Vi nærmer oss påskehøytiden og Jesu lidelse og død på korset. For kristne over hele verden anses dette mordet og Jesus gjenoppstandelse som selve frelsesgjerningen som skal redde hver den som tro fra fortapelsen.
Selv har jeg ofte undret meg om flere aspekter ved dette grusomme drapet. Var virkelig Gud involvert i planleggingen av korsfestelsen? Hva da med hans eget bud, du skal ikke drepe? Om Gud var medarrangør til at Jesus skulle korsfestet, da har han jo bidratt til å gjøre de som utførte drapet og hang Jesus opp på korset til drapsmenn? Og Gud må jo da sies også å ha vært medvirkende til at Jesus ble drept. Er det noen ganger riktig å drepe og noen ganger galt. Står Gud for relativisme i forhold til sine egne bud?
Korsfestelsen – verdenshistoriens mest brutale og nedrige avlivningsmetode.
De som tror på den tradisjonelle kristendommen, hevder at korsfestelsen av Jesus var den ultimate frelsergjerningen, en kjærlighetsgjerning for hele menneskeheten. For en som liker å kalle en spade en spade, er det veldig vanskelig å få øye på kjærligheten i denne grufulle hendelsen. Jeg mener, korsfestelsen må vel anses som kanskje verdenshistoriens aller mest brutale og nedrige avlivingsmetode. Hvilken kjærlighet kan ligge bak dette mordplottet? Guds kjærlighet til Jesus? Men Jesus var jo Gud selv, sier de kristne, så han ofret i realiteten seg selv. Hmm, da var altså korsfestelsen et selvmord?
Enda mer besynderlig. Gud begikk selvmord i den nye pakt med menneskene for å rense dem for den synd som gjorde at Gud ikke kunne vedkjenne seg dem?
Var det grusomme mordet på Jesus det eneste Gud kunne komme på?
Nei, det var Jesu (Guds) kjærlighet til menneskene som gjorde at Jesus måtte korsfestes, sier man. Jesus ofret seg frivillig for å redde oss. Og det er jo helt riktig at det må kalles en kjærlighetsgjerning når et menneske ofrer sitt liv ved å redde andre, f eks ved å svømme ut og redde en som holder på å drukne, men selv mister livet. Da skjønner vi alle at det ligger en kjærlighet bak.
Les også: Jesus – slik jeg tror han var
Men det er jo ikke drukningen som er så kjærlig, det er det at man redder et annet liv. Men var det virkelig noen som var i fare da Jesus ble hengt opp på korset og måtte henge der i timevis for å lide en langsom, smertefull død? Reddet han noen som var i akutt livsfare? Vel, de kristne påstår jo at hele menneskeheten var i stor livsfare fordi Gud ikke lenger kunne utholde våre synder. Så Gud, som har så stor kjærlighet for menneskene, han var villig til å få sin sønn myrdet? Han fant virkelig ikke noen annen måte å redde oss på? Eneste løsningen var at Jesus måtte dø?
Hvorfor kunne ikke bare Jesus få dø av alderdom og så stå opp fra de døde?
Det er fryktelig vanskelig å forbinde en korsfestelse med en selvoppofrende redningsdåd. Kan døden medføre kjærligheten. Nei, det er ikke døden som fører til kjærligheten, det er oppstandelsen som fører til kjærligheten, får man høre. Men dersom døden ikke er noe poeng i denne historien, hvorfor kunne ikke da Gud bare vente til Jesus døde av alderdom, for deretter å stå opp fra de døde og således reddet menneskeheten fra undergangen? Ja, se det må vel være det store tusenkroners spørsmålet. Dersom Gud kun trengte at Jesus sto opp fra de døde, men overhodet ikke hadde bruk for selve ofringen av Jesus, så kunne jo Jesus få leve i fred og så dø som en gammel mann? Kan noen svare på det? Hvorfor var det så nødvendig å påføre den stakkars mannen Jesus all denne forferdelige lidelsen?
