Man skal være inkluderende og raus når det gjelder hudfarge og religion. Men når det kommer til de som har «feil» politisk overbevisning, er det greit å ekskludere og demonisere.
Fafo har avslørt at såkalte høyreradikale hører med blant de aller mest upopulære gruppene i Norge. Hele 48 prosent, nesten halvparten av de spurte, sier at de ikke ønsker slike mennesker som naboer. Andre medier forholder seg rause, og Dagsnytt 18 vier sin oppmerksomhet mot muslimer, som ikke er i nærheten av å være så forhatte som disse såkalte høyreradikalerne.
Folk som har vært i fengsel er kanskje heller ikke de mest populære, men de er ikke på langt nær like upopulære og uønskede som høyreradikale. Bare 20 prosent sier de ikke vil ha kjeltringer i nabolaget, under halvparten så mange som ikke ønsker høyreradikale.
Noe av problemet her er at det viss gjeng som i årevis har virket for å stemple alle som er innvandringskritiske på høyresiden som nettopp høyreradikale. Når vi ser hvordan folk flest svarer om høyreradikalere, og hvor uønskede der er i samfunnet, er dette svært skremmende og betenkelig. Her er det mange journalister som burde tenke seg om før de skriver.
Les også: Om noen tiår er hele Norge som Oslo Øst
Generøse definisjoner
For en viss gjeng er det nemlig slik at alle de som med tydelighet kritiserer høy innvandring, som står opp for nasjonalstaten med en sterk majoritetskultur og verdifellesskap, som er opptatte av lov og orden, og avviser feministers og andre såkalte progressives iver etter særbehandling av «svake grupper», er å regne for å være høyreradikale hele gjengen.
Resett har ved gjentatte anledninger blitt omtalt som høyreradikale eller ytre høyre i andre medier. Det er ennå høyst uklart hva det egentlig vil si å være høyreradikal, og om det betyr at vi er høyreradikale alle som en som skriver og bidrar her.
Mitt inntrykk er at en veldig høylytt gjeng har som et av sine viktigste oppdrag her i livet å gjøre livet vanskelig for folk som mener andre ting enn de selv. Denne grupper står selv for svært radikale ideer; svært høy innvandring, radikalfeministisk forskjellsbehandling, monsterfortetting i villastrøk, begrensninger i ytringsfriheten, you name it. Noen vil til og med avskaffe kapitalismen.
Projisering
Denne gjengen har en interesse av å stemple sine mest tydelige kritikere som det de selv er. De projiserer. De snakker om høylytte, radikale mindretall og om den «anstendige majoriteten» som ifølge dem elsker høy innvandring.
Dette til tross for at svært mange, hele 50 prosent, mener at innvandringen gjør Norge mer utrygt. 64 prosent sier seg i det minste litt enige i at innvandringen truer våre mest sentrale verdier. Dette stadig ifølge Fafos rapporter. Det er mye som tyder på at innvandringskritikerne er mange og har folkelig støtte, mens den radikale innvandringsliberalismen rent faktisk er ganske upopulær, ikke minst blant folk som kommer fra mindre privilegerte kår.
Det høylytte mindretallet befinner seg på den radikale venstresiden og blant innvandringsliberalere. Deres holdninger har ingen forankring i folket, men de tar uforholdsmessig stor plass i media, politikken og samfunnsdebatten.
Innvandringskritikere dømmes nord og ned
For å bli stemplet som høyreradikal i norsk offentlighet og i media er det bare å uttrykke seg innvandringskritisk. Det er dessverre alt som skal til. Og da er det gjort. Det spiller ingen rolle hvor mange ganger du presiserer at du er imot forskjellsbehandling basert på etnisitet, og at selv om du ønsker en streng innvandringspolitikk, faktisk også vil inkludere det vi har av minoriteter på lik linje med alle andre. For mange er nemlig innvandringskritisk og høyreradikal synonymer.
Dermed kan demoniseringen og ekskluderingen begynne. For mens kjeltringer skal forstås og synes synd på, er høyreradikalerne onde, umoralske mennesker som fortjener det de får. Kanskje er det nettopp derfor de andre mediene unnlater å rapportere om akkurat dette funnet i Fafos rapport.
Slik virker den høymoralske diskrimineringen.