Illustrasjonsbilde. (Photo by ARIF ALI / AFP)
Del

Globaliseringspolitikken endrer Norge.

annonse

Globaliseringspolitikken de siste tretti årene endrer landet i rekordfart og avgjør i stor grad hvordan det fremtidige Norge kommer til å se ut.

Innvandringspolitikken, multikulturalismen og de demografiske og etniske endringsprosessene som følger i kjølvannet er i ferd med å bli en betydelig belastning for norsk økonomi. Velferdsstaten undergraves, og vårt levesett blir endret på en måte som åpenbart er uønsket av en stor del av befolkningen.

Men innvandringen og multikulturalismen er bare en del av en globaliseringspolitikk som har ført til omveltninger i en rekke samfunnssektorer.

annonse

Ønsker du å bidra til å holde Resett gående?

Tegn medlemskap eller Støtt oss med et enkeltbeløp

Husk at du også hjelper Resett når du kjøper fra våre annonsører

Den har også ført til lengre avstand til beslutningene og en omfattende forvitring av nærdemokratiet og folkestyret. Globaliseringspolitikken har svekket demokratiet.

Avgivelse av suverenitet og selvråderett, først og fremst til EU, har dessuten gått langt utover de forpliktelsene som opprinnelig lå i EØS-regelverket Norge aksepterte i 1994. Vår suverenitet som nasjon er svekket.

Denasjonaliseringen omfatter også Forsvaret. Det er sterkt nedbygd. Den nasjonale forsvarsterskelen er så godt som avviklet. Norges sikkerhet er i dag i realiteten overlatt til NATO, dvs. USA. Vår sikkerhet er svekket og i større grad gjort avhengig av andre regjeringers disposisjoner.

Globaliseringspolitikken fører med andre ord til omfattende og dyptgripende samfunnsmessig endringer som påvirker vår frihet, vår sikkerhet, vår økonomi og vår kultur. Det må være betimelig å spørre om folket er blitt tatt med på råd?

 Har velgerne fått anledning til å forholde seg til disse omfattende endringsprosessene? Har globaliseringspolitikken blitt gjort til gjenstand for et åpent og allment ordskifte? Er den et legitimt uttrykk for folkets vilje? Eller er den et resultat av en planlagt konspirasjon gjennomført av en liten elite for å fremme deres egne mål og interesser?

annonse

Noen ganger kan en begynne å lure, men jeg tror at det riktige svaret er; «Ingen av delene!»

Globaliseringspolitikken er ikke demokratisk forankret.

Globaliseringspolitikken er definitivt ikke forankret i et bredt og åpent demokratisk ordskifte og et uttrykk for folkeviljen. Velgerne er i svært liten grad blitt tatt med på råd. Folk flest har ikke fått anledning til å ta stilling til de vedtak og beslutninger som ligger til grunn for de store samfunnsomveltningene som følger i globaliseringspolitikkens kjølvann.

Maktutredningene slo, allerede i 2003, fast at folkestyret var i ferd med å forvitre. Det har åpenbart ytterligere forvitret siden den gang. Viktige politiske vedtak fattes stadig lengre borte fra der folk bor og virker eller foretas administrativt av en stor og stadig voksende offentlig sektor.

Det er også en kjensgjerning at integreringen i forhold til EU, med iverksettelsen av EØS-avtalen i 1994 og tilslutningen til Schengen-avtalen i 2001, har blitt langt mer omfattende enn de formelle forpliktelsene som opprinnelig lå til grunn for avtalen.

annonse

Norge har siden 1994 godtatt tusenvis av EU-rettsakter helt uten offentlig debatt og antakelig i strid med store deler av befolkningens ønsker, i alle fall slik det kom til uttrykk under folkeavstemningene i 1972 og 1994. Holdningene til EU er ikke blitt noe mer positive siden den gang.

Og det er et faktum at folket ikke er blitt spurt til råds vedørende en så viktig sak som omleggingen av forsvars- og sikkerhetspolitikken. Forsvarsreform 2000 er i stor grad blitt drevet frem av embetsverket i Forsvarsdepartementet, svake nasjonale sikkerhetspolitiske fagmiljøer, et uinteressert Storting og en summarisk parlamentarisk behandling ofte i lukket Utenrikskomité. Folk flest har ikke begrep om hva som har foregått.

