket inn i hullene på kjolen, på et tidspunkt hadde jeg jo fingrene til én i hullene og en annens hånd på rumpa. Ikke greit. Jeg begynner å bli mektig lei av at de verken hører på eller respekterer meg.»
Ida tar opp problemene med sine overordnede, men de tar ikke tak i det. Ida blir gående på engasjement, får ikke den kontrakten hun sier hun er lovet. Hun føler seg motarbeidet, skriver FF.
Så kommer en ny nestkommanderende inn., og Ida føler hun ikke vet hvor hun har ham. «Kjeft er gratis», sier hun og legger til at nestkommanderende er raus med den slags. «Du er den jævligste og verste ansatte jeg noen gang har hatt!», «Du er rotete og bare støy», «Alle skyr deg som pesten, ingen vil ha noe med deg å gjøre», «Du er bare et irritasjonsmoment».
Etter hvert går hun til Befalets Fellesorganisasjon (BFO) for å få hjelp. Nestkommanderende har brukt sikkerhetsklareringen i trusler mot Ida. Hun har ikke bevis. Det skjedde på tomannshånd. BFO forsikrer uansett om at det ikke er hold i truslene. Til slutt får Ida også en fast kontrakt, men ikke den hun var lovet. Hun søker om permisjon. Avbrekket blir etterlengtet, skriver Forsvarets Forum.
Bildesamling
FF beskriver en «identitetskrise» som mange kvinner i Forsvaret opplever.
– Man skal ikke bruke noe særlig sminke, da er man sminkedukke. Men du må være pen uten sminke, hvis ikke er du en traktorlesbe. Man kan ikke vinne, sier Ida i dag og ser gjennom minnene fra Forsvaret, mens hun forteller.
«Ida tror mange kvinner i Forsvaret tar avstand fra andre kvinner for å bli akseptert
av menn. Hvorfor er det slik at menn elsker menn og kvinner ofte hater kvinner?» spør hun seg.
«NORA»
«Nora sitter til bords ved siden av kjæresten – en jente. De bor på hotell i kveld. Julebordet er ikke i nærheten av leiren, en fin miljøforandring, egentlig. Men inn fra sidelinjen kommer han som har gjort det siste halvåret tøft. Tøffere enn hva Nora hadde ventet. Han legger armen rundt de to jentene. Han som samboeren til Nora ikke vet hvem er – ennå. Han sier noe til samboeren til Nora og går. «For en slesk fyr. Han sa at vi kunne bli med ham hjem etterpå», sier kjæresten. Det var dråpen for Nora. Kompanisjefen hadde gått over streken. Festen er over for deres del, og de drar tilbake til hotellet,» skriver FF.
Nora har opplevd motarbeidelse. Et halvår før Noras julebord ringer telefonen. Det er personellsjefen i en ny avdeling Nora har søkt seg til. «Du har fått stillingen, men vi fraråder deg å ta den», lyder beskjeden,» ifølge Nora.
Hun blir videre motarbeidet. Men hun mener seg kvalifisert. Hun får jobb, men blir satt i en dårlig tropp.
«I de sene øltimene kommer det ofte beskyldninger, antagelser og kritikk. Hun hører ikke hjemme her, blir hun fortalt. Er ikke god nok. Hun slutter å gå. Etter noen måneder går hun til kompanisjefen og ber om et lite tegn på at hun ikke er totalt uønsket. En erkjennelse i det minste. Det får hun ikke.»
– Han avfeier det bare. Jeg følte at han ikke en gang hørte på hva jeg sa, sier Nora.
Det blir et tøft halvår med mye motstand. Og selv om Nora hadde tenkt å fortsette, blir julebordet spikeren i kista. Nå vil hun bort, skriver Forsvarets Forum. Også Nora til Befalets Fellesorganisasjon (BFO) og klager. Men det renner ut i sanden. Hun føler at de mannlige offiserene beskytter hverandre.
Nora forlater avdelingen. Kompanisjefen klatrer videre på karrierestigen. Da det hele sto på, ville hun bare ut.
Ifølge Frank Brundtland Steder, som de siste ni årene har jobbet med prosjektet «Forskning på årskull» ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), har Forsvaret et stort problem.
– Slik utviklingen har vært de siste årene, er vi tilbake på 80-tallet. Dumme, barnslige og nedlatende holdninger har blomstret opp igjen, sier han til Forsvarets forum.
– Det er ikke bare unge soldater som snakker nedsettende om kvinner, enkelte eldre militære har også utdaterte holdninger. Flere er blitt bevisste på hva de sier i åpent selskap, men det samsvarer ikke nødvendigvis med hva som blir sagt i lukkede rom og blant menn seg i mellom.
Familieliv blir ofte nevnt som en årsak til at kvinner slutter, men flere av kvinnene Forsvarets forum har vært i kontakt med, snakker om et arbeidsmiljø som er giftig i lengden. Steder mener det er store mørketall og at undersøkelsene om arbeidsmiljøet i Forsvaret underrapporterer om de problemene kvinner møter.
