Den klassiske folkevittigheten om hvordan man ser på vold i det «venstreradikale» partiet SV, handler om to SV-ere som kommer gående langs en vei da de finner en sterkt forslått og blødende mann liggende nærmest livløs i veigrøfta.
Da sier den ene SV-eren til den andre: «Den som har gjort dette, trenger hjelp».
Man kan jo le av historien med all sin groteske mangel på medfølelse og si at den er et forsøk på å være vittig på bekostning av virkelighetsforståelsen på den politiske venstresida. Historien er jo en karikatur, og en karikatur er en forvridd og vittig utgave av virkeligheten der realitetene spisses til slik at de framstår i groteske og uproporsjonale former. SV framstår jo som partiet for de empatiske – menneskene med medfølelse som kjemper for de svake. Likevel, kan det tenkes at det bak denne empatien finnes en grotesk virkelighetsforståelse som ikke er en vits, men som er en tung og dominerende realitet?
Som langvarig observatør av det norske samfunnet er det ikke vanskelig å slutte seg til at partiet SV, med sitt politiske omland, er det partiet som heftigst trykker en postmoderne virkelighetsorientering til sitt empatiske bryst. Og et av postulatene i denne virkelighetsorienteringen er at ord skaper virkelighet, ja ord skaper makt, «Språk er makt», som det så «viselig» stod i Pax-boka til sosialpsykologen Tolv Mikkel Blakar som første gang kom ut i 1973, i postmodernismens barndom, og som ble kjærlig omfavnet av den politiske venstresiden.
Forholdet mellom språk og den materielle/utenomspråklige virkeligheten, er noe som har vært emne og problem i europeisk filosofi i mer enn 2000 år, og dette forholdet har vært gjenstand for skarpsindige, filosofiske analyser gjennom tidene. Men det var nok først Hegel som viste hvordan språket og tingene gjensidig konstituerer den menneskelige forståelsen, altså hvordan denne gjensidige konstitueringen danner en spesifikk menneskelig forståelse, dvs. hvordan og hvorfor vi begriper virkeligheten gjennom språket.
Språk er altså en betingelse for å forstå, språket er den nødvendige abstraksjonen som kreves for at vi skal begripe den verden vi lever i. Tingene og fenomenene «kommer før språket», men det er vår konstituering av dem gjennom språket som setter oss i stand til å forstå dem. Filosofiske forsøk på å redusere språket til noen annet enn det er, for eksempel å redusere språket til logikk, ved å gi språket et logisk eller matematisk grunnlag og form, har vist seg å være håpløse prosjekter.
Les også: Lokalavis i Vesterålen med nyheter på arabisk
Språket kommer altså også «før» matematikken og logikken. Man kan derfor ikke si at språket kan kokes ned til elementære logiske og matematiske former eller uttrykk, men at språket er det som konstituerer logikk og matematikk vitenskap overhodet. Uten språk, ingen matematikk, ingen logikk og ingen vitenskap.
Wittgenstein kom fram til at filosofi egentlig ikke kan være noe annet enn refleksjoner over språket, over språkbruk. Derfor bør kanskje filosofien parkeres og la vitenskapen ta seg av det vi kaller kunnskap. Slett ingen dum konklusjon når man tenker på hva språk er for noe og til at vitenskapen har brakt mennesket revolusjonerende innsikter og vært grunnlaget for den teknologiske utviklingen som har ført fram til det moderne samfunnet. Det kan man neppe «beskylde» filosofien for.
Postmoderne indoktrinering
Men til tross for Wittgensteins råd – filosofene og filosofien har likevel ikke gitt seg, den filosofiske kverna maler videre. Forklaringen på det kan være at det er visse spørsmål det ikke finnes entydige svar på og som derfor dukker opp igjen og igjen i ulike skikkelser.
