Sverre Diesen under sitt siste pressemøte før han gikk av som forsvarssjef. Diesens innlegg innholdt hans tanker om forsvarets fremtid, bl.a. økonomi og dagens vernepliktsordning. Foto: Lise Åserud / Scanpix
annonse

Det raser en debatt i Forsvaret og i sikkerhets- og distriktspolitisk interesserte miljøer om spesielt Hærens rolle i fremtiden. Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen kritiserer de som hevder store bakkestyrker – en hær – er et fornuftig mål.

Det mest kritiske er ikke hvilken prosent av BNP forsvarsbudsjettene skal legge beslag på, skriver Diesen i Minerva. Det dreier seg snarere om vi i dag kan «forsvare Finnmark på tradisjonell måte med egne bakkestyrker, gitt trusselbildet, det tidligere fylkets utstrekning, den militær-teknologiske utvikling og andre rammefaktorer?»

– Mange av de meningsberettigede både på politisk nivå og i Forsvaret selv – ikke minst i Hæren – vil trolig svare ja. Andre, som undertegnede, vil si at dette allerede har vært tvilsomt lenge, og at det nå er i ferd med å bli fullstendig urealistisk av flere årsaker – først og fremst den teknologiske utviklingen og den pågående moderniseringen av det russiske forsvaret i våre nærområder, skriver han.

annonse

Ifølge Diesen eksistere det en oppfatning av at forsvar i sikkerhetspolitisk og strategisk forstand forutsetter forsvarsstrid med bakkestyrker i taktisk forstand. «Forestillingen om at det politiske begrepet forsvar må tolkes militært bokstavelig står med andre ord sterkt, ikke minst fordi ordet maner frem bilder av begivenhetene på Midtskogen eller i Vinjesvingen i 1940.»

Mannskaper eller teknologi

For det annet spiller Forsvarsomstillingen etter den kalde krigen ble preget av uvilje mot omstillingen av Forsvaret fra en personellintensiv til en kapital- og teknologiintensiv virksomhet, uansett hvor nødvendig og uunngåelig det har vært. Dette skyldes at i «mange politikeres bevissthet er det norske forsvaret fortsatt mer en fredsinstitusjon for nasjonal bevisstgjøring og sosial integrasjon enn et velsmurt krigsmaskineri i den politiske verktøykasse,» skriver han.

Trusselen fra Russland

Forsvarsplanleggingen baserer seg på at Russland kan forsøke å tvinge den norske regjering til politiske innrømmelser, men også i ytterste fall besette deler av norsk område i Finnmark for å sikre seg en buffersone foran de strategisk viktige basene på Kola-halvøya.

Les også: Urealistiske forsvarsplanleggere og uansvarlige forsvarspolitikere

annonse

Det er et vesentlig poeng at russerne ikke vil ha noe selvstendig behov for å bekjempe eller få stridskontakt med norske styrker i noen av disse scenariene, med mindre de blir tvunget til det, skriver Diesen. «I rene bilaterale konflikter med Norge vil det snarere tjene som en demonstrasjon av norsk avmakt og dermed gi dem en politisk fordel, hvis de kan gjennomføre sine operasjoner uten at det oppstår slik kontakt. I de mer alvorlige bastionforsvarsscenariene, som vi ser som dimensjonerende, følger det av at konflikten strengt tatt ikke dreier seg om Norge i det hele tatt. Vi trekkes inn på grunn av vår geografiske beliggenhet og fra russisk synspunkt er det åpenbart en fordel om vi holder oss utenfor. Fra norsk synspunkt blir det dermed tilsvarende viktig at vi får stridskontakt med angriperen, for å etablere en utvetydig krigssituasjon som selv med dagens mer betingede alliansesolidaritet vil måtte utløse NATO-forsterkninger.»

Diesens videre argumentasjon er interessant, og har ført til hevede øyebryn fra folk som mener han her er villig til å overlate Finnmark og befolkninger der til russerne uten kamp. Diesen fortjener her å gjengis i fullt utdrag:

«Av dette følger at den mest utsatte del av norsk område begrenser seg til Finnmark, frem til inngangen til den 300 km lange korridoren som strekker seg fra Alta til Oteren innerst i Lyngenfjorden. Gjennom dette såkalte Lyngen-defiléet går E6 som eneste vei mellom Troms og Finnmark, med en rekke broer, tunneler og veiskjæringer som hvis de ødelegges, vil gjøre denne veiforbindelsen ufremkommelig. Under den kalde krigen var det her forberedt kommunikasjonsødeleggelser som gjorde defiléet til et formidabelt hinder i forkant av det sterke forsvarsterrenget i Troms som sovjetrusserne måtte ta kontroll over i en europeisk storkrig. Her ble derfor hovedtyngden av det norske forsvaret bygget opp med sin infrastruktur og øvingsvirksomhet, og her befinner det seg fortsatt.

