I en masteroppgave skriver en student ved NMBU i Ås om muslimske kvinners manglende bevegelsesfrihet på Grønland i Oslo.
Lars Kristian Stramrud leverte nylig sin masteroppgave om muslimske kvinners bruk av offentlige rom på Grønland i Oslo. Oppgaven er lagt ut i et blogginnlegg på Bybloggen, og illustrerer et bymiljø basert på reaksjonære og sjåvinistiske holdninger, der kvinners plass i det offentlige rom er sterkt begrenset.
I oppgaven, kalt «Grønland som et androsentrisk byrom», skriver Stramrud at det er stor forskjell på hvordan minoritetsmenn og minoritetskvinner oppfører seg i byrommet på Grønland.
Først og fremst er det, ifølge Stramruds observasjoner, langt færre kvinner enn menn som oppholder seg i Urtehagen og Motzfeldts gate. Kun én av de ti personene som brukte rommet som sosial arena under Stramruds undersøkelser var kvinne.
Les også: Oslo-barnehage arrangerte aktivitetsdag med hijab, islamsk bønn og resitering av Koranen
Kjønnsforskjeller blant minoriteter
Men det er ikke bare kvinnenes oppsiktsvekkende fravær i byrommet som skilte de to kjønnene. Også kjønnenes bevegelsesmønster i byrommet så svært ulikt ut.
– Det var også tydelige kjønnsforskjeller på hvordan de offentlig rommene brukes på tvers av kultur og kjønn: Muslimske kvinner — identifisert ut i fra religiøse plagg som hijab, niqab eller chador — hadde et annet bevegelsesmønster enn menn, hvor kvinnene i all hovedsak beveget seg gjennom gatene i det som så ut som hverdagslige ærend med handleposer, trillevogn eller barnevogn. De gikk aldri alene – enten i selskap med en mann eller to-tre andre kvinner. Når de kom ut av en butikk strenet de målbevisst videre til det som så ut som neste ærend, og slik begrenset bevegelsene i byen seg, skriver Stramrud i oppgaven.
Minoritetsmennenes bevegelser derimot, var i større grad preget av spontanitet og at de oppholdt seg i rommet, der de møtte tilfeldige bekjente, og bedrev «sosiale, stasjonære aktiviteter». De muslimske minoritetsmennene benytter altså byrommet som en egen sosial arena i seg selv, mens kvinnene relaterer mer til det offentlige rom på Grønland som noe de raskt må ta seg gjennom.
Mønster
Stramrud har fremstilt de to kjønnenes bevegelsesmønster på et kartutsnitt av området Urtehagen og Motzfeldts gate, og har funnet at mennene beveget seg mer på kryss og tvers av gateløpet, der de gjerne stoppet opp, snakket litt med noen og spaserte videre.
– Rommene var deres, og det hele så ut til å bunne i en slags romlig komfort, skriver Stramrud i oppgaven.
Kvinnenes mønster går derimot i rette linjer direkte fra den ene forretningen til den neste.
Segregering
Stramrud ser det som negativt at det finnes møteplasser for minoritetsmenn, men ikke for minoritetskvinner, snarere enn å problematisere selve kjønnssegregeringen, dette med at kvinner og menn ikke kan oppholde seg sammen, som i vestlige kulturer.
Under Stramruds intervjuer av muslimske kvinner bosatt på Grønland, ble andelen menn i gatebildet trukket frem som begrensende for deres eget bruk av byrommet. Et gjennomgående funn var at kvinnene trakk mot andre bydeler når de skulle være sosiale, gjerne på vestkanten.
Les også: Holmliainitiativet trekker for gardinene så menn ikke skal se kvinner trene
Religiøse plagg
Stramrud påpeker at en studie fra 2016, av Miles & Johnson i New York, indikerte at for muslimske kvinner er antallet kvinner med religiøse plagg avgjørende for om det er legitimt å oppholde seg i byrommet eller ikke.
– Samtidig bunner idealet om likestilling i offentlig rom i noen grunnleggende samfunnsmessige verdier som kanskje til en viss grad er uforenlige med noen kulturers forhold til offentlig rom. Da kan man spørre seg om til hvilken grad vestlige verdier skal settes til side for å imøtekomme andre kulturer? Hvor lenge skal man vente på at kulturforskjellene viskes ut? Og hvilke verdier går offentlig rom og muslimske kvinner glipp av mens man neglisjerer problemet? spør Stramrud avslutningsvis i oppgaven.
Kritiserer Resett
Stramrud selv er kritisk til Resetts dekning av hans oppgave. Han mener at dette slett ikke dreier seg om muslimske kvinners bevegelsesfrihet.
«Dere skriver i tittelen at jeg har skrevet master om muslimske kvinners manglende bevegelsesfrihet. Det er feil. Jeg har skrevet om offentlige rom på Grønland, og et av funnene var forskjeller i bevegelsesmønster hos kvinner og menn, og deriblant muslimske kvinner. Det er dessuten en master om et meget geografisk avgrenset område, og som beskriver et helt stedsspesifikt fenomen som ikke kan generaliseres slik dere gjør i innlegget deres. «Muslimske kvinner» er langt flere og mer omfattende enn dette og disse, og muslimske kvinner som helhet har jeg ikke forsket på.
Videre er «manglende bevegelsesfrihet» noe dere i Resett har sluttet dere til, og konkludert med, og noe som dere må ta på deres kappe. Det er uansvarlig å skrive at jeg har skrevet master om dette, all den tid jeg har brukt på denne masteren og faktisk ikke skrevet dette.
Videre bruker dere et sitat i tittelen som tilsier at den som har skrevet masteren, jeg, uttaler dette, til Resett. Det er feil. Dere har sitert min masteroppgave fra et annet nettsted og bruker det i en politisk kampanje.
Det er også viktig for meg at dere gjennomgående skriver «, skriver Stramrud i oppgaven», og ikke «skriver Stramrud». Det er plagiat. Jeg har ikke uttalt eller skrevet dette til dere.
Jeg ønsker dessuten at dere bruker anførselstegn på mine sitater, før dere skriver at jeg skriver dette i min masteroppgave, og ikke at dere bruker sitatstrek. Det er misvisende. Det dere gjør, er å hente lange utdrag av tekst fra min forskning. Jeg har ikke uttalt det til dere.»
Resett står fritt til å benytte sitatstrek eller anførselstegn når vi siterer rapporter, oppgaver eller andre dokumenter.