En slik dreining på den filosofiske «evighetsskruen» er postmodernismen og dens avleiringer i moderne, venstreradikal politikk. Det som, enkelt sagt, preger postmodernismen og vår tid, er forsøkene på å «frigjøre» språket fra de «gamle» tingene, fra fenomenene, fra den «gamle» virkeligheten for å skape en ny virkelighet, dvs. la nye ord og begreper skape en virkelighet som kan erstatte gamle og undertrykkende realiteter.
Mens tingene og menneskelige egenskaper og fenomener i stor grad er underlagt naturvitenskapelige lover, og dermed ikke så lett lar seg manipulere av menneskelig fornuft og praksis, er språket mer føyelig og manipulerbart, særlig om man kan bruke den menneske-indoktrinerende kapasiteten som den moderne staten har. Og det kan være fruktbart å ha den moderne, indoktrinerende staten som bakgrunn når man skal forklare framveksten, den positive mottakelsen og den posisjonen som den postmoderne filosofien har fått i de morderne, vestlige samfunnene.
Filosofisk sett har postmodernismen sin forankring i Frankrike der navn som Jean Baudrillard, Luce Iragay, Julia Kristeva, Jacques Lacan, Bruno Latour, Paul Virilio osv. er sentrale. Denne filosofiske retningen blir sett på som et opprør mot naturvitenskapens objektivitet, men tekstene til postmodernistene preges paradoksalt nok av begreper som er hentet fra naturvitenskapenes begreps-arsenal, noe som kanskje er et uttrykk for et savn av naturvitenskapens presisjon og lovmessigheter.
Postmodernistene ville kanskje med andre ord gjøre sine «fag» mer vitenskapelig ved å la sine utredninger preges av begreper med utgangspunkt i naturvitenskaper, som fysikk for eksempel (jfr. Alan Sokal & Jean Bricmont: «Fasionable nonsense», New York 1998).
Les også: Asylpolitikken: 40 år med liberalisering og 1,1 million i folkevekst
Politisk korrekthet
Med sin betoning av den språklige virkeligheten og tekstens betydning er det ikke merkelig at tidens politisk korrekthet, med sin forankring i postmodernismen, tar språket i bruk som virkelighetsmanipulering. At tekstanalyser er blitt svært sentrale innenfor fag som sosiologi og kjønnsforskning, er på denne bakgrunnen ingen overraskelse. Heller ikke kravet om å fjerne materielle, historiske referanser fra universiteter og på offentlige plasser i USA, der man tar bort statuer av gamle «helter» som ut fra dagens politiske standarder blir definert som rasister og fascister.
Parallelt med denne fjerningen av materielle, historiske spor, går kravet om at visse ord, tekstpassasjer og beskrivelser skal fjernes fra undervisningen i fag som historie og litteratur. Men kravene kan også innebære at man vil ha med nye begreper inn i fag der disse begrepene ikke har hatt noen plass før. Det gjelder for eksempel «bærekraftig utvikling», som i forslaget til nye læreplaner i den norske skolen, skal inn i matematikkundervisningen.
Sensur
Protestene og motstanden ved vestlige universiteter vokser mot dem som bruker tradisjonelle og politisk ukorrekte ord, begreper og beskrivelser i sin undervisning. Slike folk skal ikke ha lov til å undervise, uttale seg eller holde offentlige foredrag, for tilhørerne kan bli traumatiserte og ta skade av erfaringer og informasjon som ikke passer inn i deres virkelighetsforståelse.
Vår tids kanskje viktigste informasjonsformidler, Internett, går heller ikke fri av den stadig voksende sensuren av de delene av virkeligheten som den rådende, politisk korrekte makten definerer som umoralsk, diskriminerende og undertrykkende. De store nettaktørene som Facebook, Google og Youtube, er allerede i gang med en massiv overvåking sine nett-tjenester der målet er å luke vekk og hindre politisk ukorrekte meninger i å få plass på deres nettsider.
