Slik gikk han fra å være anarkist til å bli kritiker av multikulturalismen.
Jan Sjunnesson er en svensk journalist, skoleleder og forfatter. Han er blitt kjent for sitt engasjement for en mer ansvarlig innvandringspolitikk, og har uttrykt seg kritisk til multikulturalismen. I dette eksklusive intervjuet med Resett forteller Sjunnesson om sin reise fra anarkisme til konservatisme og innvandringskritikk, om tiden som skoleleder, og om kritikken han har blitt gjenstand for i de politisk korrekte gammelmediene i Sverige.
Sjunnesson har vært mer venstrevridd enn han er i dag, men nekter for at han noen gang har tilhørt ytre venstre. Han presiserer at han var anarkist, og mer opptatt av individuell frihet enn andre sosialister. Senere ble han redaktør og ansvarlig utgiver for Sverigedemokraternas partipresse Samtiden. Han har stukket frem haken i debatten om innvandring og om den økende mistilliten mot de tradisjonelle gammelmediene. Han deltok blant annet i en debatt om mediehatet i Oslo i 2016.
– Jeg kommer ikke fra ytre venstre som sådan, jeg var jo ikke maoist. Men jeg har beveget meg i venstrevridde studentmiljøer, jeg kommer jo fra studentbyen Uppsala. Siden har jeg vært aktiv i Syndikalisterna og var vel mer anarkistisk, og mer opptatt av frihet enn statssosialistene, slår Sjunnesson fast.
Han har vært medlem i Vänsterpartiet Kommunisterna, det som i dag er riksdagspartiet Vänsterpartiet. Men siden 2013 har han vært Sverigedemokrat.
– Jeg så at sosialister stolte for mye på staten. Min anarkistiske analyse gitt ut på at staten ikke nødvendigvis er vår venn, men at den kan være vår fiende. Det ble en ideologisk diskusjon jeg hadde med meg selv. Venstresiden i Sverige ville bygge opp et statslojalt folk. Et folk man kunne bestemme over. Siden arbeidet jeg med innvandrere i ulike forsteder i Stockholm, både i skolen og i ulike integreringsprosjekter og innvandrerkurs. Det er særlig i disse sammenhengene jeg forstod at multikulturalismen ikke helt fungerte. I skolen, og i kultur- og foreningslivet. Jeg så hvor mye fusk og korrupsjon det var, og hvor naive svenske byråkrater er, forteller samfunnsdebattanten.
De lave forventningers rasisme
Sjunnessons syn på innvandring har blant annet blitt formet av hans arbeidserfaring i det svenske skolevesenet. Han har blant annet jobbet som skoleleder ved Hjulstaskolan i utenforskapsområdet Hjulstad i Stockholm, i tidsrommet fra 2004 til 2005. På sin blogg har han skildret beretninger fra sin tid ved skolen, som han beskriver som «en av Stockholm bys verste skoler».
– Hvordan har dine erfaringer fra skolen påvirket ditt syn på innvandring?
– Det var så mye. Fremfor alt hadde man så lave forventninger til innvandrerbarn. De behøvde ikke prestere eller oppføre seg. Man hadde en segregering, der forventningene til innvandrerbarna var lavere, og dette gjorde man helt klart allerede da barna begynte på skolen, og barna oppførte seg slik det ble forventet at de skulle oppføre seg.
Sjunnesson forteller at man i svenske utenforskapsområder har en egen «justis», som utføres av storfamiliene og klanene, som griper inn og straffer ugjerninger, når det svenske skolesystemet ikke straffer dårlig oppførsel tilstrekkelig strengt, i klanenes øyne.
– Man har et uoffisielt straffesystem utenfor skolen, som består av slekt og klaner. Når disse anser at skolen ikke er tilstrekkelig repressiv, griper man inn, sier Sjunnesson, og skildrer et eksempel fra sin tid i skolen:
– Jeg hadde en elev som hadde tafset på en jente i et badehus. Han ble sendt tilbake til Irak. Det var roligere for ham å være i Irak i 2004 enn å være i en av Stockholms forsteder. Fordi han hadde tafset på denne jenta var hele hennes familie ute etter ham. Så man må hele tiden forholde seg til ett offisielt system for Sverige og ett for forstedene.
Ekskludert
Sjunnesson sier at han, på grunn av manglende «kulturkompetanse» ble ekskludert fra konfliktløsninger på skolen, på tross av sin høye stilling.
