Jeg tilhører generasjonen som var med da internett først kom til Norge. Og med internett kom de merkverdige nyhetene, de som ikke ble skrevet om i norske media. Og størst blant disse var Darwin Awards, prisen som ble delt ut hvert år til dem som på det mest skrullete vis greide å ta genene sine ut av sirkulasjon gjennom å forårsake sin egen død.
Jeg har aldri sluttet å undre meg over hva han tenkte, han som sprang mot den gjennomsiktige glassveggen i skyskraperen for å vise hvor sterk den var, hver gang det kom en ny delegasjon kunder til firmaet. Eller hva han tenkte da glassveggen ikke lenger var så sterk og sprakk, mens han dalte 65 etasjer ned til sin sikre død.
Jeg har heller aldri sluttet å undre meg over han han tenkte, han som stjal en F-16-etterbrenner og monterte på biltaket for å prøve den ute i ørkenen i Arizona eller hvor det nå var. Hva han tenkte da han ble redd for farten og bremset, og rekonstruksjonen viser nøyaktig hvor dette skjedde og at bildekkene sprakk og felgene skar nedi asfalten, mens etterbrenneren durte videre. Og hva han tenkte da han noen kilometer lenger fremme ikke greide å få bilen til å svinge med veien, for den lettet og fløy noen sekunder før den kræsjet i en bergvegg. Men at han var redd, det er uten tvil, for neglene hans sto fast i rattet de greide å plukke frem fra det utbrente vraket.
Og jeg gir opp å undre meg over hva de tenkte, de to nede i Vietnam som gikk inn på en bar og den ene hadde med seg en landmine som han la under bordet. Og det var tydelig for de andre bargjestene at disse to ikke var i spesielt godt humør, for de kranglet høylytt og så utbrøt den ene en ed eller noe slikt på den lokale dialekten, styrtet en dram, og sparket i landminen. Den andre var ikke noe likere, for han utbrøt også en ed, styrtet en dram, og sparket til minen. Og mens barpublikum og bartender flykter ut, bannes, drikkes og sparkes det, inntil minen eksploderer og tar med seg begge to inn i evigheten.
Det er i hvert fall sikkert at alle disse ble nominert til Darwin Awards fordi de gjorde noe de burde visst å unngå. De gikk frivillig inn i døden, til tross for at de burde visst bedre.
Men én ting skal de ha, disse gærningene. De prøvde ikke å ta med seg andre i døden.
Les også: Ulf Leirstein melder seg ut av Fremskrittspartiet
Der har vi andre eksempler opp gjennom historien, for hvem husker ikke Jim Jones og sekten hans i Guyana, som heller drakk cyanid enn å fortsette å leve da myndighetene begynte å stille spørsmål ved livsførselen deres.
Dødslengselen
Det ser imidlertid ut til at dette å foretrekke å dø fremfor å leve er et grunntrekk ved mennesket i gitte situasjoner. Under borgerkrigen i USA foretrakk sørstatssoldatene å slåss videre etter at det var åpenbart for alle at de hadde tapt. Krigen sluttet noe forenklet fordi det ikke var mulig å finne flere soldater til å slåss for Sørstatene.
På samme vis fortsatte 1. verdenskrig lenge etter at det var tydelig at tyskerne hadde tapt, og de måtte endatil prøve seg på nytt, starte en ny verdenskrig, og på nytt slåss lenge etter at det var tydelig at de hadde tapt så det sang. Mens japanerne på sin side ville slåss til siste mann heller enn å overgi seg, hadde det ikke vært for at amerikanerne slapp noen atombomber som på sett og vis gjorde at lufta gikk ut av dem som overlevde.
Også i Tyskland og Japan ville det vært vanskelig å finne flere soldater på slutten av krigen, så den ville vært over av seg selv i løpet av kort tid uansett, slik trettiårskrigen gikk over, Napoleons felttog mot Russland ble til et slukøret tilbaketog, eller da spartanerne i sin tid slapp opp for soldater og tapte for Theben.
Heller døden enn å innrømme feil
Konklusjonen er ganske enkelt at mennesker heller dør enn innrømmer at de tar feil.
Klimahysterikernes klimakamp er for lengst tapt, rent vitenskapelig. Det eksisterer ingen global oppvarming som følge av økte CO2-utslipp, ei heller finnes der hverken klimakatastrofer eller kommer til å komme nye klimakatastrofer. Verden følger ikke Hollywood. De mange klimaskremte politikere, aktivister, journalister og klimaforskere tok ganske enkelt feil.
Derav følger det gode budskap: Ingen CO2-skatter og –avgifter trengs, ingen barn og unge og voksne og gamle trenger å ligge våkne om natten og lure på hvordan det skal gå med kloden, ingen klimaskulking er nødvendig, og kommunene trenger ikke bruke folk til å regne ut CO2-utslipp, sette opp bommer og fylle igjen busslommer for å redusere biltrafikk. Ei heller trenger vi å tillate fugledrepende vindmøller i vår vakre natur, tillate energiverkene å koble ut varmtvannet vårt eller kaste bort skatteinntekter på CO2-fangst. Vi kan tre ut av Paris-avtalen og bruke skattepengene og oljeinntektene til noe fornuftig.
Men klimagærningene på Stortinget vil ikke høre det glade budskap.
De vil heller sitte i mørke som Nord-Korea, hvor det er Earth Hour hele året, de vil heller stenge oljekranene og lede Norge tilbake til gamle dagers strev og slit enn å glede seg over at CO2-utslippene har gjort verden grønnere med mer mat til både planter, dyr og mennesker som resultat.
Enn å innrømme feil.
