Selv for oss som ønsker tilnærmet ubegrenset ytringsfrihet, må være i stand til å innse at ytringsfriheten kan komme i konflikt med andre rettigheter.
I slike tilfeller må man veie de ulike rettighetene opp mot hverandre, noe som ikke alltid er like lett. I dag vil jeg ta for meg noen eksempler på når ytringsfriheten kommer i konflikt med en grunnleggende individuell rettighet, som er under sterkt press.
Retten til privatliv
Vi må være i stand til å beskytte det som er privat, og beskyttes mot falske ytringer som ødelegger vårt gode navn og rykte, men vi kan ikke kreve å forhindre undersøkelser som er av offentlig interesse.
Dette er en definisjon hentet fra Free Speech – Ten Principles for a Connected World av Timothy Garton Ash, og er et godt utgangspunkt for en gjennomgang av noen dilemmaer som oppstår i skjæringspunktet mellom ytringsfrihet og retten til privatliv.
På mange måter er vi aldri alene i det moderne samfunn. Vi overvåkes på utallige måter. Hver gang vi sender en SMS, bruker kredittkort, går forbi et overvåkningskamera, liker noe på Facebook: Alt blir registrert og all denne informasjonen kan bli brukt mot oss.
Er privatliv mulig i vår moderne verden? Mange tviler: Scott McNealy, den gang toppsjef i Sun Microsystems, sa det omtrent slik:
Privacy is dead – get over it.
På mange måter har han dessverre rett. Utviklingen er skremmende og virker umulig å stoppe. Systemet for overvåkning og sosial kontroll som er under utvikling i Kina er på Big Brother-nivå. Det siste er at folk frivillig opererer inn microchips i hånden, noe som gir skremmende perspektiver.
Problemet vokser enormt når de store private gigantene knytter seg opp mot stater og overnasjonale organisasjoner som EU. Dette er en massiv trussel, og jeg vet ærlig talt ikke hvordan man kan stanse denne utviklingen.
Retten til å bli glemt
Før internett kunne vi kanskje «tenke globalt og handle lokalt», men i vår tidsalder er alt globalt. En filmsnutt på YouTube kan spres over hele verden i løpet av noen få timer. En av de tidligste eksemplene på en slik viral video var den såkalte «Star Wars Kid», hvor en ung gutt filmet seg selv mens han fektet med et kosteskaft.
Men tiden blir også komprimert, og selv nå, mange år etterpå, dukker videoen opp ved hjelp av et søk på YouTube.
Dette medfører at vi muligens har en «rett til å bli glemt». Men det hjelper lite med en rettighet hvis den ikke er mulig i den virkelige verden.
Det synes derfor åpenbart at man trenger lover og sanksjoner mot spredning av materiale som skader andre mennesker. Et eksempel er Nora Mørk-saken. Hun fikk telefonen sin hacket, og nakenbilder ble spredt. Noe lignende opplevde Kåre Conradi noen år tidligere.
I slike tilfeller er det nokså klart at en straffeforfølgelse er på sin plass.
Men hva hvis en jente tar nakenbilder og sender det til en kjæreste, og han senere sprer disse bildene til andre, for eksempel etter et brudd? Det blir en helt annen sak etter min mening. Det er avskyelig og forkastelig, men burde ikke være straffbart. For bildene er delt frivillig. Unntaket må være hvis det dreier seg om mindreårige.
Her handler det om å lære opp våre barn og unge til å manøvrere trygt i den verden de vokser opp i. Jeg vil påstå at man kan leve et helt fullverdig liv uten å sende nakenbilder av seg selv til Gud og hvermann.
Les også: Vi trenger ingen lov om hatkriminalitet
Offentlig interesse
Hva er av offentlig interesse? Det avhenger selvsagt av hvilken posisjon man har i samfunnet. Skei Grande-saken kan være et eksempel: Resett mente at hennes manglende vurderingsevne i en åker i Trøndelag var av offentlig interesse, siden hun var på vei inn i regjeringen. Å publisere noe lignende om en helt vanlig person uten makt ville de fleste se på som forkastelig (mange kritiserte Resett i denne saken også, selv om den åpenbart var av offentlig interesse).
Men selv offentlige personer har rett til et privatliv når det handler om personlige ting som ikke skader andre eller påvirker en politisk prosess. Derfor ble Daily Mail saksøkt for å publisere bilder av Naomi Campbell på vei ut fra et møte i «Anonyme Narkomane». Det er altså ikke slik at alt som interesserer offentligheten er av offentlig interesse.
The Mosley Rule
Max Mosley var president i Formel 1-sirkuset, og også kjent som sønnen til den britiske fascisten Oswald Mosley. Han saksøkte News Of The World etter at de publiserte en artikkel med tittelen Nazi-orgie med fem horer (Nazi Orgy with Five Hookers). Mosley vant saken, siden nazianklagen (men ikke orgiedelen) var falsk. Mosley brukte i overkant av 5 millioner pund på å vinne frem mot News Of The World og andre nettsteder som publiserte saken. Og fortsatt ligger historien to klikk unna.
Mosley sa i etterkant noe interessant: Gjennom alle rettsakene var hans mål å gjenopprette sitt gode navn og rykte, spesifikt når det gjaldt nazianklagene. Men han hadde aldri noen mulighet til å gjenopprette det private. Med en gang privatlivets fred krenkes på denne måten, er den krenket for alltid. Du kan bare glemme å bli glemt.
Les også: Et manifest for ytringsfriheten
Æreskrenkelser
Storbritannia er ikke akkurat noe lysende eksempel når det gjelder ytringsfrihet. Men på et felt finner vi et unntak. Det gjelder hvordan loven behandler æreskrenkelser.
I 2013 ble en ny «Defamation Act» implementert etter en kampanje fra ytringsfrihetsforkjempere og en god og åpen debatt i parlamentet. Loven forsøkte å balansere retten til privatliv med offentlighetens interesser i det moderne cosmopolis.
I korte trekk sier loven at en ytring er æreskrenkende hvis den gjør alvorlig skade (serious harm) på det gode navn og rykte hos den som blir rammet. Den sier også spesifikt at «stort sett sanne» ytringer som gir uttrykk for en «ærlig mening» ikke kan anses som æreskrenkende. Dessuten innførte de et prinsipp om at det er den første ytringen som skal straffes: Hvis VG skriver noe som i ettertid blir dømt som æreskrenkende, kan ikke Resett bli dømt for å ha sitert saken.
Konklusjon
Skal vi ha ytringsfrihet i vår tidsalder må vi glemme retten til å bli glemt, da det er en umulighet. Vi må fortsatt ha lover om æreskrenkelser, spredning av falske rykter, trusler og oppfordring til kriminalitet etc. Men i stor grad må vi som individer selv lære oss å manøvrere i en global, overvåket verden.
Dette betyr at vi må tenke over hva vi skriver og legger ut i sosiale medier. Før du trykker publiser eller send, husk at det du publiserer aldri vil forsvinne og alltid kan brukes mot deg. Trenger du virkelig å sende det nakenbildet?
Aller viktigst: Vi må oppdra våre barn slik at de kan takle den nye virkeligheten. Det innebærer selvsagt å lære de om sosiale medier og hvordan de fungerer, slik at de selv klarer å vurdere hva som egner seg for publisering.
Men det handler også om å lære barna at man trenger «hard hud» og ikke lar seg krenke av alt mulig. Det er tross alt fortsatt slik at vi ikke får fysiske skader av å bli kalt idiot eller det som verre er.
Når det er sagt: Jeg er virkelig glad for at min ungdomstid var ferdig lenge før Google og Facebook.