Innvandringspolitikken, den økonomiske belastningen den representerer og de omfattende samfunnsmessige endringene den fører med seg, er heller aldri blitt forelagt velgerne på en samlet og ryddig måte. Det samme gjelder de mange problemene som følger i innvandringens kjølvann, som for eksempel den innvandringsrelaterte kriminaliteten.

Det er en betydelig diskrepans mellom politikernes verdisyn på den ene siden, og interessene til velgerne, skattebetalerne og folk flest som, på den andre siden, må bære kostnadene og ulempene ved innvandringspolitikken i form av større skattepress, strammere arbeidsmarked, reduserte velferdsytelser, redusert sikkerhet, økt kriminalitet og andre belastninger som den meningsbærende eliten er skjermet for.

Forskning og fakta relatert til innvandringen har i stor grad vært styrt og forsøkt modifisert eller holdt tilbake av statlige og halvstatlige forsknings- og utredningsinstitusjonene, noe Meyer-saken i Statistisk Sentralbyrå effektivt blottla. Utfordringene knyttet til integreringen er konsekvent forsøkt minimalisert gjennom en ensidig og ofte manglende og noen ganger direkte villedende mediadekning. Det har bidratt til å legge lokk på debatt og forstumme kritiske motforestillinger.

Globaliseringspolitikken er den liberale elitens politikk.

Elitesirkulasjonen mellom de politiske partiene på den ene siden og statsforvaltningen samt organisasjoner i det såkalte humanitær-politiske kompleks på den andre siden, er omfattende.

Samtidig er båndene mellom disse og elitene innen akademia, statlige virksomheter og media tette og preget av gjensidige avhengighetsforhold som stiller den faglig integritet og profesjonalitet demokratiet forutsetter på prøve.

 Det er også tette bånd på tvers av partigrensene og det foregår ting i de mørke bakrommene også i Norge. Og vi har både udugelige, korrupte og kriminelle politikere både på Stortinget og i lokalpolitikken over det ganske land, men politiske konspirasjonsteorier har generelt dårlig forklaringskraft. Virkeligheten er mer komplisert. Sannheten er som regel mer sammensatt.

Globaliseringspolitikken mangler demokratisk forankring og det er åpenbart at den meningsbærende eliten som har ansvaret for denne politikken, men det foreligger ikke saklig belegg for å kunne si at den er et resultat av en bevisst, overlagt og koordinert konspirasjon eller plan utarbeidet og gjennomført av en liten elite slik noen hevder i kommentarfeltene. Det foreligger ingen masterplan bak globaliseringspolitikken. Det er mer komplekse og diffuse mekanismer som ligger bak.

Men like fult er globaliseringspolitikken blitt gjennomført med stor kraft, uten demokratisk forankring og på tvers av interessene og ønskene til store deler av befolkningen. Hvordan er det mulig?

Globaliseringspolitikk i praksis.

Jeg har en historie å fortelle som kanskje kan kaste lys over saken. Etter å ha jobbet mange år tett på både den politiske og økonomiske eliten både i offentlig og privat sektor har jeg sett globaliseringsprosessen på nært hold og stor grad vært en del av den selv.

Da jeg var stasjonert i Iran på slutten av 80-tallet behandlet vi drøyt 2000 iranske visumsøknader i året. De fikk alle, så godt som uten unntak, visum til Norge. Allerede da, for nesten tretti år siden, kunne vi slå fast at det store flertallet av de som søkte opphold var ressurssterke mennesker som søkte en bedre fremtid og ikke egentlig kvalifiserte til opphold verken på politisk eller humanitært grunnlag. De simulerte mer eller mindre fabrikkerte og lett gjenkjennelige historier som aldri ble etterprøvd. Jeg vil anslå at minst 90% av disse var rene økonomiske velferdsflyktninger. De har siden kunnet reise i skytteltrafikk med norske NAV-penger på ferie til Iran.

Det ble gjentatte ganger rapporter til UD og UDI om dette. I retur fikk vi påpakning om at det var noe vi ikke skulle bry oss med ved ambassaden. Tilbakemeldingene kom fra den politiske og administrative ledelse i departementet som med et tverrpolitisk Storting i ryggen var av den formening at Iran var et forferdelig sted og at innvandring var bra uansett reglene i asylinstituttet og til tross for at det ikke forelå noen egentlig debatt eller eksplisitte politiske vedtak om å praktisere enn innvandringspolitikk som gikk langt utover de rammer asylinstituttet trekker opp.

