I en masteroppgave fra NMBU skildres noe av årsaken til at den moderne, demokratiske og likestilte nasjonalstaten Norge ikke vil overleve om multikulturalismen raser videre.
[ihc-hide-content ihc_mb_type=»block» ihc_mb_who=»unreg,4″ ihc_mb_template=»3″ ]
Det er en urovekkende virkelighetsbeskrivelse Lars Kristian Stramrud har kommet frem til, etter undersøkelser av det offentlige byrommet på Grønland i Oslo. Det bærer vitne om en mørk fremtid i det stadig mer multikulturelle, norske samfunnet. En fremtid der kvinners plass i det offentlig rom begrenses.
Feminister og andre såkalte progressive liker å holde seg med fantasier og urealistiske forventninger til menneskers natur, og folk fra kulturer som ligger milevis fra den vestlige i synet på likestilling og det offentlige rom.
De som rammes hardest er selvsagt minoritetskvinnene, som på papiret skulle være frie fra det islamske patriarkatet når de lever i Norge. Enkelte innvandringsliberalere har også fått det for seg at det er derfor det har kommet så mange muslimer hit, fordi de vil ta til seg vår livsførsel, norsk likestilling og toleranse for homofile og frafalne. Det er vanskelig å finne ord for å beskrive en slik grenseløs naivitet og kunnskapsløshet om hvordan mennesker er.
Les også: Holmliainitiativet trekker for gardinene så menn ikke skal se kvinner trene
Kontroll
At innvandringen fra disse muslimske land har blitt så stor på så kort tid, har medført at de har klumpet seg sammen, slik folk gjør (like barn leker best er en sannhet bare de virkelighetsfjerne fornekter). Dette har i sin tur ledet til at kvinner som egentlig burde hatt frihet i Norge, faktisk lever under akkurat det samme undertrykkende regimet med sosial kontroll og ufrihet som de levde under i Pakistan og Somalia. Nå er det ikke sånn at det er noe bra med sosial kontroll og undertrykkelse i disse landene heller, men det er tross alt deres land. Vi rår ikke over dem. Vi rår over Norge, og vi skal da ikke ha det sånn hos oss.
De andre som rammes er faktisk vi norske og vestlige kvinner, som mange muslimer omtaler med skjellsordet kafir. Det er ikke bare minoritetskvinner som føler seg begrenset i områder der muslimske menn dominerer i gatebildet. Prøv å være en vestlig kvinne i sommervarmen en ettermiddag, på vandring rundt på Grønland, kanskje iført en fin kjole. Selv opplever jeg det både som svært ubehagelig, og kanskje til og med truende. Bare noen kvartaler unna, på Grünerløkka eller noen av områdene i Oslo indre øst som har kommet lengre i gentrifiseringsprossessen, er alt som normalt. Da er du i Vesten igjen. Business as usual.
Synlige kvinner
Nettopp fordi disse mennene ikke er vant til kvinner som tar plass, kan omgås begge kjønn og går i lette sommerklær når det er varmt, rett og slett fordi disse mennene ikke er vant til kvinner og kvinners kropper på samme måte som norske menn, blir dette så ubehagelig. Nedsettende kommentarer, trakassering og i ytterste konsekvens overgrep av vilt fremmede er noen av resultatene man får av å presse en så fjern og reaksjonær kultur på en moderne, opplyst og vestlig kultur.
Lars Kristian Stramrud synes det er urovekkende at det ikke finnes møteplasser bare for minoritetskvinner, fordi det medfører at minoritetskvinnene ikke tar plass. Det er feil ende å begynne i. Vi skal ikke jatte med islams kjønnsapartheid.
Vi må innse at det er dette multikulturen gjør med det norske samfunnet. Den tar oss tilbake i tid, enten man liker det eller ikke. I Paris finnes områder der det i praksis er forbudt med kvinner på kafé. I Sverige er det i mange områder helt utelukket for kvinner, uansett bakgrunn, å bevege seg utendørs etter mørkets frembrudd. Ikke fortell meg at dette var tilfelle i det gamle, homogene Sverige. Vi vet alle hva slags fantastisk trygt samfunn det har vært.
Les også: Norsk lokalavis forelsker seg i islam, og angriper skeptiske nordmenn
Fanger i egne hjem
Multikulturalismen burde være de norske feministenes verste fiende. Minoritetsfeministene vil være fanger i egne hjem, og utsettes for sosial kontroll og i praksis færre muligheter, og kvinner generelt vil være mer forhindret fra å bevege seg i nabolag i deres egne byer, kledd slik de vil være kledd. En ansamling av kulturer der det er kutyme at menn og kvinner har hver sin inngang, og der kvinner henvises til de bakre radene, vokser og vil prege samfunnet vårt med den multikulturalistiske politikken.
Man må gjerne mene at dette er bra, men da bør man kanskje også være ærlig om at likestilling for norske kvinner ikke er en prioritet i det hele tatt. Jeg vil ikke ofre norsk likestilling på den radikale multikulturens alter. Funnene i Lars Kristian Stramruds masteroppgave viser at det haster å få på plass et paradigmeskifte i innvandringspolitikken.
[/ihc-hide-content]