Frank Rossavik skriver mye rart, nå sist som sikkerhetspolitisk ekspert.
I en artikkel i Aftenposten 10.4. mener han å slå fast at NATO ikke trygger freden og at USA ikke vil komme Europa til unnsetning dersom vi skulle trenge det.
Artikkelen er brygget rundt et tenkt scenario om hva som ville skje dersom Russland for eksempel gikk inn i Latvia. Alt kan selvsagt skje når vi snakker om noe så spekulativt som fremtiden. Bare spåkoner kjenner den. Og det finnes ingen garanti for at solidariteten i NATO er 100 prosent til enhver tid og i enhver situasjon. Men det er ikke vanskelig å være enig i Haaland Matlarys kommentar 17.4. om at Rossaviks analyse er «amatørmessig», «svært lettvint» og ikke henger på greip.
Så la oss ikke bruke mer tid på Rossaviks sikkerhetspolitiske spekulasjoner. Det er faktisk mer interessant se nærmere på hva det er som får det til å gå så fullstendig i ball for Rossavik. Som så ofte i hans skriverier er det Donald Trump.
– Det umiddelbare problemet er president Donald Trumps «America first», hans svinsing for Putin og rare uttalelser om NATO, skriver Rossavik.
Les også: Norske USA-hatere
Han viser videre til at «Trump liker Russlands totalitære og nasjonalkonservative regime.» Og at «russerne står jo i ledtog med deler av Europas autoritære ytre høyre-partier.»
Det er dette nivået den sikkerhetspolitiske analysen til Rossavik ligger på. Trump-skylappene skygger nok en gang både for fakta og analyse i Rossaviks merkelige forestillingsverden. Dermed blir konklusjonene deretter.
For det første, amerikansk isolasjonisme er ikke noe nytt, men en konfliktlinje som går igjen i amerikansk utenrikspolitikk mer enn hundre år tilbake i tid og lenge før Trump ble noe aktuelt navn i amerikansk politikk.
For det andre, det Rossavik kaller «svinsing for Putin», bygger på det demokratiske partiets og den liberale pressens falske narrativ om påstått samarbeid mellom Trump og russerne i valgkampen. Det er en beskyldning Mueller-rapporten omsider og nå så til de grader har parkert for godt og som nå slår tilbake både på demokratene og på media, inklusive slike som Rossavik, med full tyngde, men samtidig noe som Rossavik & Co. søker å forbigå i all stillhet.
For det tredje, om Rossavik mener at Trumps uttalelser om at de europeiske NATO-landene selv må være med å dekke sin andel av NATOs utgifter er «rare», kan det opplyses at byrdefordelingen har vært et stridstema i NATO i over 30 år og er noe mange vil hevde ikke er så merkelig all den tid USA dekker nesten 3/4 av utgiftene i NATO.
Les også: USA samler sine (siste?) krefter
For det fjerde, Rossaviks påstander om at «Trump liker Russlands totalitære og nasjonalkonservative regime» og at «russerne står jo i ledtog med deler av Europas autoritære og ytre-høyrepartier» representerer en sammensauset rød- og brunbeising som vi må tilbake til McCarthyismen på 50-tallet for å finne maken til. Det sier ikke så lite om det journalistiske lavmålet Aftenpostens kommentatorer er sunket ned til.
For å forstå bakgrunnen kan det være nyttig å gjøre oppmerksom på at denne typen journalistikk som Rossavik & Co. representerer er et ledd i en mer eller mindre uttalt felles agenda som amerikanske og internasjonale mainstream media har etablert for å ta rotta på Trump ved å for enhver pris unngå å bidra til at hans presidentskap normaliseres. I bestrebelsene på å ta Trump er alle midler tillatt.
At de med denne abnorme journalistikken samtidig har kastet all presseetikk over bord er de åpenbart mindre opptatt av. De som taper på dette er leserne. Ikke så rart da at de rømmer i hopetall fra etablerte media til de nye media. Dårlig journalistikk er det bare media selv som taper på.