«VILDE»
Jeg innså ikke hvor mye urett jeg stille har akseptert, før etter at jeg sluttet.
Å jobbe tett sammen på dagtid, festing og drikking på kveldstid. Slik er tilværelsen for mange i Sjøforsvaret, ifølge Vilde som FF også har intervjuet.
«Etter en kveld på byen med sjefer og kolleger hopper 24-åringen inn i en taxi med sitt befal, de skal i samme retning. Første stopp er hennes leilighet. Hun sier at han kan sove på gjesterommet. For å spare penger på taxituren, forsikrer Vilde. Begge har drukket alkohol. Hun viser ham gjesterommet, men han følger etter inn til hennes rom. Til hennes seng.
– Jeg sa nei. Flere ganger og prøvde å skyve ham fra meg da han kom for nærme. Ba ham gå ut av rommet mitt, men han var sta, forteller Vilde.
– Jeg fikk et desperat uttrykk i ansiktet, et slags vantro smil. «Hvorfor tar han ikke nei for et nei?», tenkte jeg. Handlingslammet gir jeg etter. Jeg følte at jeg ikke kom meg ut av situasjonen på annen måte, og at det var min feil som hadde havnet i den i utgangspunktet.
– Jeg deltok til og med på det som skjedde, legger hun til.
Neste dag på fartøyet er befalet ifølge Vilde opptatt av at hun ikke må si noe.
– «Dette må ikke komme ut, da kan jeg miste jobben», sa han. Jeg var flau og uansett ikke interessert i at noen om bord skulle få vite, så jeg forsikret ham at jeg holdt tett.
Men det skjer igjen, med samme offiser. Han insisterer.
– Ordet «feltmadrass» var en gjenganger. «Jenter er inne i Forsvaret for å ligge med gutter», var det en del som sa.
Vilde er uforberedt på det hun møtte i Forsvaret.
– Jeg merket allerede på rekruttskolen at guttene mente vi ikke kunne prestere.
Etter førstegangstjenesten får hun jobb på et av Marinens fartøyer. I avdelingen er hun eneste jente, men gjør det like bra som gutta, ifølge en av sjefene som Forsvarets forum har snakket med.
Stemningen blir dårlig da to nye menn blir del av besetningen. Det er alt fra nedsettende snakk om kvinner generelt, til grove, direkte utsagn som «du er jo glad i kuk, ikke sant?» og «nå må du ikke bli så våt at du sklir av stolen».
Hun opplever selv og er også vitne til flere stygge episoder. Hun tar det opp med sjefene, men føler at hun blir tillagt ansvaret.
Militærpsykologen
Selv om kvinner har hatt tilgang på Forsvaret i mange tiår, er det bare to år siden allmenn verneplikt ble innført. Militærpsykolog Trine Dalen understreker til Forsvarets Forum at en kvinnelig militæridentitet må skapes. Den bør blant annet innebære at kvinner i Forsvaret må få lov til å være kvinner.
– Når vi prøver å være noe annet enn det vi er, blir vi stort sett ganske dårlig i det vi prøver å være. Og hva er vitsen med å ta inn damer i Forsvaret da? Poenget med kvinner i uniform er at vi skal tilføre noe annet, noe som gjør systemet bedre, sier hun.
Dalen mener at det militære systemet ikke forstår en del av de typiske kvinnereaksjonene.
– Ei jente på befalsskoleopptak gråt flere ganger fordi hun ikke fikk til primusen. De lurte på om hun var egnet som lederemne. Men så var det gutten som også var frustrert over primusen og som i sinne sparket den ut i bjørkeskogen. Forskjellen på de to var at jenta til slutt fikk primusen til å brenne. Det gjorde ikke han, for han mistet deler da han sparket den. Hvilken leder vil vi ha? Det er ikke farlig å grine, men det er farlig å ødelegge utstyret, forteller Dalen.
Hun henviser til forskning som viser at menn hever stemmen når de når et visst frustrasjonspunkt, hos kvinner så begynner tårene å renne.
– Det betyr ikke at hun er lei seg eller manipulerer, det betyr at hun er faen så sint! sier psykologen
«STINA»
Den siste FF portretterer er Stina. Hun blir gjentatte ganger utsatt for seksuell trakassering. Det endre med at hun blir sykmeldt.
– I starten kom jeg meg ikke ut av sengen og måtte ha hjelp av moren min.
Stina ble utredet for posttraumatisk stresslidelse. Først i 2017 orket hun å ta kontakt med Norges Offisersforbund, som fortsatt har Stinas sak til behandling.
– Jeg føler at jeg ga mange av mine beste år til Forsvaret. Derfor er det ekstra bittert at den militære karrieren endte slik den gjorde, sier den tidligere offiseren.