Også myndighetene i USA, EU og i Norge er med på dette storstilte arbeidet som skal hindre at bestemte meninger og ytringer får plass på nettet. Dagens totalitære, politisk korrekte regimer i den vestlige verden bruker ikke utryddelsesleire, fengsler, tvangstrøyer og nakkeskudd for å skape en lydig og servil befolkning, de bruker språket og sensur av det de politiske og kulturelle elitene oppfatter som ubehagelige, diskriminerende meninger og historiske fakta.
Angrep på «normaliteten»
Språkets betydning og språkets makt som politisk, manipulerende redskap øker helt naturlig i samfunn der det største produksjonsområdet er blitt administrative vedtak, tekster, ord og meninger i vid forstand. Men også i det postmoderne, politisk korrekte samfunnet er det den materielle vareproduksjonen som danner den økonomiske, basisen, selv om den bare sysselsetter en minoritet av befolkningen.
Og den materielle produksjonens fabrikker og verksteder er i de vestlige, postmoderne samfunnene så effektivisert og automatisert at de tar liten plass. De er dessuten skjult i et hav av administrasjonsbygg og privatboliger, men også skjult fordi store deler av den materielle produksjonen er lagt til utlandet (Kina, f.eks).
Samtidens mennesker vokser altså opp i samfunn der det virker som om tingene skaper seg selv og at ord skaper virkelighet. Da er det ikke det minste merkelig at politikerne og de kulturelle elitene i slike samfunn operer i en slags liksomverden, der det ikke er materialiteten som teller, men ordene, ordenes autonomi og ordenes innvirkning på virkeligheten.
Det som kalles skravleklassen og denne klassens enestående posisjon i de vestlige samfunnene, som er avskjermet fra den materielle produksjonens verden, er en helt naturlig følge av denne utviklingen.
Men den mytologien som disse gruppene og deres allierte utvikler, omfatter langt fra det naturlige. Denne mytologien er i stor grad uavhengig av det som før ble oppfattet som naturlig eller normalt, og disse gruppenes mål er også å transcendere det som er naturlig.
Eksemplene på det er legio (særlig innenfor moderne kunst). Her skal bare nevnes ett fra den sosiale verdenen, nemlig menn som mener de er kvinner og kvinner som mener de er menn, såkalte transpersoner, som vil at verden skal bøye seg for deres definisjon av seg selv og at såkalte objektive kriterier ikke gjelder for kjønn.
Mannlige transpersoner som mener de er kvinner, vil naturlig nok kreve å få bruke kvinne-toalettene på offentlige steder, og nektes de det, er det diskriminering og menneskerettsstridig. Slik oppløses det gamle samfunnets begreper og referanser, og vi får et samfunn der identitetene flyter, om ikke fritt, så i hvert fall ganske fritt. Og da skal vi kunne velge oss en identitet uten å bli plaget av juridiske og biologiske begrensninger, eller av annet som er «naturlig, objektivt eller normalt».
Sammen med «språkliggjøringen» av virkeligheten, der tingene ikke skal nevnes ved sine «rette navn», men få nye navn, er det en framherskende praksis i dagens postmoderne samfunn som understreker likhet og likeverd mellom menneskene (noe som i seg selv langt fra er kritikkverdig, men positivt). Ved siden av henvisning til menneskerettighetene søkes denne likheten ofte belagt og legitimert ved hjelp av historiske paralleller, og slike paralleller gjennomsyrer den offentlige debatten i de postmoderne/ politisk korrekte samfunnene.
Det finnes nærmest et utall av slike parallellføringer. For eksempel sammenligner de politiske korrekte dagens immigrasjon til Europa med emigrasjonen fra Europa til USA i sin tid. Eller de parallellfører dagens situasjonen for palestinerne i Midt-Østen med jødenes situasjon i Tyskland på slutten av 1930-tallet og under krigen, eller med situasjonen til den svarte befolkningen i Sør-Afrika under apartheid-regimet.
