Resett har virkelig «rørt om i gryten» i norsk offentlighet siden oppstart i august i fjor. Vi har gjentatte ganger ertet på oss de gode meningstyrrannene, og vi har stjålet showet. Vi tør der alle de andre mediene, de gamle og de nye, viker unna.
Vi er blitt et stort medium med mange lesere, og med svært god spredning i sosiale medier, langt bedre enn gamle medier med omtrent like mange eller til og med flere lesere enn vi har. Det er blitt helt umulig å ignorere oss. Det ville ikke ha tatt seg ut om de andre mediene lot som om de ikke så oss. De ville ha fremstått som tåpelige. Så de ignorerer oss ikke, og det kommer stadige beskyldninger vår vei.
Men når Resett skal diskuteres, så får ingen fra Resett selv ha et ord med i laget. Vi snakkes stort sett bare om, og svært sjelden med. Vi blir beskyldt for det ene etter det andre av personer i «debatt»paneler, i Dagsnytt 18, Verdibørsen, på Tøyen bibliotek og flere andre steder, uten at noen av oss har mulighet til å si noe om hvordan vi ser på saken, og hva vi tenker rundt vårt eget arbeid.
Ville det ikke være naturlig å invitere dem man snakker om? Hva skjedde med prinsippet om å ikke snakke stygt om den som ikke er der og kan svare for seg? Dette er dårlig presseskikk, det er ubrukelig debattskikk, og de gamle mediene og den innvandringsradikale, multikulturelle opinionen gjør seg skamløst skyldige.
Sannheten som begynner å demre for mange er at disse menneskene i grunnen ikke er interesserte i å ha en diskusjon med noen av oss i Resett. De snakker kun om oss for å markere seg imot oss, for å idiotforklare oss, eller på et eller annet vis bidra til å sverte oss. Det gjelder å bruke flest mulig «buzzord» og tomme floskler, som alltid uten å definere eller forklare hva man legger i dem.
De vil ikke diskutere så mye med oss, fordi det kunne jo hende at noen der ute kom til skade for å like oss, ikke sant? Hvis de noen gang hadde sluppet til noen av oss, og ikke bare Helge Lurås, for å forklare oss, hva skal de så gjøre, når folket der ute skjønner at vi ikke er de monstrene de prøver å få oss til å se ut som?
Resett fremstilles dessuten som en uniform blokk, og det virker som om mange av våre kritikere tror at Resett og Helge Lurås er en og samme aktør. Det sies mye om hva Resett angivelig er og ikke er, og hva Resett mener. Dette til tross for at stemmer fra alle politiske kanter kan slippe til i Resett. Det har vært meningen hele tiden at man skulle være en arena for fri debatt. Det blir forsøkt spolert av bitre, gamle medier og politisk korrekte venstreliberale og radikale krefter som prøver å male alt i Resett i samme farge, uten nyanseforskjeller. Dette kan skremme vekk motstemmene, og forsterke tendensene mot ekkokamre.
Når jeg og mine kolleger blir stemplet med begreper som ytterliggående, radikale, ytre høyre eller med andre urimelige og dårlig funderte betegnelser, så bør det være naturlig at vi kan slippe til med et tilsvar. Det er rett og slett uetisk å bidra til å spre et uriktig bilde av andre mennesker som outrerte og ekstreme, når dette kun er basert på høyst subjektive anskuelser, fundert på egne ytterliggående holdninger. Vi bør det minste få si noe om hva vi mener om slike beskyldninger.
Når du ønsker drastiske demografiske endringer velkommen, i det såkalte «mangfoldets» navn, så er det du som er radikal, outrert og ytterliggående. Da er det du som ønsker å kjøre samfunnet gjennom ekstreme irreversible omveltninger, som forandrer hele vårt samfunns kulturelle sammensetning, og således fjerner forutsetningene for den norske modellen. Jeg som sier deg imot, og som vil bevare nasjonalstaten, jeg er konservativ. Og når jeg gis mulighet til å forklare hvordan jeg ser dette, så kommer det klart frem, og så nyanseres inntrykket. Og det er jo slik verden er. Nyansert. Den er ikke delt inn i onde og gode, som i eventyrene, og slik som de venstreliberale og radikale kreftene later til å tro.
Men, som undertegnede har poengtert før, når radikale krefter har inntatt etablissementet og kuppet definisjonsmakten, så blir de konservative stemmene motkulturelle. Innvandringskritiske stemmer er fortsatt konservative. Radikalisme og konservatisme er uforenelige, da de konservative prinsippene om å bevare det fungerende bestående, og å kun forandre for å bevare samfunnets goder, utelukker radikale ideer som multikultur er og forblir. Raddisene er ikke blitt mindre radikale, selv om de sitter i etablissementets fine salonger og kaller sine konservative meningsmotstandere høyreradikale. Konservative stemmer er ikke radikale, det er snarere de radikale som for lengst har kuppet definisjonsmakten. Det er vi konservative som er rebellene nå, og det bør vi være veldig stolte av.
God presse- og debattskikk kan ikke statskanalen og andre politisk korrekte aktører ta seg råd til. Man kunne jo komme til skade for å blottlegge det faktum at ikke alt er svart/hvitt, at det finnes variasjon blant Resetterne, og at vi stort sett ikke er de rasistiske, fordomsfulle, bitre, gamle gubbene de omtaler oss som.