Jeg tror det var rundt høsten 2018 og utover at jeg ble oppmerksom på mange nye stemmer og påstander som tok for seg meg som kvinne, og min posisjon som kvinne i dagens Norge.
Det begynte som en lett susing i bakgrunnen, men plutselig var det overalt. I media-Norge, kjendisverden og ikke minst i politikken. Ingen kvinner ble spart. Nå er vi alle ofre.
Debatten om likestilling nådde nye høyder når bølgen av #Metoo-historier skylte over landet. Noen mer alvorlige enn andre, men fortsatt mange historier de fleste kvinner kunne kjenne seg igjen i fra en eller annen gang i livet. Jeg er for #Metoo-bevegelsen, og har mange historier jeg selv kunne fortalt. Men nå begynner jeg å bli rimelig oppgitt og lei.
Les også: Vi trenger hverken kvinner, trøndere eller somaliere i regjeringen
Offerrollen
I kjølvannet av dette tiltrengte fenomenet, har det imidlertid krøpet frem en annen gruppe kvinner som gjør mer enn å fortelle sin historie. De har samlet frustrasjonen og urettferdigheten som ligger bak mange av de forskjellige historiene og skapt en ny rolle for oss kvinner. Nemlig offerrollen.
Nå er vi ikke lenger kvinner som våget å stå frem med historien vår, og ta igjen med styrke og selvtillit mot de som har gjort oss urett. Nå er det en ny kamp på banen:
Nå er du ikke lenger selv skyld i at du ikke er ambisiøs nok, og ikke får lederstillingen på kontoret. Det er ikke lenger din feil hvis du ikke søker på den jobben du tror du ikke vil få.
Du kan ikke klandres for at du ikke forhandler deg frem til bedre lønn, når du mener at du fortjener det.
Vi skal være deprimerte, triste og bekymret. Selv om du er i et lykkelig forhold med en som støtter deg og stiller opp, så er det noe feil her også. Hvis vi skal tro denne nye «kvinnebevegelsen».
Hvor feilet likestillingen?
I Bergens Tidende 7. mars 2018 var det listet opp punkter hvor likestillingen hadde feilet.
Hvordan kvinner gjorde mer husarbeid hjemme, at kvinner ikke blir ledere, og om hvordan barn hemmer kvinners karriere mer enn menns.
1. Av erfaring er kvinner mer konfliktsky, og tar på seg flere oppgave hjemme, fremfor å be partner om å bidra mer. Hvis du ikke ønsker å ha det slik, gjør du som menn ofte gjør når de ønsker noe. Si det rett ut. Vi må slutte med denne kvinnegreia om å tie når vi har noe å si, for deretter å klage på menn når de ikke kan lese tankene våres.
2. At kvinner ikke blir ledere er like mye vår feil som at det kan stå en mann på toppen med gammeldagse holdninger mot kvinner. For min del lærte jeg meg for ikke lenge siden at jeg måtte sette en pris på hva jeg mente var korrekt for en arbeidsgiver å betale, og deretter forhandle meg frem basert på kvaliteten og resultater jeg kunne vise til. Da gikk jeg plutselig opp 20% i lønn etter én samtale. Den har nå økt på nytt.
Det handler ikke alltid om at kvinners arbeid ikke blir satt pris på, men hvis du ikke stiller krav og er tøff i forhandlingene, vil ingen tilby deg noe du ikke krever. Der har kvinner mye å lære av menn.
3. At kvinner er hjemme lenger med barn er ingen ukjent sak. Ja, selv om vi er i 2019, og kvinner har like rettigheter som menn, kommer vi ikke bort ifra faktumet om at vi er biologisk forskjellige. Selv om mange prøver å motsi dette. Barnet har mer behov for nærhet til mor, mens fars biologiske oppgave er å beskytte og forsørge familien.
Vi lever i et samfunn som gir kvinner muligheten til å være hjemme inntil 3 år av barnets liv, samtidig får du penger for det. Skal man da også kreve at arbeidsplasser gir deg ett fortrinn ovenfor andre kvinner som har vært på jobb i de tre årene du er borte, og må vike for mor som plutselig skal bli karrierekvinne igjen?
Nei, mener jeg. Du har gjort ditt valg med å være hjemme i lang tid, og du skal bevise at du fortsatt har noe å bringe til bordet. Du har faktisk muligheten til å være hjemme i kortere tid hvis du er opptatt av karrieren din
En annen liste
Når vi først er inne på lister, så kan jeg komme med noen fakta som ofte ikke får mye spalteplass:
– I 2017 var det registrert 593 selvmord. Av disse var 403 menn og 190 kvinner.