Eller man sammenligner Det muslimske broderskapet med Haugianer-bevegelsen i Norge på 1800-tallet, eller hijab med de tørklærne bondekonene i Norge brukte i fjøset og på slåttemarka i gamle dager. Slike parallellføringer er også blitt et viktig instrument i den politisk korrekte argumentasjonen for at islam skal få «sin rettmessige plass» i Europa.
Barn som har det vondt
At bestemte ord konstituerer en bestemt måte å oppfatte virkeligheten på, har nærmest gått fra å være et postulat til å bli en vitenskapelig sannhet hos den politisk korrekte eliten i Norge (men også hos opponenter til den politiske korektheten). Det er en argument-strategi og en forståelse som med størst iver og begjær forvaltes av partiet SV og dette partiets politiske nærområder, som Ap, Rødt, MPDG og KrF, men den strekker seg ut og favner i mer eller mindre grad hele den norske partiverdenen og det norske samfunnet.
Ved å gi tingene nye navn, endres våre forestillinger om tingene, fenomenene, ja, kanskje endog tingene selv. Det også en slik forståelse som så ut til å ligge å bak da byråd for oppvekst og kunnskap i Oslo, Inga Marte Thorkildsen (SV), for en tid siden gikk ut og ville ha seg frabedt at politiet bruker ord som mistenkt og gjerningsperson når de søker etter barn og ungdom som begår vold i Oslo-skolene. Hun påpekte at bruk av slike ord, i tillegg til at politiet er uniformert og bevæpnet når de rykker ut mot skolevold, skremmer vannet av både unger, foreldre og ansatte i skolen, slik at ting kommer ut av kontroll. Det er altså politiets framferd og begreper som forårsaker denne kontrolloppløsningen, sa Thorkildsen.
Les også: Lokaljournalistikk: – En demokratisk fallitt
Thorkildsens oppfatning av skolevolden i Oslo plasserer sympatien hos dem som begår volden. Det er altså ikke den som halvt ihjel-slått «ligger i grøfta» som bør ha vår sympati og medfølelse, men den som har sørget for at noen havnet blodig og forslått i veikanten. Og Thorkildsen sier også noe om hva som, ifølge henne, er årsaken til at volden oppstår:
«Jeg er dypt bekymra over at det er barn i våre skoler som har det så vanskelig at de går løs på andre barn og voksne, og at vi ikke klarer å hjelpe dem. Vi må finne nye måter å gjøre dette på, og ikke minst snakke med barna sjøl for å finne ut hva som skjer og hvorfor ting noen ganger går helt over styr. Disse barna har det veldig ondt, det må vi ikke glemme».
Thorkildsens teori er at det å ha det vondt, skaper vold, det er de som lider, som begår vold. Det kan nok gjelde i noen situasjoner, men å gjøre dette til en allmenn regel eller teori, er mer enn tvilsomt. Mennesker som har det ondt, er ofte i så dårlig forfatning, mentalt og fysisk, at de ikke tenker på vold, langt mindre begår vold.
Vold begås ofte fordi noen bruker vold som et middel til å oppnå fordeler, til å få makt over andre individer – de ser seg med andre ord tjent med å bruke vold fordi det skaper fordeler og gevinst. Og noen liker rett og slett å begå vold for å ydmyke og tyne andre mennesker.
De som bruker vold, er de som har styrke til det, og som vet hvor de står i forhold til mulige ofre. Tanken om at det er voldsutøverne som er de egentlige ofrene i voldssaker, ser ut til å være hentet fra venstreradikal kriminologi der en person som Thomas Mathiesen har vært sentral i Norge. Ifølge en slik forståelse blir folk blir kriminelle og voldelige fordi de er ofre for økonomisk og sosial urettferdighet. Den kriminelle blir en slags versjon av Michael Kolhaas hos den tyske dramatikeren Heinrich von Kleist, som går til kamp for å gjøre opp for den urettferdighet som er begått mot ham, og som ender i statens galge.
