Dette er en historie om holdningene til journalistene i våre største landsdekkende aviser, en Stortingspresident med et demokratisk sinnelag og en vanlig borger som etter fattig evne har vært så frimodig å ta sin demokratiske rett til å ytre seg i bruk.
Og la meg si det med en gang. Heltene i denne historien er ikke tidligere VG-, Dagblad- og NRK-journalist Linn Stalsberg, sekundert på Twitter av Dagsavisen-kommentator Hege Ulstein.
Det er heller ikke kommentator Frank Rossavik i Aftenposten, tatt med i samme slengen for å illustrere hvor utbredte de elitistiske, selvhøytidelige og nedlatende holdningene er blitt i det etablerte mediakommentariatet.
Les også: Stortingspresidenten får kjeft for å ha skrevet i Resett
Dette er skurkene i en fortelling fra den nye mediavirkeligheten hvor vanlige folk gjennom alternative media som bl.a Resett omsider har fått en mulighet til å la sin stemme bli hørt slik at de kan stille spørsmål ved og utfordre det ensidige meningsmonopolet til mediakommentariatet.
Helten i historien, er om noen, den nye stortingspresidenten Tone W. Trøen som åpenbart skjønner at dialog og debatt og åpen meningsbrytning er livsblodet i et demokrati og derfor velger å svare i Resett. Hun har kanskje til og med forstått at meningsmonopoler er like destruktive for meningsdannelsen og demokratiet som økonomiske monopoler er for prisdannelsen og økonomien.
Selv om vi åpenbart ser forskjellig på mangt, og ikke minst på Stortingets forvaltning av våre fellesmidler, har hun gitt troen tilbake på at det fortsatt finnes politikere som skjønner at velgerne ikke lenger kan behandles som stumt stemmekveg og at skattebetalerne har rett til å stille politikerne til ansvar for hvordan de forvalter fellesmidlene våre.
Debatten om ytringsfriheten er egentlig en mye større og viktigere debatt enn om Stortinget har sløst bort noen milliarder av skattebetalernes penger på en garasje som jeg kom i skade for å si at «ingen har bruk for».
At ingen har bruk for garasjen var å trekke det for langt. Og å kalle det som egentlig er en nedkjøringsrampe og et post- og varemottak for en garasje var upresist. Det må jeg gi Trøen rett i, noe jeg i all ærbødighet også har gjort i kommentarfeltet under hennes artikkel.
Og så kan vel noen synes at en overskridelse på kr. 1.835.000.000 er ei pølse i slaktetida. Det tilsvarer bare byggingen noe sånt som ca. 2.000 nye sykehjemsplasser, og det kan jo ikke være noe som å bry seg om!?
Vi er imidlertid begge enige om at «byggeprosjektet er kritikkverdig». Det vil si, jeg har vært tilbøyelig til å karakterisere det tidligere presidentskapets håndtering av byggeprosjektet i sterkere vendinger, som både ansvarsløs og skandaløs.
Byggesaken var opprinnelig kostnadsberegnet til 465 millioner kroner, men ser nå ut til å ende på 2,3 milliarder, fem ganger så mye som opprinnelig budsjettert, dersom det ikke kommer enda flere overskridelser.
Men så gjør saken en helt ny vending. Stortingspresidenten får kjeft på twitter av den tidligere VG-, Dagblad- og NRK-journalisten Linn Stalsberg for å ha skrevet i Resett, en «blogg med en høyreekstrem vri». Stalsberg vil til og med nødig at Stortingspresidenten «aksepterer dette som et medie det er verdt å bruke tid på». Hun fikk støtte blant annet fra kommentator i Dagsavisen Hege Ulstein.
Her eksponerer Linn Stalsberg og hennes likesinnede i gammelmedia åpenbart utilsiktet, men med all mulig tydelighet, et sammensurium av falske påstander, totalitære holdninger og nedlatende arroganse i et krakilsk forsøk på å opprettholde et meningsmonopol som nå trues av nye media som Resett.
