Antropologen Richard Wrangham spekulerer i hvorfor menneskeheten er morderisk, men likevel fredelig, sammenlignet med beslektede arter.
I et intervju med Der Spiegel forteller den britiske antropologen Richard Wrangham om sine studier av sjimpanser og deres sterke tendenser til aggressiv oppførsel, også mellom kjønnene. Hannsjimpanser får aksept av andre hanner, først når de har etablert fysisk dominanse over alle hunner.
– Ta oppførselen til hannene som står ved inngangen til voksenlivet: De angriper nesten rituelt en hunn etter en annen, helt til hver av dem viser tegn til underdanighet. Kun når en hann har oppnådd fysisk dominanse over enhver hunn får han innpass i hannenes hierarki, og konkurrerer der for den høyest mulige rangeringen.
Les også: Hva har fugler og mennesker til felles?
Krigføring
Wrangham skiller mellom kalkulert vold, som i menneskers krigføring, og spontan, hodeløs vold, som den man finner blant sjimpanser.
– Det er viktig å forstå at det finnes to forskjellige typer aggresjon. Vold i krig er som oftest planlagt, bevisst og kaldblodig. Sjimpansenes hverdagsaggresjon, på den andre siden, er spontan, hissig og blir til direkte i øyeblikket. Her har vi et av de store mysteriene ved menneskets natur: Hvorfor behandler vi hverandre så fredelig i hverdagslivet, når vi er kapable til en slik grad av bevisst grusomhet?
Wrangham svarer bekreftende på spørsmål om det er sånn at vi har arvet vår brutale natur fra våre ikke-menneskelige forfedre, men at det er vår fredelige oppførsel som skiller oss fra dem.
Les også: Studie: Mennesker kan gjenkjenne 5.000 ansikter
«De som adlød reglene ble favorisert»
Mennesker er, til forskjell fra dyr, kapable til å utføre moralske handlinger, og Wrangham argumenterer for at dette er en konsekvens at at menn i jeger-sanker-samfunn selv systematisk reduserte overflødig aggresjon hos seg selv, ved å drepe enhver mann som brukte vold for å dominere de andre. Dette ble mulig, ikke minst fordi mennesket er den første arten som har hatt et rikt språk å kommunisere med. På sett og vis var det altså det menneskelige språk som muliggjorde denne prosessen, som Wrangham omtaler som domestisering eller temming av mennesket.
– På et tidspunkt forenet betamennene i miljøet seg mot de mektige. Da forstod de at fra nå av hadde de selv makten til å drepe alle i gruppen. De etablerte regler for sameksistens, og enhver som brøt disse måtte frykte døden. På denne måten ble de som adlød reglene favorisert av evolusjonen.
Blant dyr som sjimpanser og løver vil ingen våge å utfordre alfahannen. Dyrene har heller ikke noe språk å kommunisere sine rebelske tanker med.