– Jeg har større baller enn Steve Bannon! ler Katie Hopkins fra scenen på Oslo militære forbund bare tolv dager etter at Steve Bannon snakket på samme scene.
Men det var ingen mobb på utsiden og ikke noe stort oppbud av pressefolk til tross for at Katie Hopkins er langt mer kontroversiell enn Bannon. Den fullsatte salen satte stor pris på en opplagt og generøs Katie Hopkins. I pausen kunne man trekke frisk luft uten å få meningsløse ukvemsord slengt etter seg.
Stemning var forventningsfull, men også familiær. Den største gruppen blant publikum var den såkalte hvite mannen som pusher eller bikker femti, men han var ikke alene. Kvinner i alle aldre satt i hele lokalet. Blant annet Hege Storhaug, og politiker og Resettskribent Judith Horntvedt (FrP) som til applaus tilkjennega at Katie Hopkins var hennes rollemodell. Katie selv ankom podiet med energiske skritt og et smil du ikke kan klistre på, i dress og med stylet hår. Slik vi kjenner henne.
Applaus og latter ligger tett på foredraget til Hopkins. Hun er elektrisk tilstede og gir av den hun er, men uten at hun går ut av sin rolige og ranke positur. Hun er seg selv på scenen og det setter publikum pris på med flere spontane applausrunder og lattersalver man virkelig deler med foredragsholderen. I hele salen føler vi hennes sterke personlighet og rause selvironi. Det er en fascinerende blanding av erfaren regi og improvisasjon med senkede skuldre hun utøver. Dette kan hun.
For å forstå Katie Hopkins’ provoserende metode er det viktig å ha i bakhodet at hun slo seg opp som en mediepersonlighet og realitetsstjerne. Andre plass i Big brother, for å nevne bare en av en lang rekke tilnærminger hun har hatt til å provosere frem en debatt. Hun kjenner skandalens makt og har klart å balansere den hva det rettslige angår, men har endt opp med å miste alle jobber som spaltist og tv-vert hun har hatt i de store engelske mediene. De ansatte henne for hennes kontroversielle stemmer, men muligens brukte de henne bevisst for å ha en grunn til å stenge ute stemmer som hennes. I dag jobber hun for kanadiske Rebel media, hvor også Tommy Robinson og Lauren Southern har vært aktive.
Det andre man må ha i bakhodet er selve Hopkins’ eget bakhode. Som følge av en alvorlig epileptisk sykdom, en som kostet henne muligheten til å forfølge en karriere innen militæret, opererte hun for å bli kvitt problemet, vitende om at det kunne bety den sikre død. Hele skallen ble kuttet opp. I dag har hun et hull i hodet der hjernen ikke er beskyttet av hodeskallen. Som hun sier: – Du kan kjenne på hjernen min! Det har gitt henne et perspektiv på liv og død. Smålighet kommer i siste rekke. Katie innrømmer til latter at en epileptiker i anfall med et semiautomatisk våpen i hånden neppe er en god ide.
Hun er totalt uredd i samtale om alle tenkelige tema og har av den grunn skaffet seg mange fiender. Hun skyter ord sterkt og velplassert. I samfunnsdebatten beveger hun seg i ytterkanten med satire, sarkasme, metaforer og ikke minst fakta. Det gjør hun med perspektiv som provoserer. Men Hopkins har lagt igjen det meste av den type frokost-tv-mediepersonligheten som provoserte Storbritannia i Oslo. Hun penser inn og ut av tankene som blir presentert i filmen som blir vist før foredraget: «Katies Homeland». Hva er et hjem? spør hun og viser til den stille tilbaketrekning flere jøder og kristne gjør fra Vest-Europa.
En del av filmen blir viet jøder som rømmer sitt hjemland og flytter til Israel. De mener seg forfulgt av islamister. Alt i fra daglig trakassering til en konstant redsel for sitt liv. De gjemmer Davidstjernen under skjorten og klipper det jødiske skjegget. Eneste løsning er for mange å begynne et nytt liv. Men jeg har ikke noe sted å løpe til, sier Hopkins; for det er ikke et annet Storbritannia i verden, et der hun som forfulgt brite er velkommen. Hun snakker om nåtiden, men rører i fremtiden. Igjen: fakta og tall. Vi mister landet vi elsket, sier hun og blåser ut lyset og knuser hjertene som følger #hashtagger som Manchester på Twitter. Ellers er hun ikke nådig i sin dom over Twitter-gudene, som hun kaller dem: Å stå sammen på Twitter løser ingenting.
