Venstresiden hater ideen at det finnes andre ideer. De mest intolerante mennesker er, som oftest, de som krever toleranse. Samfunnsdebatten blir sjelden et forhold mellom ansvarlighet og mening.
Vi har alt for lenge konsentrert oss om rettigheter og privilegier, frihet og impulsiv nytelse. Dette blir for tynt, og samfunnet vil fort kunne kollapse når stormen kommer. Samfunnsdebatten synes i stor grad å være bablende støy fra ideologi-besatte demoner.
Når man snakker med mennesker merker man fort om «personen er der», eller om «ideologien er der». Man lytter etter for å høre om noen annen av den samme ideologien og tankegods, ikke kunne ha blitt fortalt av andre. Dette er fullstendig forutsigbart når man er besatt av en ide.
Mennesker har ikke ideer – ideer har mennesker.
Det er tilnærmet umulig for de på venstresiden å innrømme at det de motsetter seg, i realiteten er rimelig sunn fornuft. Man antar instinktivt at de som protesterer mot venstresidens oppfatninger må være en del av den «radikale» høyresiden. Man tror ikke at de på høyresiden er rasister og hatefulle. Man bare «VET» at de som motargumenterer venstresiden er rasister og hatefulle. De kan ikke tåle å bli motsagt med fakta. De må for all del ikke få sine følelser krenket med sannheten. Når de selv ikke finner de saklige argumentene så tyr de til verbal sjikane. Deretter kommer de som regel med trusler og oppfordring til vold.
Les også: Venstresiden er blitt helt sprø, og bra er det
Venstresiden mål er ikke toleranse, det er ikke bekreftelse eller aksept, det er å destruere tradisjonelle sosiale institusjoner, som indoktrineres fra barnehage og skole. Fremmer man de tradisjonelle verdinormer som samfunnet er tuftet på – og har fungert i flere århundre; mannsrolle, kvinnerolle, familie og barn, ja til og med miljøet – så støter man motdebattanten. Taler man til en, står man i fare for å støte vedkommende. Taler man til ti, står man i fare for å støte noen. Taler man til tusen, står man i fare for å støte mange. Derfor må «ytringsfriheten begrenses» – snarere kveles. Og det frie ord vil mer og mer utebli i frykt, slik at ingen skal «føle seg støtt».
Fakta bryr seg ikke om våre følelser. Personlige preferanser overgår ikke den objektive realitet, fordi realiteten overgår ens erfaring. Hvis man ignorerer forskning og fakta fordi det berører en personlig og fordi man føler seg støtt – da er man dum. Det er eksempelvis som å si at mordere ikke finnes, fordi jeg er ingen morder og ingen av mine venner er mordere.
Det koker ned til en form for hypotetisk medfølelse, der man unngår de vanskelige spørsmålene i frykt for å støte noen. Og er man «blitt støtt» så kommer man inn i en form for offer-rolle, gjerne under kollektiv beskyttelse av en eller annen «gruppe» som står med åpne armer og tilbyr tilhørighet og hyler mot «de hatefulle». Dersom «gruppen» skjermer seg bak en religion, med tilhørende lover, tør ikke en gang Humanetisk forbund å ta til motmæle i frykt for represalier og enda sitt liv.
Media, og deler av våre folkevalgte, tar umiddelbart parti! De er bekymret over at de mister kontrollen over den informasjonen folk får. Eliten må kontrollere hva folket skal få vite. De kan virke som de søker å holde folket nede i sin offerrolle slik at statsforvaltningen kan ta hånd om dem. Noe som igjen medfører at de folkevalgte fortsatt får sine stemmer og kan fortsette å jobbe for et stadig økende offentlig forbruk, med tilhørende begrenset individuell frihet og en beskatning som er i ferd med å kvele all vitalitet og skaperkraft. Så lenge deler av folket forblir i sin «offerrolle» så slipper de «å reise seg» og kan forbli brukere av systemet våre folkevalgte stadig bygger opp. Mer velferd, sa Stoltenberg i sin tid, mer velferd!
Les også: Gro Harlem Brundtland: – Vi er i ferd med å miste kontrollen over hva folk blir fortalt
Noen Ola Nordmenn blir mer og mer opplyst og reflektert. Det er noen som gjennomskuer den venstreorienterte sosialistiske løgnen; «fordi jeg lever så må samfunnet tilføre meg nødvendige remedier for tilfredsstille mine behov for at jeg fortsatt skal kunne leve».
Men Kapitalisme derimot – kort karikert; fordi jeg lever så må jeg sørge for å produsere og selge nødvendige remedier for tilfredsstille samfunnets behov, for at jeg fortsatt skal kunne leve.
Venstresidens virkelighetsoppfatning virker lammende på folket, og det kan virke som de ikke vil at folket skal tenke selv på et fritt grunnlag. De har bygd opp murer i folket som det tar tid å bryte ned. Murer er et skille mellom gode og dårlige ideer – og i all for lang til har vi stilletiende akseptert venstresidens ideer og dets politiske korrekthet. Dersom venstresidens dårlige ideer får råde lenge nok, uten at noen «hakker ned dets murer», så går det samfunnet ille. I sosialismens historie kan man lese om revolusjon, der motstandere og opponenter drepes i milliontall av de gode som styrer diktaturet. Deretter kommer fattigdom og armod. Å nei, sier de – ikke demokratisk sosialisme – slik som i «Venezuela – der har de lykkes».
Jeg oppfordrer folk til å reise seg, riste av seg det lammende tankegodset som gjør oss avhengig av offentligheten for å leve. Ønsk velkommen andre ideer og synspunkter uten å bli støtt. Slutt og krev! Ta ansvar for eget liv, din familie og folk rundt deg. Da vinner du selvrespekt og respekt fra andre. Stå opp for det du tror på, tross om media og journalister truer med vold, slik vi har sett de siste dagene.