– Man hadde også et system med ansatte fritidsledere. Man hadde en fritidsordning ved skolen, og de tok seg av konfliktløsning. Dersom en tyrker sloss med en kurder, måtte en fritidsleder som kunne språkene ta affære. Jeg kunne ikke gripe inn, fordi jeg ikke var «kulturkompetent». Jeg måtte si ifra til noen som kunne deres språk. Siden jeg ikke kunne språkene, visste jeg ikke hva fritidslederne faktisk sa til elevene, sier den tidligere skolelederen.
– I 2004 jobbet jeg ved en skole der 99 prosent av elevene hadde innvandrerbakgrunn. Vi hadde en støtteklasse der svenske elever fikk ekstra undervisning på svensk, sier Sjunnesson.
Han forteller at om man kommer fra et annet land og begynner i svensk skole, så vil man få undervisning i sitt eget morsmål før man før undervisning på svensk. Den tidligere rektoren ble nødt til å skuffe ambisiøse innvandrerforeldre, som ønsket seg at barna fikk mer undervisning på svensk.
– Når noen foreldre sa at de ikke ønsket at eleven skulle ha undervisning på eksempelvis somalisk, og at de ønsket seg mer svensk, kunne ikke jeg hjelpe. For vi hadde ikke ressurser til det. Men somalisk hadde vi råd til, konstaterer Sjunnesson.
Ble etterforsket for islamkritisk satire
Den frittalende samfunnsdebattanten forteller at han først begynte å reflektere rundt islam for rundt åtte år siden.
– Islam oppdaget jeg mye senere. Jeg begynte å tenke og skrive om islam rundt 2011. Jeg har bodd i India og vært gift med en inder, så jeg har også satt meg inn i islams okkupasjon i India, og hvilken rollen den har spilt der. Jeg har levd med innvandrere, jobbet med dem, vært gift med dem. Personlig, politisk og organisatorisk har jeg holdt på med dette. Da jeg bodde i Stockholm med min indiske kone omgikkes vi med expats fra ulike land. Vi snakket engelsk hjemme og var en del ute med hennes venner. De jobbet i Ericsson. Dette var etablerte innvandrere som bodde i villaer og var politisk korrekte. Men de var saklige og kritiske til innvandringspolitikken. Man merket at disse tenkte at andre innvandrere gav innvandrere generelt et dårlig rykte.
Avhørt
Sjunnesson la i 2017 ut et bilde på Facebook av to fiktive barnebøker, en med omslag som forestiller en kvinne som blir steinet av smågutter, med tittelen «Mustafa vil også være med», og en med omslag som forestiller to menn som administrerer piskeslag på en person, med tittelen «Med farfar på jobb».
Dette var satire, og en reaksjon på virkelige, kontroversielle barnebøker skrevet av forfatteren Oscar Trimbel, som dessuten ble stilt ut ved en bokmesse i Göteborg. Den mest omstridte av disse barnebøkene er titulert «Farfar har fire koner».
Sjunnesson understreker at det satiriske bildet ikke ble laget av ham, men bekrefter at det ble opprettet en politisak mot ham, og at han møtte til avhør. Resett rapporterte om Facebook-posten i mai.
– Du ble avhørt av svensk politi for å ha spredt islamkritisk satire. Hva spurte de deg om?
– De avsluttet etterforskningen til slutt, men jeg ble avhørt først. De lurte på hva dette var for noe. Jeg fortalte dem at det her er to satiriske bilder av barnebøker, og at man ved det ene vil man markere at man er imot steining. Da spurte de meg: «Jaha, er du negativ til steining?», hvorpå jeg svarte: «Ja. Er ikke du?», uten å få noe respons på det.
Samfunnsdebattanten forteller at han opplevde at politiet forsøkte å få ham til å uttale seg negativt om muslimer under avhøret.
– Jeg fortalte politifolkene at man med det andre bildet, som forestiller en person som blir pisket, ville markere at man er imot tortur. I bildet har mennene på seg noe kalles kurta, et plagg som også er vanlig i India. Jeg har flere slike. Da jeg sa dette, spurte politifolkene meg om jeg påstod at mennene på det satiriske bokomslaget ikke var muslimer. Jeg understreket at bildet markerer at man er imot tortur. De forsøkte å få meg til å si negative ting om muslimer. Men jeg er tydelig på at jeg skiller mellom islam og muslimer som enkeltmennesker. Muslimer er de største ofrene for islam, konstaterer Sjunnesson.