Testen
Det finnes én test for å sjekke om den klimatroende er hysteriker eller har et rasjonelt forhold til sin tro. Spørsmålene er som følger:
1) Er du villig til å ta en test for å finne ut om du er klimahysteriker?
Allerede her faller de fleste ut. De nekter å ta testen. De mener nemlig at de ikke er klimahysterikere, og ingen test kan rokke ved dette. Man kan spørre hvorfor de ikke da bare tar testen, men pussig nok vil de ikke. Men om du kommer gjennom trinn 1, så er det håp.
2) Ville du bli glad dersom det viste seg at økte CO2-utslipp ikke fører til økt oppvarming og heller ikke til alle katastrofene som du leser om i media?
Det pussige er at klimahysterikere ikke greier å svare med et enkelt ‘ja’ på det spørsmålet. De vil svare alt mulig annet, de vil diskutere og slenge ut påstander av alle slag, heller enn å forholde seg til et enkelt «hva om»-spørsmål. Her spør man jo bare om du ville bli glad dersom dommedagsprofetiene ikke stemte, ikke om de stemmer eller ikke.
Sivilisasjoner dør
Den Europeiske sivilisasjon er i ferd med å dø. Fertiliteten i de vestlige land er ad nedadgående, og det er en klar statistisk sammenheng mellom kvinner som tar utdannelse og fertilitet. Befolkningseksplosjonen kommer ikke i Europa eller Japan. Kina har kontroll over befolkningen etter mange år med 1-barnspolitikk, og Hans Rosling har med tall fra FN vist oss at verdens befolkning vil flate ut snart og så gå ned.
Men dette er ikke så gunstig som man skulle tro. Mennesket lever lengre enn før, uten at pensjonsalderen går opp tilsvarende. Når man lever lengre blir også den tiden man er pleietrengende lengre. Det blir prosentvis færre arbeidstakere til å betale for prosentvis flere pensjonister og trygdede. Norge har heldigvis oljen, enn så lenge, til å betale for ekstremt mange stats- og kommuneansatte, men får klimagærningene det som de vil så skal denne inntektskranen stenges.
Mange er redde for at muslimene skal komme og ta over Europa. Men også hos muslimene går fertiliteten ned, og ikke bare det, men den går mye raskere ned enn hos vestlige. Dette gjelder ikke minst i de muslimske befolkningene som allerede er bosatt i Europa. I Tyrkia er fertiliteten godt under det «bærekraftige» allerede. Og i Iran forventer man i dag at folketallet skal være halvert i 2050.
Med disse tankene blir det klart at med alle mennene som strømmer fra Afrika og Asia til Europa, så får flesteparten av disse ikke barn, fordi det ikke er nok kvinner til dem. Mens kvinnene som blir igjen heller ikke finner seg mann. Det lille landet Djibouti er visstnok bortimot tømt for menn i arbeidsfør og forplantningsmulig alder.
Hvilke byrder en aldrende befolkning blir på de få som er igjen i arbeidsfør alder evner vi neppe å forestille oss. Det hadde kanskje hjulpet å lese greske og romerske bøker fra antikken om dette, for dette er godt dokumentert, allerede fra Homer av, men slikt ligger langt vekk fra en befolkning som foretrekker fotball og skiskyting.
Det var den synkende fertiliteten i Aten og Rom, kombinert med drap av jentebarn, som førte til deres sivilisasjoners undergang. Det var ikke nok soldater til slutt, så de måtte hyre soldater fra de omkringliggende landene de hersket over, og det skulle være enkelt å tenke seg hvordan det gikk med patriotismen til slike.
Hvor raskt et utviklet land kan legges i ruiner, er neppe noe de fleste tenker over. Ukraina brukte vel 6 år fra de ble erobret av kommunistene til å miste størsteparten av befolkningen i sult. Tyskland mistet størsteparten av voksne menn på 6 år gjennom 2. verdenskrig. Venezuela er i ferd med å legges i ruiner, mens vi ser sløvt på. Det tok ikke mange årene å bombe mesteparten av Syria, det tok ikke mange dagene å bombe Libya.
Stortinget burde legge til rette for flere barn for ganske enkelt å skape flere skattebetalere. Men hvem vil ha flere barn når barn blir en økonomisk byrde? Når all aktivitet skattlegges slik at småbarnsforeldre ikke får dagen til å gå opp? Når hver eneste aktivitet skal betale for sine CO2-utslipp?
Oppe i alt dette fortsetter Stortinget og regjeringsmedlemmene å konsentrere seg om den fiktive CO2-truselen. Døve og blinde for de tingene som virkelig går for seg i samfunnet, insisterer de på å gjøre livet vanskeligere for dem som allerede strever, med å innføre stadig flere skatter og avgifter basert på menneskelig aktivitet.
Les også: Ja til bomfrie veier
Selvmordskulten
Stortinget er som en selvmordskult. Det virker som om de bare skal bringe flest mulig med seg ned i avgrunnen. De evner ikke å våkne opp og si: Vi tok feil. Vi ble forledet av FNs klimapanel. Vi ble forledet til å tro at verden ville gå under om den globale temperaturen gikk opp 2 grader. Vi ble forledet til å underskrive Paris-avtalen. Nå må vi gjøre det godt igjen.
Våre politikere går heller i døden og lar Norge gå konkurs enn å innrømme at de tok feil om livets gass CO2. De er verre enn gærningene som vinner Darwin Awards, for de gjør som Jim Jones i Guyana gjode, de prøver å ta flest mulig med seg til det land der Earth Hour ikke lenger er et alternativ, men en realitet, time for time, dag for dag, måned for måned, år for år.
For sekulære mennesker eksisterer nemlig ikke tilgivelse, syndenes forlatelse og omvendelse. De går, skjebnebestemt, mot avgrunnen med faste skritt og fanatikerens oppspilte øyne.