Det franske i Paris kaller hun fasade. London kaller hun Londonistan – jihad-hovedstaden i Europa. Hun tror aldri at byens ordfører igjen kan bli en hvit brite. Det er allerede byer, ganske store byer, der gammelbriter er i mindretall. Hun snakker varmt om Polen, som hun mener er Europas tryggeste land for kvinner, svarer salen uten å mukke at hun kunne ha flyttet dit. Documents redaktør, Hans Rustad, ber henne i flørtende toneleie vurdere Norge i stedet, og avslutter slik seansen på varmt vis. Katie selv sier ved en annen anledning, til stor applaus, at Donald Trump godt kunne bli hennes neste ektemann.
Spørsmålsrunden er generøs og familiær. Katie får ros og støtteerklæringer. Hun tar seg god tid til å svare, på stående fot, spørsmål som åpenbart ikke er forberedt eller avtalt. En person, som erklærer at han tilhører venstresiden sier han er glad han kom. Katie gir noe av den samme responsen. Hun er glad de kan møtes og snakkes, men hun bedyrer at hun blir med Trump der spørsmålsstilleren står igjen. Dette er en dame som sier ting som at hun hater veganere. Og da personen som stilte Katie noen spørsmål, senere blir adressert av Katie og han sier at han ikke fikk med seg det siste hun sa, så svarer hun at det er jo typisk venstresiden. Alle ler. Også mannen som var i dialog med henne fra salen.
Les også: Civita-historiker sipper over Katie Hopkins’ Norgesvisitt: – Hun er en vulgær bølle
Max Hermansen mer konstaterer enn spør at det er befriende at Hopkins ikke skyr unna å nevne islam, der Bannon gikk rundt grøten med i-ordet. Hermansen blir i sluttresonnementet kategorisk i det han sier: Alle muslimer. Hvis jeg har forstått ham rett er det å gå alt for langt, slik jeg ser det, men det initierende ved hans spørsmål møter forståelse og respons hos mange. Hopkins svarer at Bannon kommer fra det å være politiker og han må være forsiktig i ordbruken. Så kommer det – Jeg har større baller enn Steve Bannon! Kan jeg få det på en t-skjorte, spør Katie Hopkins som respons på Hermansens ros.
Hun snakker om muslimmafiaen. Et slik ord må hun kunne bruke når det finnes på ord som «muslimness». Og fra før har vi «islamofobi». Hva nå enn det er. Politiet får gjennomgå. De er bare redd for å bli kalt rasister. Som så mange andre vender de det blinde øyet mot hendelser. Selv ga de henne en slags «panikk-boks» hun skulle bruke seg av om noen kom for henne og familien. Hun var ikke imponert, for å si det mildt.
Det er rommet for hva du kan si hun er bekymret for. Ytringsfriheten, som er skjørere i Storbritannia enn i Norge. Så gir hun av seg selv. Sier at folk flest tenker før de snakker. Noe hun påstår hun ikke gjør. Da hun var dødssyk og det var en fare for at hun skulle miste språket lo hun at faren «håpet» på det. Dette er en dame som sjonglerer ord direkte, men også med humor og menneskelige lag. Det kan bli for mye å forstå for folk som kun tar spøk for spøk og alvor for alvor.
– Dere forsterker stemmer som mine. Dere er viktige! er et av Hopkins siste og viktigste budskap til salen. Vanlige folk vil i større og større grad få sin stemme hørt, mener hun, tilføyer at det er en følelse av at noe er i ferd med å endre seg. For henne er Trump den største katalysatoren for denne forandringen i verden. Hun tror han blir gjenvalgt som president.
Foredraget ligger på Document.no. Hun snakker der om vårt behov for å være tolerante mot det intolerante og spør hva vi skal si til barna våre? før hun konkluderer med at venstresidens metode er å ikke si noe om det i det hele tatt. Bare et av mange gullkorn. Finn ditt eget i opptaket. Flere enn de noen og hundre som overvar foredraget burde høre hennes friske og alvorhumoristiske foredrag.
– Fortell sannheten. Bli rasende og kjemp tilbake, avslutter Hopkins foredraget. En time gikk fort. Og spørsmålsrunden etterpå var hjertelig.
En stor takk til verten Document, som har vunnet the treble med Douglas Murray, Steve Bannon og Katie Hopkins i løpet av en sesong. Besøk av slike kapasiteter er inspirerende. Kan vi håpe på flere?