 En annen historie. Da vi forhandlet EØS-avtalen på begynnelsen av 90-tallet skrev vi stadig vekk notater til politisk ledelse i UD og til regjeringen for å redegjøre for forhandlingenes gange og klargjøre norske posisjoner. Saklig pro/contra analyser og motforestillinger i forhold til EU ble imidlertid ikke satt pris på. Tilbakemeldingene var noen ganger subtile, men tydelige nok. Motforestillinger og faglig integritet var åpenbart ikke karrierefremmende. Det skulle rapporteres positivt om EU. Som politisk ledelse, ville embetsverket inn i EU. Alle ville inn i EU, bortsett fra et flertall i folket.

Og da grasrota slo krøll på seg og «Nei til EU» ble en realitet, var skuffelsen både i Regjering, Storting, UD og i resten av statsforvaltningen enorm. Men det som skjedde i etterkant er kanskje vel så interessant.

Til tross for flertallets klare «Nei» fortsatte imidlertid integreringsprosessen i årene siden med uforminsket styrke og uten forbehold langt ut over det Norge opprinnelig var forpliktet til iht. EØS-avtalen bortsett fra et musepip fra Sp og SV i ny og ne.

Så når regjeringen la opp til å ratifisere både Acer- og Marakeshavtalen nylig uten debatt, var det bare fortsettelsen på en politisk kultur i statsforvaltningen og en parlamentarisk sedvane i Stortinget som har fått etablere seg, og som i realiteten har holdt store deler av utenrikspolitikken utenfor demokratisk kontroll og et åpent offentlige ordskiftet.

Globaliseringspolitikkens opprinnelse er diffus.

Så hvordan er det mulig, i et demokrati som det norske, at eliten kan kjøre sitt eget løp som f.eks. i innvandringspolitikken hvor man i en årrekke stilltiende har gått langt ut over de grenser asylinstituttet setter, eller som i forholdet til EU hvor man har gått langt utover EØS-avtalens forpliktelser uten å sikre seg demokratisk forankring, eller som i forsvars- og sikkerhetspolitikken som er lagt fullstendig om så godt som uten debatt?

Som det fremgår av historiene ovenfor er globaliseringspolitikken et resultat av sammensatte, diffuse og uoversiktlige prosesser.

 

  • Et åpenbart forhold er at den liberale eliten består av politikere og ledere i statsforvaltning, akademia og media som har politisk makt og som ikke har skrupler mot å bruke den.

 

Arrogansen blant elitens medlemmer er ofte høy og selvinnsikten og respekten for vanlige folk, deres skattepenger og for demokratiske beslutningsprosesser er ofte tilsvarende lav, slik som for eksempel Hillary Clinton ikke klarte å legge skjul på da hun så nedlatende karakteriserte millioner av amerikanere som vraket henne som president for å være «a basket of deplorables».

 

  • Et annet forhold er at globaliseringspolitikken i stor grad tjener elitens interesser og at de slipper å betale kostnadene den innebærer eller å bli stilt til ansvar når den feiler.

 

Mens den globalistiske eliten kan reise på første klasse verden rundt (Erik Solheim), få tildelt fete internasjonale verv (Thorbjørn Jagland) og bo i Holmenkollåsen langt unna nærmeste asylmottak (Jonas Gahr Støre), og få løpe fra ansvaret når sikkerheten svikter slik den gjorde i 2011 (Jens Stoltenberg), eller når politikerne bruker skattebetalernes penger som fulle sjøfolk (Olemic Thommessen) og kan si at «vi må ikke la oss blende av konfliktbildet» (Erna Solberg), er det vanlige folk og skattebetalere som bor på Grorud som risikerer å oppleve overfallsvoldtekter, ran og få bilen sin brent opp eller bli nærmeste nabo til asylmottaket på Forus, eller få hodet hogd av i Marocco og som må betale kostnadene ved den liberale elitens feilslått innvandrings- og integreringspolitikk og misforståtte multikulturalisme. Se også;

 

  • Et tredje og avgjørende forhold er at globaliseringspolitikken sammenfaller med elitens eget verdisyn og i stor grad er et resultat av dette.

Dybdestudier av holdningene i elektoratene blant velgere i USA, Storbritannia og flere land i Vest-Europa viser at utdanning er den klart viktigste faktoren når det gjelder å forklare tilslutningen til den liberale globaliseringspolitikken.