For det første, er ikke Resett en blogg. Det er en nettavis. Det er faktisk en nettavis som hadde over 3,7 millioner delinger på sosiale media i 2018, altså mer enn dobbelt så mange delinger som for eksempel Dagsavisen.
Resett er dessuten en nettavis uten statsstøtte, til forskjell fra Dagsavisen som har over 40 millioner i statsstøtte og mange ganger så stor stab. Og det er et media som til forskjell fra Dagbladet, VG, Dagsavisen og NRK, er i sterk fremgang. Resett hadde over 500.000 lesere bare i januar. Disse leserne er også velgere.
Og for det andre, hvem er Linn Stalsberg som skal fortelle Stortingspresidenten hva hun skal mene og hvor hun skal formidle sine meninger? Her er åpenbart selvhøytideligheten omvendt proporsjonal med selvinnsikten om egen rolle og betydning.
For det tredje, er det ikke dekkende å si at Resett har en «høyreekstrem vri». Det kan ikke være slik at redaksjoner som ikke nødvendigvis deler den multikulturalistiske agendaen i mainstream media fortjener å bli brunbeiset og stigmatisert som høyreekstreme. Det må være lov til å være uenig i viktige samfunnsspørsmål. At det skrives mye rart i kommentarfeltene er så sin sak, men er det ikke det som er demokrati da?
Resett er en nettavis som inviterer alle til å delta både med artikler og kommentarer. Nettavisens redaksjonelle linje er grunnleggende åpen og demokratisk. Det er dens styrke, men det blottlegger samtidig etablerte medias store svakhet.
Jeg er sikker på at Stalsberg ville blitt ønsket hjertelig velkommen med et tilsvar på disse sider dersom hun har guts nok til det. Men det har hun altså ikke. Det sier sitt. Fikk ikke sosiologen Linn Stalsberg med seg noe som helst av demokratiteorien under sosiologistudiet på LSE?
En annen tilsynelatende velutdannet røver i journalistlauget er Aftenpostenkommentator Frank Rossavik. Han har en mastergrad i internasjonal politikk, men må ha lest eliteteorien på en særdeles selektiv måte når han innleder en kommentar i Aftenposten 1. februar med å skrive følgende;
«Eliter er kanskje ikke populære, men de er nødvendige, særlig når samfunn skal styres. Politikere representerer velgergrupper, men prøver også å veie mål og hensyn mot hverandre på en holdbar måte. De færreste har ondt i sinne.»
Les sitatet en gang til. Les det langsomt. Her er det så mye lettvint synsing, generalisering og kunnskapsløs samfunnsforståelse at det må bare være slike som Line Stalsberg, Hege Ullstein og Frank Rossavik og redaksjonene i deres respektive aviser som ikke reagerer.
At politiske eliter «kanskje ikke er populære» er tøys. Eliter er ikke populære punktum. Eliter er det motsatte av folkestyre og er pr definisjon ikke populære.
At eliter «er nødvendige» er også bare tull. Det var den aristokratiske elitens vanstyre i antikkens Hellas som førte til at vi etter hvert fikk utviklet demokratiet.
At «politikere prøver å veie mål og hensyn mot hverandre på en holdbar måte» er jo noe som i aller høyeste grad kan diskuteres som for eksempel når det gjelder byggesaken i Stortinget.
Og når elitene begynner å utvikle elitetendenser og folkestyret forvitres må elitene irettesettes. Det er det som opprinnelig var medias rolle som den fjerde statsmakt, men det har åpenbart Rossavik og Stalsberg & Co glemt for lenge siden.
Den rollen er nå overtatt av alternative media som bl.a. Resett. Derfor gjør Stortingspresidenten et klokt valg når hun tar hansken opp og tar debatten der hvor folket er og ikke der hvor kommentariatets diktatur mener det skal være.