Resetts redaktør, Helge Lurås, har stilt seg i spissen for et nyopprettet ytringsfrihetsforbund ved å påta seg vervet som forbundets president. Sannsynligvis har ingen annen aktør gjort så mye for å forsvare ytringsfriheten her i landet som Resett. Når jeg likevel mener det er uheldig at Lurås og Resett stiller seg i spissen for et ytringsfrihetsforbund, er det fordi dette vil måtte føre til konflikter som vil undergrave Resetts troverdighet.
Resett har ved å avsløre hvordan den liberal-globalistiske eliten undertrykker såkalte høyrepopulister, hvordan de etablerte mediene anført av den tvangsfinansierte statskanalen NRK opptrer som propagandister for globalisering, innvandring og multikulturalisme, og hvordan et organ som Faktisk.no brukes til å undertrykke stemmer som truer eliten og de etablerte mediene, gjort uendelig mye for å forsvare ytringsfriheten. Den uten sammenlikning største trusselen mot ytringsfriheten her i landet består i den globalistiske elitens forsøk på å undertrykke det fremvoksende folkelige opprøret mot nedbygging av grensene, innvandring og multikulturalisme. I sitt forsvar for innvandringskritikeres ytringsfrihet har Resett opptrådt forbilledlig.
Les også: Ytringsfrihetsforbundet handler om beskyttelse av retten til realisme og sunn fornuft
Resetts redaktør er likevel ikke den rette til å lede et ytringsfrihetsforbund, altså et forbund som forsvarer folks rett til å ytre seg uavhengig av hva de måtte ha å si. For med troverdighet å kunne innta rollen som leder for et ytringsfrihetsforbund måtte Lurås bruke Resett til å forsvare enhver persons og gruppes rett til å ytre seg, inklusive muslimske hatpredikanters ytringsfrihet, i det minste dersom ytringene deres ikke kunne rammes av straffeloven. Det er selvfølgelig utenkelig. Dersom Resett begynte å forsvare ikke bare muslimers, men også muslimske hatpredikanters ytringsfrihet, ville nettavisen miste 95 prosent av sine lesere og gå konkurs.
Så langt er jeg enig med Kjetil Rolness’ kritikk av det påtenkte ytringsfrihetsforbundet med Resetts redaktør som president. Resett er en politisk aktør og vil rote seg inn i et uføre dersom nettavisen gjør krav på å være en uhildet forsvarer av ytringsfriheten som hever seg over den politiske kampen.
Derimot er jeg sterkt uenig med Rolness når han med sin bekjennelse til individualisme og universelle verdier tilsynelatende mener at det er mulig å oppheve politikk forstått som gruppetenkning, for eksempel ved å forsvare ytringsfriheten uavhengig av hvem som måtte ytre seg og hva ytringene måtte bestå i.
Grunnlaget ikke bare for politikk, men for enhver form for menneskelig samfunn og samhandling er gruppetenkning (vi mot dem). At Rolness som sosiolog tilsynelatende tror at man kan oppheve gruppetenkning til fordel for individualisme og universelle verdier forbauser meg.
Å forsvare den rene ytringsfrihet uavhengig av hvem som ytrer seg og hva ytringene måtte bestå i, er etter min mening ikke bare praktisk umulig, men umoralsk.
Les også: Ytringsfrihetsforbundet (YFO) har passert 1000 medlemmer etter tre dager
Inntil omkring år 2000 var jeg selv det man kan kalle en ytringsfrihetsfundamentalist. Å være ytringsfrihetsfundamentalist i det stabile Norge som var blitt bygget opp etter annen verdenskrig, var uproblematisk. Vi levde i et etnisk, kulturelt og religiøst homogent samfunn. Nesten alle sluttet opp om demokrati, sekularisme, blandingsøkonomi og velferdsstat, og konfliktnivået var lavt. Å forsvare en håndfull politiske ekstremisters, blasfemikeres og pornografers rett til å ytre seg var enkelt.
Dette Kardemomme by-samfunnet er i ferd med å gå under som en følge av globalisering og storstilt innvandring, ikke minst innvandring fra muslimske land. Vi gjennomgår i dag en demografisk revolusjon som gjør at vi risikerer vi å bli en kopi av Kosovo der den opprinnelige kristne befolkningen er drept, underkuet eller fordrevet av muslimske innvandrere.
Å forsvare ikke bare muslimers, men også islamisters ytringsfrihet er under slike forhold ikke bare naivt, men kriminelt. Skal vi, vårt samfunn og vår måte å leve på overleve, må vi erkjenne at islam og islamisme utgjør en eksistensiell trussel som kan sammenliknes med trusselen fascisme og nazisme utgjorde på 1930- og 1940-tallet. Og det betyr ikke bare at vi må praktisere en streng asyl- og innvandringspolitikk i forhold til muslimske land, men også at vi må kreve at folk som har valgt å bosette seg i vårt land, må følge våre verdier, for eksempel ved å godta at religion er en privatsak som ikke hører hjemme i den offentlige sfære, at kvinner er like mye verdt som menn, og at folk har rett til å lage karikaturer av guder og profeter. Og en del av en slik politikk må selvsagt være å begrense islamisters mulighet til å ytre seg.
Politikk er og kan ikke være noe annet enn gruppetenkning og kamp mellom grupper. Hvem slår hvem, slik V. I. Lenin formulerte det. Å gjøre seg til forsvarer av den «rene» ytringsfrihet er – i likhet med å opptre som forsvarer av «rent» demokrati eller «rene» menneskerettigheter – å gjøre seg til en klovn. Ytringsfrihet, demokrati og rettigheter for hvem og til hva må man spørre seg.
Resetts har opptrådt som en utilslørt kritiker av globalisering, innvandring og islam. At nettavisen på denne måten har talt den liberal-globalistiske eliten midt imot har gjort at den har tiltrukket seg hundretusener av lesere og mange givere. Resetts styrke har vært opposisjon og hensynsløs ærlighet. Resetts fremtid vil måtte baseres på ærlighet og vilje til åpent å ta stilling. Og en slik posisjon er uforenlig med et donquixotisk forsøk på å opptre som forsvarer av den «rene» ytringsfrihet. Jeg håper derfor at Helge Lurås trekker seg som president for det nyopprettede ytringsfrihetsforbundet, som jeg tror ikke vil kunne bli noe annet enn en surreorganisasjon.