Jeg husker jeg var med far til tobakksforretningen på Vinderen i Oslo på 70-tallet da han skulle kjøpe Tiedemanns Gul Mix.
For far røkte. Fedre gjorde ofte det før. På disse turene pleide jeg få en Lohengrin. Eller et Kinderegg. Men jeg foretrakk Lohengrin, hvis de hadde denne. Og det hadde de stort sett i kiosken på Vindern.
Å, Lohengrin. Eller «vektstang», som jeg kalte den. Det var enklere å uttale for en liten pjokk enn det vanskelige ordet «Lohengrin». Jeg pleide å bite av den ene enden av sjokoladen og spise denne i ett stort jafs. En smakseksplosjon i munnen! Så sugde jeg ut så mye jeg klarte av fyllet av det slanke midtpartiet, og spiste den tomme sjokoladen etterpå. En rendyrking av de to smakene – ren, mørk sjokolade og den søte romkremen. Så tok den siste store, runde biten i munnen og sugde på den som et drops. Og slik spiser jeg den fortsatt. Favorittsjokoladen min.
Forresten, tenk så deilig det var å vokse opp i Oslo på 70-tallet. Fredelig. Rolig. Vennlige mennesker og en følelse av fellesskap. Lukten i tobakksforretningen på Vindern var unik; en blanding av ulike sjokolader, fersk frukt, tobakk, aviser. En sjelden gang opplever jeg slik lukt nå, og da føres jeg umiddelbart tilbake til barndommen. Men disse lykkelige opplevelsene blir stadig sjeldnere, for snart er alle gamle kiosker i Oslo skiftet ut med standardiserte Deli de Luca sjapper og helt nye Narvesen-kiosker som lukter designerkaffe og industrielt vaskemiddel.
Les også: Globaliseringspolitikken – elitekonspirasjon eller folkeviljen?
Huset på Vinderen har brent ned og er borte. Vindern slik jeg husker stedet er borte. Vel, hva er egentlig igjen av Norge slik det var på 70-tallet?
Nest etter Kvikk Lunsj er trolig Lohengrin den sjokoladen som er «mest norsk». Utformingen er unik, og selv om designet og innpakkingspapiret ble endret litt for noen år siden, har den nær sagt vært uforandret i over 100 år. Men Lohengrin er en referanse til Wagner, og han er ikke politisk korrekt. Den eneste sjokoladen i verden som er arkitektdesignet. Den er fra en tid da man brydde seg om det estetiske, og bedrifter la seg i selen for å gi kunden en spesiell opplevelse.
Firmaene hadde sjel og identitet, og var ofte eid og styrt av de som hadde bygget dem opp. Se bare på arkitekturen, klesmoten eller musikken da og nå. Freia er nå solgt, og eies av det internasjonale selskapet Mondelez. Globaliseringen i praksis.
I dag forsøkte jeg å ringe Freia om Lohengrin, men jeg havnet på et callsenter der en med amerikansk aksent svarte «Welcome to Mondelez – how may I help you?» De snakket ikke norsk. Stadig færre rundt meg snakker norsk, har jeg lagt merke til. I frisørsalonger, i klesbutikker og på caféer blir jeg møtt av noen som ikke snakker samme språk som meg.
Les også: Noen har stjålet demokratiet fra oss. Hvordan skal vi få det tilbake?
Dette rare nordiske språket med tonefall som går opp og ned, opp og ned. Akkurat som landskapet i dette landet – opp og ned. Vel, i det siste går det kanskje mer ned enn opp. Mannen i andre enden av telefonen kjente nok enda mindre til Lohrengrin enn norsk språk. Hvem vet – kanskje han ikke engang vet hvor mitt Norge er. Mitt gode, gamle Norge. Jeg setter i alle fall én månedslønn på at han ikke vet hvor Vinderen er, og hvordan det luktet i den gamle tobakksforretningen der.
Mondelez er styrt etter kapitalismens regler. Som økonom er det vanskelig for meg å forsvare at et privateid selskap skal fortsette å produsere en artikkel med tap. Jeg forstår det. Men hadde Freia fortsatt vært på norske hender ville kanskje ledelsen opprettholdt en liten produksjon for å ivareta den kulturhistoriske arven. Det er tross alt nordmenn som har kjøpt Freias produkter som har bygget opp bedriften. Men: dette er dog et symptom på et land i forandring. En kan lese om hvordan den flere hundreår-lange tradisjonen med pub’er i England dør ut. Befolkningen går ikke på pub lenger. De liker ikke gå ut, for da blir de overvåket av tusenvis av kameraer. Eller kanskje stanset av politiet og kroppsvisitert for å se om de bærer våpen. Eller bøtelagt for å være beruset på offentlig sted. Eller offer for et terrorangrep, slått ned, ranet eller på annet vis utsatt for et overgrep. De sitter hjemme og ser på TV. Alle hver for seg i sin lille boks. Og en stadig mindre andel av befolkningen ønsker å innta alkohol, lytte til musikk, delta i allsang eller på annet vis nyte livet i fellesskap med andre. Det er ikke rart landene blir annerledes når befolkningen i landene skiftes ut.
Les også: Gro Harlem Brundtland viser sitt sanne ansikt
Tilbake i Norge sitter jeg å mimrer om en tapt barndom. Det verste er at jeg, i en alder av 42 år, ikke ønsker å få barn selv. For jeg vet jeg vil aldri kunne gi dem en så fin barndom som jeg selv hadde. Å la barn vokse opp i Oslo i dag er i mine øyne et overgrep mot barna. Hver dag forvitrer samfunnet. Hver dag mister vi en liten del av gamle Norge. For hver dag blir vi litt mer internasjonale og like andre land. Grenser viskes ut.
Går du innom likkjelleren på et sykehus i Oslo vil du se at de fleste som ligger der er hvite nordmenn. Tar du så heisen opp til fødeavdelingen på samme sykehus, er trolig flertallet av de nyfødte barna født av foreldre som har innvandret til Norge i vår levetid. Norge er sannelig i endring, ja. Hver dag endres landet mitt fra noe jeg kjente og noe jeg elsket, til noe nytt som jeg hater. Men som frosken i gryta der vannet sakte, men sikkert varmes opp, merker jeg nesten ikke endringene. I alle fall ikke daglig. Bortsett fra denne gangen. Nå mistet jeg noe som var viktig for meg. Ja, men dette er da bare en sjokolade, tenker du? Hvem vet hva vi mister neste gang. Og neste gang er det kanskje du som mister noe som er viktig for deg?
Lohrengrin – takk for alt du ga meg.