Sekundærkrenkelser
Han forteller at det i Sverige, liksom i Norge, finnes et nettverk som baserer sin eksistens og sin aktivisme på å være krenket på andre gruppers vegne.
– Har du hørt om Näthatsgranskaren? Det var de som anmeldte meg. Det er så absurd, for Näthatsgranskaren er ikke muslimer. Det finnes dessverre et begrep i Sverige som heter «sekundærkrenket». Man kan føle seg krenket på andres vegne. Vi har et helt nettverk med Expo og Näthatsgranskaren i front som befatter seg med dette, forteller Sjunnesson.
Den tidligere skolelederen skryter av norske FrP. Han har sansen for partiets analyse av innvandringsproblematikken.
– Troen på den gode staten finnes i hele Norden. Staten skal ta hånd om folk. Vi skal være økologiske og feministiske. Det er et venstreliberalt syn, snarere enn et sosialistisk, som sitter veldig dypt i Sverige. Staten tar inn høye skatter og har med det overtatt ansvaret for mennesker. I Sverige går en million mennesker på trygd. Jeg liker godt FrPs analyse, som også kommer av en kritikk mot velferdsstaten. FrP sprang jo ikke ut fra noen Hvit makt-bevegelse. Problemet handler ikke bare om innvandring, men om velferdsstaten. Uten den hadde vi ikke hatt så mange innvandrere som kommer som parasitter.
– Du arrangerte i 2015 og i 2016 Pride Järva, en alternativ Pride-markering i innvandrertette forsteder i Stockholm. Hva slags reaksjoner fikk du på dette i media?
– Jeg fikk bare kritiske reaksjoner. Alle medier anså at jeg manipulerte Pride-bevegelsen for å kritisere muslimer. Så enkelt er det ikke, selv om man kan si at det finnes mange muslimer i disse områdene. Blant dem er det mange som er homofobe. Det var ikke for at de er muslimer. Her finnes en gruppe som ikke aksepterer den lovgivningen vi har i Sverige, som går ut på at man skal tolerere seksuelle minoriteter. Svensk lov skal gjelder overalt i landet. Vi skal ikke ha det sånn at homofile i deler av landet ikke kan være frie.
Sjunnesson skildrer en slags forvirring fra gammelmedienes side, da han med den alternative Pride-markeringen effektivt tok over homosaken.
– Media stemplet meg som homofob. Hvorfor skulle jeg være homofob? Jeg gjorde det som kalles PK-syntakserror. Jeg tok over deres sak. RSFL, Riksförbundet för homosexuellas, bisexuellas, transpersoners och queeras rättigheter, som representerer homofile i Sverige tok avstand fra meg og sa jeg var rasist, men de våget aldri å diskutere selve saken, om det er sånn at lovene om seksuell toleranse skal gjelde også i disse forstedene.
Økende aksept for konservatisme
Sjunnesson forteller at hans engasjement, til tross for slakt i gammelmediene, settes pris på av vanlige svensker, og at det er kommet mange positive reaksjoner på det han har gjort og sagt.
– Folk er veldig trivelige. Folk jeg ikke kjenner har kommet frem til meg og tatt meg i hånden. Det er bare positivt. Også har jeg fått en del økonomisk støtte. Det begynner å bli mer akseptert å være konservativ og innvandringskritisk i Sverige. Dette ettersom mennesker som er aktive innvandringskritikere er innvandrere selv. Gode eksempler på dette er samfunnsdebattanten Katerina Janouch, den moderate politikeren Hanif Bali og Alice Teodorescu, som er politisk redaktør for Göteborgs-Posten.
Roman
Avslutningsvis forteller den svenske samfunnsdebattanten at han har skrevet en bok, en dystopisk roman, der det norskpakistanske miljøet i den norske hovedstaden innehar en prominent rolle.
– Jeg skrev en dystopisk roman. Den utspiller seg i tidsrommet fra 2018 til 2020. I boken har Pakistan, Afghanistan og Iran implodert, og et angrep på den indiske hovedstaden New Delhi koordineres med satellitter fra Grønland i Oslo, av høyt utdannende norskpakistanere.
Boken finnes å kjøpe i nettbutikken Adlibris, og er blant annet omtalt i Jyllands-Posten.
Les også: Forsker om drapene i Trondheim: – Vi mangler realisme i Norge