Det er ikke lett å mene noe om bompenger. Det er et utspekulert påfunn i den ustanselige jakten politikere driver etter fler og fler skatteobjekt for «finne midler til gode formål».
Samferdsel er en sektor som pålegges mer eller mindre skatt og avgifter etter skiftende politiske syn og vedtak, men det er alltid nye krav på lur. Bompenger er et forsøk å løse et problem, men vil ikke løse noe som helst, på lang sikt.
Her i landet har vi blitt vant til å betale mye skatt, egentlig ufattelig mye skatt. Av de mer obskure formål kan nevnes at vi alle må betale litt mer skatt for at en bitteliten del av befolkningen skal flotte seg med nesten gratis opera og teaterforestillinger. Nå har en borgrelig regjering bestemt at skattetrekk er utvidet til å omfatte en betaling statsfinansiert rikskringskastning (reichs rundfunk) som sies å være en kanal for ytringsfrihet og sann opplysning. Hurra for Arktisalbania.
Les også: Akademikere skulle ønske at de var like bra som islam
Politikere her i landet, nesten uten unntak, er besatt av tiltakslyst for sine påfunn eller de som kommer fra pressgrupper, i form av nye krav om stadig flere innsatsområder. Det er bruk av penger andre har tjent opp og blitt frarøvet. De vil satse på alt, unntatt eldreomsorg, syns det som, for dèt skaper for høy vekst i offentlige budsjetter. Et eksempel er å oppleve at to presumptivt våkne menn i FrP jubler for at nå har de bidratt til at foreldre kan sende sin håpefulle til gratis leirskole, jada, gratis!!!! leirskole, og foreldrene har da finansiert sin frie kvalitetstid på GC. Jappetiden for 30 år siden var «ei hard tid», og et begrep derfra huskes ennå; «there is nothing like a free lunch.» Den gjelder ikke for de som krever, men ikke blir avkrevet.
Det er dessverre slik at for å dekke sine velgeres stadig økende behov for mer og mer penger fra nye kilder, må mer skatt kreves inn. Så når en nyvalgt politiker er på jakt etter utgifter er det ikke for å veie de nøye, godta eller forkaste de, nei de vil alltid legge de til de eksisterende, og regningsbunken vokser. De vil «legge forholdene til rette for…» og er derfor alltid på utkikk etter nye skatteobjekt – og slik er bompenger er nå blitt en ny kilde til sløsing på andre områder.
Det er forståelig at på ett eller annet tidspunkt sier folk «nok er nok», og i velbegrunnet raseri vil brekke et hjørne av det samlede skatte- og avgiftstrykk som utvides stadig for å dekke nye og kanskje gode, men som oftest sære formål.
Bompenger er i sin form og innhold en ny særskatt på individuell personlig transport av personer, varer og tjenester, og pengene går med til å subsidiere offentlig persontrafikk som nesten blir gratis. For øvrig begrunnes det med miljøhensyn (kall det gjerne bilhat). Som kjent kan ikke kollektiv transport drives lønnsomt og må ha enorme overføringer i anleggsfasen og videre driftsfasen, men husk «de e sjynt å kjøra buss.»
Syklister (de mest egenrådige trafikanter vi vet om) er ikke unntatt fra dette, å neida, de slipper å betale særavgifter, men får likevel gratis og reserverte tofeltsveier som de svært sjelden bruker, og noen steder får de disponere sykler, gratis eller nesten gratis, men det er dekket inn ved bruk av andres penger.
Nå er nok blitt så mye at det blir en ’egen’ sak i kommunevalget, med egne kortlivede partier, med lister og paroler, program og i stedet for taler hører vi bilhornets gjallen også mellom de sju fjell. De har med et enkelt grep rappet saken og velgere fra både FrP og MDG, og det er alene et politisk kunstgrep.
FrP er beskyldt for å løpe fra sine valgløfter. De gjør ikke det mer enn andre parti, brutte valgløfter er like vanlige som vestavind. Det er ikke blitt bedre etter at kravstore minisekter (to av utgiftspartier på borgerlig side V og KrF) har fått en finger på rattet. Nå har «neitilbompenger» dukket opp som et tidsriktig fenomen.
Les også: Ordføreren i Kristiansand ville ikke flagge på frigjøringsdagen: – For kostbart
Det skjer i en tid hvor de offentlige utgifter (budsjetter) økes til alle formål, og skatter og avgifter må økes tilsvarende for å dekke dette inn. Nei til bompenger kan sies å ha legitimitet, all den tid avgifter og skatter fra bil dekker sin del av «driften av landet» og vel så det. Hvis det faktisk blir slik at de offentlige utgifter (sektordelt) etter hvert skal dekkes inn ved sektoravgifter bør og kan ikke det skje uten at det alminnelig inntektsskatt reduseres i bunnen, foreksempel med betydelig økning i bunnfradraget. Det vil i prinsippet bety økt valgfrihet, man bruker mindreskatten til selektiv pengebruk, foreksempel på dyrere kollektivtransport vs bruk av personbiler. Og ikke minst gir det legitimitet til å kutte milliarder i kulturstøtte, ved at foreksempel opera produseres for de som har råd til å betale hva det koster, og at aviser og media fratas all indirekte og direkte støtte og må selge aviser (og annonser) og heller kreve penger fra sine kunder.
Selvsag kan man se det på en lettvint politisk måte, som politikere gjør. De «tør ikke – kan ikke – vil ikke» redusere galopperende økning i sine «nødvendige» offentlig utgifter, og derfor tar i bruk bompenger som har fungert til nå, og vips så er utgifter til samferdsel dekket inn ved særskatt. Så smalt det – i det herrens år 2019.
Hadde vi kunnet skru Kåre Willoch tilbake til 50 år og hans meninger og handlekraft på den tiden, så burde vi gjort det. Jeg trodde aldri at jeg noensinne kom å lengte tilbake til den tiden – men gjør det nå.