Onsdag 8. mai ble det avholdt seminar om fremtidens innvandringspolitikk i nordiske land ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo.
Ulike eksperter og fagpersoner fra Norge, Sverige, Danmark og Finland holdt korte foredrag om ulike temaer, med hovedfokus på asyl- og flyktninginnvandring, og medfølgende familiegjenforening. Den tiltagende segregeringen i nordiske storbyer ble også løftet.
Seminaret ble avholdt i samarbeid med The Nordic Institute for Migration (NIM).
Seniorforsker Jan-Paul Brekke ved Institutt for samfunnsforskning åpnet arrangementet. Deretter gikk ordet til den første foredragsholderen, Elina Pirjatanniemi, professor ved universitetet i Åbo.
Barns rettigheter
Pirjatanniemis innlegg dreide seg om familiegjenforening, og såkalte enslige mindreårige asylsøkeres rettigheter. Hun mente at det var et paradoks at nordiske land, som er kjent for å være land der barns velferd prioriteres, på ulike måter har innskrenket enslige, mindreåriges rettigheter.
– Mitt perspektiv er menneskerettsperspektivet, og om jeg har en fremtidig løsning som jeg prøver å markedsføre her, et normativt standpunkt, så er det at vi burde prøve, når vi prøver å designe fremtidens politikk for eksempel når det gjelder familiegjenforening i Norden, å ta rettigheter seriøst.
Pirjatanniemi påpekte at menneskerettighetene er en del av fundamentet i utenrikspolitikken til samtlige nordiske land. Videre vektlegger nordiske myndigheter ofte barns rettigheter i utenrikspolitisk sammenheng. Pirjatanniemi hevdet imidlertid at landene ikke lever opp til disse idealene, når det kommer til de såkalte enslige mindreårige migranter.
– Når verden kommer til oss, oppfører vi oss ikke så bra, slo hun fast.
Dilemmaer
Deretter tok professor Rebecca Stern fra Uppsala universitet over ordet. Hun fortalte om ulike dilemmaer i innvandringspolitikken fra et svensk perspektiv, og om virkningene av de midlertidige lovendringene etter migrantkrisen i 2015.
Stern beskrev Sveriges innvandringspolitikk før krisen i 2015 som «relativt generøs», og vektla at «sivilsamfunnet», som består av aktivistiske organisasjoner, nok ikke syntes denne politikken var generøs nok. Hun syntes ikke noe særlig om de økte kravene til økonomisk forsørgelse av familiemedlemmer som gjenforenes i Sverige, og beskrev kravene for gjenforening før 2015 som «ikke så alvorlige».
– Det ble da ikke stilt så alvorlige økonomiske krav på søkerens evne til å forsørge familiemedlemmene, konstaterte hun.
Forpliktelser
Stern mente at de nordiske landenes innstramninger i asyl- og innvandringspolitikken er «inkompatible» med landenes multilaterale forpliktelser.
– Tiltakene som ble gjort i respons på hendelsene i 2015 har blitt kritisert både for innholdet, særlig inkompatibiliteten med internasjonale forpliktelser, og for konsekvensene de har for asylsøkere, og for å være produkter av en mangelfull og forhastet legislativ prosess.
Stern fremholdt at innstramninger i asylpolitikken ikke bare kunne komme i konflikt med de nordiske landenes internasjonale forpliktelser, men også at det kunne være skadelig for landenes image.
– Er vi et land som holder disse standardene høyt, eller har vi ikke lenger et problem med å bryte fundamentale menneskerettigheter som retten til familieliv, retten til privatliv, eller retten til å ikke bli gjenstand for nedverdigende behandling? spurte hun.
Segregering
Norske Anne Staver, som er seniorforsker ved OsloMet, holdt deretter et foredrag om segregering i nordiske byer, med utgangspunkt i en rapport hun selv nylig har vært med på å utarbeide, kalt Scandinavia’s segregated cities – policies, strategies and ideals. Da hun beskrev problematiseringen av etnisk og sosioøkonomisk segregering, gestikulerte hun anførselstegn med hendene i det hun uttalte ordet problem, og indikerte dermed at hun stilte spørsmål ved om segregeringen er et problem i det hele tatt.