Det maktfulle rådet av skriftlærde fryktet å miste sin makt.
Her tror jeg den offisielle kristendommen fullstendig mangler svar. Det synes helt åpenbart at i dette dogmet så spiller lidelse og død en stor rolle. Det er nesten så de kristne gjennom historien har hengitt seg til en form for makaber dyrkelse av mishandlingen og mordet på en stakkars uskyldig mann. Sannsynligvis døde Jesus av helt andre grunner. Det maktfulle jødiske presteskapet så åpenbart Jesus som en stor trussel for deres egen makt.
Les også: Er uskyldens tid forbi for Norge?
Hadde Jesus fått lov til å holde på med sin forkynnelse og samle stadig flere tilhengere, er sjansen stor for at hele presteskapet ville blitt veltet og fratatt sin makt. Det ville de selvsagt ikke tillate, og dermed så de bare en eneste utvei for å forhindre det: Jesus måtte likvideres. Og da det gikk så mange rykter om at Jesus ville gjenoppstå fra de døde, sørget en av rådets medlemmer for å få Jesus gravlagt på et sted han hadde full kontroll over liket: I sin egen hage i den steinhulen som etter planen en dag skulle bli hans eget gravsted.
Disse hendelsene forteller også evangeliene om. Josef av Arimatæa het mannen som klarte å innbille Jesu disipler at han ville passe på den døde Jesus av godhet. Men i nattens mulm og mørke, stjal han den døde Jesus sitt legeme og gravde det ned i en fjern del av sin store hage. Og da Maria Magdalena og noen av disiplene kom for å se til den døde Jesus, så fant de graven tom. Ikke fordi Jesus hadde stått opp fra de døde, men fordi liket var stjålet! Og det ble aldri funnet igjen! Og slik oppsto den falske historien om Jesu oppstandelse i sitt fysiske legeme.
Jesus viste seg for disiplene i sitt åndelige, udødelig legeme.
Men viste ikke Jesus seg for disiplene, da, slik han hadde lovet? Jo, for å styrke sine tilhengere, som var nedbrutt av sorg og oppgitthet, viste Jesus seg i sitt åndelige legeme, den udødelige delen av oss, som lever videre etter døde, for å gi dem styrke til å fortsette å bre Jesu budskap om den kjærlige Gud, som elsker alle like høyt, og som alle kan be til fra hjertet. Slik fortelles det i den kilden jeg tidligere har fortalt om i tidligere artikler, Vandre mot Lyset!
Den skriflærde Saul av Tarsus – Paulus – diktet opp soningslæren.
Men hvordan i all verden oppsto soningslæren og troen på at menneskeheten ble frelst ved Jesus død og oppstandelse? Til det vil jeg svare: Er det ikke forunderlig hvor utrolig stor likhet det er mellom de gamle jødenes hyppige dyreofringer og troen på at Jesus også var et offer til Gud? Det ligger snublende nær å anta at en av de jødiske skriftlærde, som etter hvert skjønte hvor grufullt rådet hadde opptrådt overfor Jesus, og egenmektig redefinerte hendelsene slik at de kom langt bedre ut for de skriftlærde. Og denne mannen het Paulus. En jødisk skriftlærd som startet sin karriere med å bekjempe og utrydde de kristne, men som etter hvert ble betatt av Jesu vakre kjærlighetslære og selv begynte å grunne på hva som kunne være den dypere mening med Jesu død. Og slik skapte Paulus troen på at Jesus døde for våre synder.
Ingenting ved Gud kan forstås ved å tenke logisk, sies de kristne ofte. Jeg tro det er motsatt. Det at et religiøst dogme fremstår som fullstendig ulogisk for et vanlig tenkende mennesket, er det aller beste bevis for at Gud neppe har hatt noe med det å gjøre. Det som kjennetegner det som stammer fra Gud, er en krystallklar og guddommelig logikk, så åpenbar at selv et barn vil forstå det.
God påske, alle sammen!