Liberale holdninger til globalisering, denasjonalisering og innvandring går sammen med høy utdanning. Ikke fordi at høy utdanning gir mer kunnskap og innsikt, slik en arrogant elite liker å tro om seg selv, men fordi at universitetene og høyskolene i formative ungdomsår er sterke ideologiformidlere av liberale verdier som mange tar med seg videre til de lederstillingene de går til senere i yrkeslivet samt at høy utdanning går sammen med høy inntekt som skjermer for globaliseringspolitikkens negative sider.

  • Og et fjerde forhold er at mange små beslutninger av mange personer i ledende posisjoner i ulike samfunnssektorer vil over tid ha en sterk kumulativ effekt når de er styrt av en samlende ideologi og et felles verdisyn.

Da blir det lett til at et sett av felles verdier blir til en felles kultur som kjennetegner en hel stand slik som den velutdannede liberale eliten i statsforvaltning, akademia og media.

Det forhold at over 80% av de ansatte i den føderale forvaltningen i USA stemmer på demokratene er selvsagt ingen tilfeldighet. Det er ikke vanskelig å forstå at det gir statsadministrasjonen en enorm politiske slagside som legger tunge politiske føringer.

Likedan bør det ikke være vanskelig å forstå at når 73% av norske journalister tilhører den liberale venstresiden, er det åpenbart at det redaksjonelle innholdet i etablerte norske media får en tilsvarende slagside.

Det er den samme slagsiden i forvaltningen. Før var det avgjørende at partiboka var rød. I dag er det likegyldig om den er rød eller blå. Men den må være liberal. Liberalismen er den meningsbærende elitens fellesnevner og globaliseringspolitikkens ideologiske plattform. Den binder sammen venstresidens liberalister i SV og Arbeiderpartiet med liberalistene i Høyre og Libertas-lieberalistene i Fremskrittspartiet omkring den globaliseringspolitiske agenda.

Globaliseringspolitikken underminerer demokratiet.

Globaliseringspolitikken er de liberale elitenes politikk, men er ikke et resultat av en bevisst, systematisk, planlagt og styrt konspirasjon. Det gjør den imidlertid ikke noe mindre destruktiv av den grunn.

Les også: Noen har stjålet demokratiet fra oss

La oss ta demokratiet tilbake igjen! Krev en folkeavstemning om innvandringspolitikken slik at vi kan få avklart hva flertallet virkelig mener om økonomisk velferdsemigrasjon og om multikulturen skal prioriteres fremfor menneskerettigheter og rettsstatens prinsipper.

La oss få en folkeavstemning om Schengen-samarbeidet. Krev at det etableres parlamentariske rutiner som sikrer at folk blir informert om nye viktige EU-direktiver og inngåelse av nye internasjonale avtaler slik at de kan bli gjort til gjenstand for en ryddig og skikkelig parlamentarisk behandling.

La oss ta opp forsvars- og sikkerhetspolitikken i full bredde og få avklart hva folk mener om avviklingen av den allmenne verneplikten, nedbyggingen av landmakten, avviklingen av de selvpålagte øvelses- og baserestriksjonene, den mislykkede intervensjonismen i Midtøsten, den svake terrorberedskapen og den manglende objektsikringen samt den ensidige og sårbare avhengigheten av USAs sikkerhetsgarantier.

Krev at det iverksettes tiltak som trygger retten til å ha politiske standpunkt som avviker fra det den liberale meningsdannende eliten betrakter som politisk korrekt. Det bør kanskje etableres et Ytringsfrihetsombud som sikrer at folk kan delta i det offentlige ordskiftet under fult navn uten å risikere å miste jobben eller bli utstøtt fra det gode selskap eller sanksjonert på andre måter.

Les også: Blir vi nødt til å starte vårt eget parti, dere?

Og sist, men ikke minst, ansvarliggjør politikerne. Still dem personlig ansvarlig for udugelighet, korrupsjon og misbruk av skattebetalernes penger på samme måte som næringslivsledere blir stilt personlig til ansvar for udugelighet og korrupsjon i privat sektor.

Krev at det etableres regler for «political governance» som sikrer innsyn og transparens, forhindrer maktmisbruk, oligarkidannelse, nepotisme, dobbeltroller, inhabile avgjørelser, kameraderi og forfordeling av lønn og frynsegoder.

Kort sagt, sett de meningsdannende liberale elitene på plass! Få dem ned på jorda. Krev å få demokratiet tilbake!

annonse
Ønsker du å bidra til å holde Resett gående? Tegn medlemskap eller Støtt oss med et enkeltbeløp

Husk at du også hjelper Resett når du kjøper fra våre annonsører