Vi er nå vitne til at det politiske liv blir mer og mer likt et absurd politisk teater, ikke bare i USA, Frankrike, Italia og Storbritannia, men også her i Norge.
Hvordan kan for eksempel kvinnebevegelsen, i multikulturalismens navn, omfavne den muslimske innvandringen uten å ta avstand fra islams intolerante og sterkt kvinnefiendtlige maksimer? Hvor er 70-tallets «søstersolidaritet» med de undertrykte kvinnene i shariastyrte stater og i store innvandrergrupper?
Vi har sett det før. Debattformen er den samme som det autoritære disiplinerings- og meningshysteriet som preget studentersamfunnene noen få tiår tilbake.
I dag opplever vi at den intoleransen som Karl Popper fryktet, og som vi har skrevet om tidligere i denne artikkelserien, ikke bare dominerer blant umoden ungdom i marginale studentmiljø som i 70-tallets AKP-ml, KUL og KAG og hva de nå het alle sammen, men at den blomstrer i beste velgående i de etablerte avisredaksjonener, fjernsynskanaler og blant politikerne.
Toleransens paradoks gjorde imidlertid Popper til en kritiker av flertalls- og folkestyre. Han var redd for at de uvitende bøller skulle få for stor makt. Popper mente at stater og samfunn måtte styres av «åpne eliter» av de innsiktsfulle.
Maktdeling skulle hindre maktmisbruk av makt. Jevnlig valg skulle sikre at politiske ledere ville bli skiftet ut. Rettstaten og ytringsfrihet skulle sikre at stat og samfunn var gjenstand for vedvarende reformer og endringer.
Popper hadde rett mht. verdien av det liberale, pluralistiske og åpne samfunn som alternativ til totalitarismen. Han hadde rett i at statens viktigste oppgave er å garantere individenes frihet og hadde selvsagt også rett i at gradvis reform var veien å gå for en demokratisk rettsstat.
Men Popper tok grovt feil da han forkastet flertallsstyret til fordel for et elitestyre.
Han undervurderte at den valgte politiske eliten over tid har en tendens til å reproduserer seg selv. Den politiske klasse blir raskt til et oligarki som vil styre samfunnet ut fra sine egne behov og interesser snarere enn interessene til velgerne som har valgt dem.
Popper forutsatte perfekt informasjon og tok ikke høyde for at slike maktforhold er diffuse og uoversiktlige og vanskelig for velgerne å gjennomskue, og at tendensen i retning oligarki vil gjelde alle partier, uavhengig av om de i utgangspunktet vektlegger likhet, deltakelse og demokrati, slik den italienske sosiologen Robert Michels skrev om «Oligarkiets Jernlov» allerede i 1911 (min oversettelse);
«Det er organisasjon som gir grunnlaget for dominansen av de valgte over velgerne, av de som har mandatene over de som har gitt dem mandatet, av delegatene over dem som de har fått det delegert fra. Den som sier organisasjon, sier samtidig oligarki.»
I dag ser vi at Michels hadde rett og at Popper tok feil mht. partisystemet og det representative demokratiets begrensninger
Tolv av de 22 medlemmene i Erna Solbergs regjering er rene «partibroilere». De har politikk som eneste levevei og har knapt har vært ut i det virkelige livet utenfor partiorganisasjonenes og Stortingets fire vegger.
Det bør ikke være vanskelig å se hvilke utfordringer dette kan skape for et fungerende demokrati. Dette forholdet legger grunnlag for en utstrakt nepotisme i alle deler av norsk politikk både på lokalplanet og sentralt. Aftenposten brakte nylig, og uventet fra det hold, en meget god og redelig artikkel om nettopp dette.
Tidligere publisert:
(1) Et forsøk på å finne en forklaring på all galskapen
(2) Hva har vestlige læresteder og muslimske madraser til felles?