Folk som Thorkildsen lever i stor grad i ordenes verden, i en verden der vold og drap og annen elendighet skyldes at folk er ulykkelige og undertrykket. Dette er også på mange måter en idealistisk verden der man søker enkle forklaringer og svar på en heller komplisert virkelighet, og der den idealistiske litteraturen ofte er skrevet av folk som er politisk likesinnede.
De deler samme ideologi og har skaffet seg posisjoner i et samfunn og et system der deres forståelse og teorier har fått stor gjennomslagskraft. Derfor kan de ganske så suverent hevde at de er alene om å representere humaniteten, og derfor kan de ganske uanfektet leve videre uten å bry seg så særlig om realitetene «der ute».
Det er ikke uten grunn at Thorbjørn Egners «Dyrene i Hakkebakkskogen» er det viktigste ideologiske skriftstykket i moderne, norsk historie, i en verden der aktørene er så pasifiserte at til og med reven blir vegetarianer.
Skalk lukene mot Jagland
Folk som Thorkildsen vil ikke godta en virkelighet der det finnes mennesker som ser seg tjent med å bruke vold for å oppnå sine mål og hensikter. I Thorkildsens verden er alle mennesker gode på bunnen. Det de ser bort fra, er at det å være kriminell eller voldelig kan være et resultat av rasjonell tenkning og valg for å oppnå fordeler, penger og status. Den kriminelle kan være god mot sine egne, men ikke god «på bunnen», fordi der kan det ikke finnes noen «godhet». «Godhet» her vil kunne åpne opp for loven og ruinere den kriminelles liv.
Thorkildsen vil altså ikke at politiet skulle bruke betegnelsene mistenkt og gjerningsperson i skolevoldsaken i Oslo. Det er venstresiden som er de mest «kreative» når det gjelder å finne nye ord og betegnelser til erstatning for gamle og «repressive» betegnelser. Men pussig nok har ikke Thorkildsen foreslått hva som skal erstatte «mistenkt» og «gjerningsperson».
Det intellektuelle miljøet som hun sokner til, er stort, ja så stort at det omfatter det meste av kongeriket, så man skal ikke se bort fra at hun får hjelp med å finne på mulige avløsningsord. Den verbale oppfinnsomheten er som kjent velutviklet i venstreradikale kretser.
Men som tidligere sagt, Thorkildsen behøver ikke å søke innenfor sitt eget parti for å finne venner i ånden. En av Norges mest postmoderne og politisk korrekte politikere er tidligere statsminister Thorbjørn Jagland. Da Trygve Bratteli (tidligere statsminister for Ap) på 1970-tallet hørte at Jagland var en stigende stjerne i partiet, sa han: «Hvis han der får noen makt i dette partiet, skalker jeg alle luker» (Fra Hans Olav Lahlums biografi om Haakon Lie).
Jagland er i dag leder av Europarådet og er en mann som ikke sjelden lar sin stemme høres og penn ses i norske medier. I mars 2016 skrev han en kronikk i Dagbladet etter at Den islamske staten hadde påtatt seg ansvaret for å ha drept 35 mennesker i Brussel. Jaglands hovedbudskap var at islamismen ikke måtte kritiseres. Det som var skjedd i Belgia, viste, ifølge Jagland, at «vi er konfrontert med mange ulykkelige mennesker».
Historiker Terje Tvedt skrev noen dager senere et kronikksvar i avisen (det eneste svaret?) der han påpekte at i Jaglands verden finnes det ikke arrogante og seiersikre islamister som er villig til å ofre sine og andres liv for et teokratisk diktatur. De er bare ulykkelig mennesker som, av grunner vi ikke skjønner, blir radikalisert. «Det bildet som Jaglands tekst tegner, er en verden hvor islamismen er uten historie, og hvor terroristene er de som føler seg som tapere og er stilt utenfor. Eller med andre ord: Det er de ikke-muslimske europeere som tildeles ansvaret for de ulykkelige terroristene. Og det er majoritetsbefolkningen han kritiserer for å trekke farlige skiller mellom oss og dem og ikke islamistene – til tross for at det er de som deler verden i to: islams hus mot krigens hus», skrev Tvedt i sitt tilsvar, der han også påpekte at Jagland ikke er alene, men er påvirket av tunge idéhistoriske tradisjoner.