Ulempen er bare at i dag er forsvarsproblemet snudd på hodet. Dersom det utsatte området begrenser seg til Finnmark, og vi for å etablere den konfliktsituasjonen som skal utløse allierte forsterkninger, må føre frem styrker dit fra Troms, er plutselig Lyngen-defiléet blitt vårt problem og ikke angriperens. Dertil kommer at militærteknologisk utvikling i form av nye kryssermissiler med lang rekkevidde og høy presisjon har gjort de mange flaskehalsene i korridoren enda mer sårbare. Basert på kunnskap om disse missilenes rekkevidde, treffsikkerhet og virkning kan vi uten å gå i detalj fastslå at færre enn 50 av dem avfyrt fra russisk område kan avskjære vår landverts forbindelse med Finnmark for lang tid med en sannsynlighet på over 90 prosent. Et forsøk på å benytte skip, for eksempel et ro-ro fartøy med alle brigadens stridskjøretøyer samlet på én kjøl, gir neppe særlig mye bedre odds.

Et norsk operasjonskonsept som forutsetter at vi i en konflikt skal føre frem en brigade langs E6 fra Troms til Alta og videre inn i Finnmark er derfor fullstendig urealistisk. Dernest vil en liten brigade som sendes inn i et område på 48 000 kvadratkilometer der trusselen kan materialisere seg i form av et angrep over land kombinert med sjø- og luftlandsettinger hvor som helst langs kysten eller inne i landet, stå overfor en uløselig oppgave. Finnmark er rett og slett for stort, våre avdelinger for få, varslingstiden for knapp, angriperen for sterk og hans muligheter for å omgå oss for mange til at vi kan stanse eller sinke ham i en grad som gir politisk og strategisk mening.»

Skal man ta opp kampen mot russerne i Finnmark må mesteparten av den norske styrken som planlegges brukt i Finnmark i innledende fase av en konflikt, være permanent stasjonert foran Lyngen-defiléet, ifølge FFI som Diesen nå jobber for. Denne styrken må være stor nok til å holde de vestre og midtre delene av Finnmark lenge nok til at allierte bakkestyrker også kan settes inn foran defiléet. Diesen anslår dette til minst 30 dager.

– Kan vi ikke det, har det åpenbart heller ingen hensikt å forsøke, ettersom vi da ikke oppnår annet enn å ofre våre egne styrker uten at problemet for våre allierte blir noe mindre. FFI konkluderer med at denne styrken totalt må være på minimum en divisjon med to brigader og støtteavdelinger, mot dagens ene, reduserte brigade.

– Skal vi med andre ord ta opp en kamp for å holde territorium – et såkalt kontrollkonsept – i Finnmark med et ambisjonsnivå som gir strategisk mening, må Hærens styrke i Nord-Norge bortimot tredobles, skriver han.

Les også: Russisk etterretningssjef: – Vesten lider av selvbedrag

Diesen mener dette er urealistisk og tar snarere til orde for å ha kapasitet til å påføre russiske styrker tap etter at de har okkupert Finnmark. Dette kan gjøre med langtrekkende missiler og små mobil enheter av spesialsoldater satt inn bak fiendens rekker.

– Alternativet i FFIs studie er å avstå fra å forsøke å holde noen del av norsk område foran Lyngen-defiléet med bakkestyrker i første omgang. I stedet kan vi nekte angriperen fordelen av å oppholde seg der ved å påføre ham tap uansett hvor eller på hvilken måte han velger å komme. Det kan skje ved en kombinasjon av moderne sensorer, avstandsleverte presisjonsvåpen og mindre egne avdelinger på bakken som lokaliserer mål og fungerer som ildledere. Med anskaffelsen av F-35 og den kapasiteten som ligger i Marinens fregatter og ubåter, har vi allerede tatt et langt skritt i retning av å etablere en slik kapasitet. I tillegg kommer en mindre styrke som raskt må kunne løftes frem fra Troms luftveien for å besette punkter som det måtte være av politisk eller strategisk betydning å ta synlig kontroll over, skriver han.

Kritikken mot Diesen

Diesens argumentasjon er høyst omstridt. Senterpartiet har markerts seg som særlig aktive forsvarere av en hærstyrke og også bevaringen av et mannskapssterkt Heimevern. En egen Facebookgruppe – Styrk heimevernet – med over 20.000 medlemmer har engasjert seg i saken.

Diesen beskriver kritikerne på denne måten:

– Også på militært hold er det imidlertid sterke innvendinger, først og fremst fra Hærens side. Det må ses i sammenheng med den omfattende nedskaleringen av Hæren som har funnet sted etter den kalde krigen, som både innad i forsvarsgrenen selv og ute i befolkningen har skapt et inntrykk av at «Hæren er blitt for liten». I hærmiljøet har denne følelsen utkrystallisert seg som en overbevisning om at den siste gjenværende brigaden må bevares i sin nåværende form, nærmest som et eksistensielt spørsmål og for enhver pris.

Resett ønsker aktiv debatt om norsk forsvarspolitikk. Innlegg kan sendes til [email protected]

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.