Staver tok for seg de rådende politiske synene i skandinaviske land hva gjelder hvilken type segregering man uroer seg for, årsakene til segregeringen, og strategier for å motvirke den. Seniorforskeren fra OsloMet fremholdt at mens danskene anser den etniske segregeringen for å være problematisk, anser svenskene at det kun dreier seg om sosioøkonomisk segregering. Den svenske tilnærmingen synes å være at bare man løser de sosioøkonomiske problemene og reduserer ulikheten, så får man bukt med segregeringen.
Danskene ansvarliggjør, svenskene skylder på samfunnet
Danske myndigheter anser, stadig ifølge Anne Staver, at segregeringen er innvandringsdrevet, og at manglende krav og incentiver til å bli en del av samfunnet har skylden, mens svenskene generelt legger skylden på faktorer som «strukturell rasisme» og økende ulikhet i samfunnet.
Svenske myndigheter vektlegger også i større grad at man må øke innvandreres deltagelse i demokratiet. Ifølge Staver er demokratiet i nordiske land organisert slik at innvandrere ikke er tilstrekkelig representert.
– Faktum er at det er et representasjons- og deltagelsesunderskudd, på grunn av hvordan valgsystemet fungerer. Innvandrere bor i områder som er underrepresenterte på grunn av hvordan distrikter blir representert og så videre. De (svenske myndigheter, red. anm) går inn i temaer som er ganske interessante, som ikke adresseres i noen av de andre landene, sa hun.
Like barn leker best?
Resett stilte følgende spørsmål til Staver:
– Vi ser av flyttemønstrene at folk vil bo i nærmiljøer sammen med andre av samme kulturbakgrunn. Er ikke segregering egentlig uungåelig i et multikulturelt samfunn?
– Jeg vet ikke om jeg kan kommentere det på den ene måten eller den andre. Det jeg ser på er når dette blir ansett som et problem politikken skal adressere. Og man har selvfølgelig, hva kaller man dem, gyldne gettoer, der rike mennesker bor. Vi ser ikke nødvendigvis det som noe vi trenger å forandre. Så det er noe som skjer der i definisjonen av problemet som er interessant. Jeg vil ikke kommentere videre i et normativt aspekt, svarte OsloMet-forskeren.
Professor Jens Vedsted-Hansen fra Århus universitet snakket deretter om bruken av midlertidig opphold i nordiske land, begrunnelse for og rasjonalisering av denne bruken, samt retorikken rundt.
Avskrekkende tiltak
Den siste til å holde foredrag var professor Thomas Gammeltoft-Hansen fra Københavns universitet. Han tok for seg de ulike måtene nordiske regjeringer innfører avskrekkende politiske tiltak, designet for å gjøre sine land mindre attraktive for migranter, og om markedsføring og målrettet annonsering av disse reformene i utlandet.
Gammeltoft-Hansen problematiserte de skjerpede, avskrekkende tiltakene, og mente at disse kunne være problematiske for integreringen. Videre hevdet han at den ønskede effekten av tiltakene på lang sikt ville kunne utebli, rett og slett fordi alle sammenlignbare land ville innføre lignende tiltak, og dermed være like uattraktive for migranter.
Les også: Danmark: Barn av ikke-vestlige innvandrere er mest kriminelle
Spekulasjoner rundt fremtiden
Avslutningsvis konkluderte Gammeltoft-Hansen, sammen med Jan-Paul Brekke, om tre ulike scenarioer for nordisk innvandringspolitikk frem mot 2025. Det første scenariet illustrerte at utviklingen mot en strengere politikk, mer fokus på hjelp i nærområdene og på mottagerlandenes behov ville fortsette.
I det andre scenariet, omtalt som den «balanserte» tilnærmingen, så man for seg et felles europeisk system for asyl, med «balanse» mellom nasjonal kontroll og rettigheter, og flyktninghjelp både i Norden og i nærområdene.
I de tredje scenariet så man for seg at man heller ville se innvandringen som en mulighet, med et fokus på migrantenes behov fremfor nasjonalstatenes og den opprinnelige befolkningens behov, med begrensninger i bruk av midlertidig opphold. Dette siste scenariet ble fremholdt av Jan-Paul Brekke som lite sannsynlig.