– 3 av 4 i fengsel er menn.
– 7 av 10 hjemløse er menn
– 6 av 10 voldsutsatte er menn.
– 90 % drept i militærtjeneste er menn.
– 70 % av guttene fullfører videregående opplæring, mot 80 % av jentene .
– Jenter har 120 studier som gir dem kjønnspoeng. Gutter har 7 studier som gir dem poeng.
– Menn blir straffet hardere enn kvinner for de samme forbrytelsene.
Dette er noen enkle saker vi leser om i media fra tid til annen, før det igjen blir stille. Men hvem kan klandre dem? Nå har vi plutselig Sigrid Bonde Tusvik på trappa foran slottet, ikledd et antrekk som symboliserer et fiktivt samfunn basert på grov undertrykkelse, seksuelle overgrep og ikke-eksisterende rettigheter for kvinner, for å skape inntrykk av fellestrekk mellom Norge som samfunn og denne fantasiverdenen.
For min del ville jeg gjerne vært mer engasjert og villig til å høre på argumentene hennes, men når hun velger å bruke denne symbolikken for å anklage det norske samfunnet for å ha slike holdninger ovenfor kvinner, så mister hun ikke bare meg, men også resten av kvinnene i Norge som ikke er profesjonelle ofre.
Politikk
Dette er dessverre ikke bare et fenomen i kjendis-Norge. Vi trenger ikke å gå lenger enn til politikken for å finne kvinner som mener at verden er så slem og hard mot dem at de ikke klarer å komme seg fremover. Eller til debatt for den saks skyld.
Hvis du stiller til politisk valg i 2019, i en verden av sosiale plattformer og forum hvor alle kan ytre sine meninger, så kan man ikke forvente annet enn at det kommer en del negative og usaklige kommentarer.
Både hva gjelder politikken du står for og deg selv som person. Jeg forsvarer på ingen måte dem som bruker disse plattformene til å spre eder og galle, men alle som har fulgt med i timen vet at dette er en del av pakken når man melder seg til valg.
Jeg leser på NRK at ingen kvinner i Arbeiderpartiet tør å stille til debatt, fordi de er redde for å møte motstand. Eller at trengs det kun en telefonsamtale til en mann før du får ett ja, men det må ringes til minst to kvinner for å få det samme svaret. Når 15 kvinnelige politikere takker nei til å stille i debatt, da mener jeg at de har valgt feil yrke.
Les også: Feminist-Norge burde ta seg sammen
Stakkarsliggjøring
Hvis selvtilliten din er så skjør og sårbar at motstand og kraftig ordveksling er nok til å vippe deg av pinnen, bør vi for alvor revurdere om du egner deg til å styre landet. Det er nok av kvinner som venter på sin sjanse til å ta over jobben din, som ikke får muligheten fordi de ikke spiller på «kjønnskortet».
Vi må begynne å stille noen kritiske spørsmål til hvordan kvinner aktivt legger til rette for stakkarsliggjøring av andre kvinner og seg selv, fremfor å ta seg sammen og manne seg opp.
Dette er ikke et angrep på mine medkvinner som jobber ut i de sene timer for å få i land den siste kunden slik at hun topper plasseringen i firmaet. Dette er ikke ett angrep på hun som fikk barn i ung alder, men har tatt kveldskole de siste tre årene og nå er i fullt arbeid. Dette er ikke ett angrep hun som vasker rundt meg på kontoret mitt, har spart opp til sin egen bil og har kjøpt sin første leilighet. Eller på hun som reiser jorden rundt, og lever ut alle drømmene hun hadde i oppveksten.
Nei: Dette er et motangrep på de kvinnene som prøver å ta eierskap over deres bragder, suksesser og mål. De som prøver å ta dine utfordringer og motganger i livet, og bruker det som sine argumenter i en politisk og moralsk kamp, hvor kun de bestemmer grunnlaget for det moralske kompasset du og jeg forventes å blindt følge og være enige i, kun fordi vi er kvinner.
Så kjære alle kvinner der ute som føler seg støtt av dette innlegget:
Jeg sier ikke at det er noe feil med å være usikker, tvilende på seg selv eller redd for å ikke lykkes. Men ikke forkle din usikkerhet og frykt som en nasjonal kvinnesak, når det i virkeligheten er en personsak.