Nei, verken Jagland eller Thorkildsen er alene, de har mer eller mindre en hel nasjons forståelse bak seg. Det er jo også grunnen til at så å si ingen tar til gjenmæle mot dem. Og til tross for undertegnendes advarsel mot uvederheftige, historiske, kulturelle og sosiale paralleller, er det fristende å peke på at det ikke er lange veien fra Jaglands ulykkelige, islamske terrorister til Thorkildsens voldelige skolebarn, «som har det veldig vondt».
SKJULER REALITETENE
En bra leveregel er å ta folks ord og handling i beste mening. Og det er neppe grunnlag for å betvile at byråd Inga Marte Thorkildsen’s utspill i samband med volden i Oslo-skolene, har gode intensjoner. Hun har også et poeng hvis hun hevder at nye ord og begreper som erstatter såkalte belastede ord og begreper, i en viss grad kan endre våre forestillinger om personer, grupper og fenomener. Dette er en teknikk som diktaturer og totalitære regimer i vår nære fortid har benyttet seg av, med stort hell til sine tider, og som er godt beskrevet i George Orwells «1984». Men det er grenser for hvor langt man kan strekke våre forestillinger om saker og ting og fenomener, i hvert fall i et fritt og demokratisk samfunn. Fysiske, biologiske, kjemiske, kulturelle, økonomiske, sosiale realiteter osv. har sine spesifikke trekk som det er umulig å se bort fra hvis man ikke ønsker å lyge seg vekk fra realitetene. Thorkildsen mener tydeligvis at språk og ord skaper virkelighet, at betegnelser definerer og kan stigmatisere. Men det blir problematisk når man tyr til nyord og eufemismer for å skjule nøkterne og saklige realiteter for å unngå ord og begreper som sier noe vesentlig om en situasjon. Det man da gjør, er å tilsløre virkeligheten, skjule viktige og symptomatiske sider ved en sak. Det er ikke å anbefale, i hvert fall ikke i politikken, der kravet om åpenhet og transparens bør være overordnet, fordi realitetstilsløring i politikken berører hele samfunn og ikke bare noen få enkeltindivider.
Og det er dette som er den vektigste kritikken mot den postmoderne, politiske korrektheten. Ved sine begrepssjongleringer, nyord, eufemismer og inkongruente paralleller driver de med en virkelighetsforvrøvling som fører den offentlige debatten, politikken og samfunnet på avveie. I et samfunn som det norske, der den politisk korrektheten er den rådende, er en slik praksis og forståelse direkte farlig og samfunnsoppløsende. I dette samfunnet har den politiske korrektheten gjennom mediene, gjennom forvaltingen, gjennom politikken, undervisningssystemet og kultursektoren fått en slik makt, at det knapt finnes motstemmer. De få motstemmene som finnes, er henvist til små nettsteder som den politiske og kulturelle eliten forsøker å stanse på ulike måter. Det siste middelet de har tatt i bruk, er statssubsidierte teaterforestillinger. Men det å påpeke det kritikkverdige ved dette forholdet, blir med typisk politisk korrekte betegnelser og begrepsbruk, stemplet som angrep på ytringsfriheten og som rasisme. På denne måten greier de politiske korrekte å underslå at det er de selv som bekjemper meningsmangfold og ytringsfrihet, og at det er de selv som representerer udemokratiske og totalitære krefter. Hjulpet av en konform opinion greier altså ei teatergruppe å snu virkeligheten på hodet, mens de samtidig anklager sine kritikere for å være et hinder for ytringsfriheten.